Vestre Kjær (Hamarøy gnr. 261)

Vestre Kjær er en matrikkelgård (gnr. 261) ved Tysfjordens vestside i Hamarøy kommune. ligger. I sør grenser gården mot Drag, mens Nevervik utgjør den nordlige grensa. I vest grenser Kjær mot Hamarøy med de geografiske merkene; Torpelvannet, fjellet Svarthammeren og Kilvannet. Gården består av en rekke bruk. Langs fjorden finner vi blant annet Langvik, Strompvik, Bjørkneset, Storvik og Kjær. I tillegg til de overnevnte, er Stordalsfjellet, Kjærfjellet og Kjærvannet sentrale geografiske lokasjoner.

Kjær Vestre (lulesamisk: Thierre)
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	261

Gårdsnavnet Kjær har trolig sammenheng med vegetasjonen i området, og at det dermed kan utledes fra krattskog. På eiendommen finner vi også Kjærfjellet, hvis navn kan ha samme opphav.

Jordsmonnet på Kjær vestre består av mineraljord fra isavleiringer og med sterke innslag av områder med organisk jord. Gården har derfor fra middels til høy bonitet.

Kjær i de eldste tider

Finnerydningen ytre Kjær har ei historie som strekker seg langt tilbake i tid. Som de fleste andre gårdene i Tysfjord, dukker Kjær først opp i de skriftlige kildene på 1600-tallet. I 1632 dukket gården opp i forbindelse med en straffesak. Sivert Nielsen, en finnedreng på Thierre, ble da dømt til å betale 4 daler til staten etter å ha ”krenchet [sin] egen festequinde”. Vi finner ingen kilder fra denne perioden som sier noe konkret om driftsformen på gården, men statusen som finnerydning gir indikasjoner på ei allsidig drift basert på husdyrhold, fiske, hold av sytingsrein og utnytting av de ressursene som utmarka hadde å by på.

Ytre Kjær blir ikke nevnt i over-sikten over kongens jordegods fra 1661. Bekreftelsen, på at gårdens status som finnejord var uendret, finner vi i matrikkelen for 1667. Her blir det opplyst at finnerydninga Kier var bebodd og drevet av Paul Lauritzen og Amund Andersen. De to brukerne sådde 1 tønne korn, og holdt 3 kyr, 6 sauer og 9 geiter. Ettersom eien-dommen blant annet hadde rik tilgang på skog, ble Kjær i sin helhet taksert til 2 pund. Fram mot 1700-tallet ble drifta overtatt av Berg Einersen og Peder Amundsen, som blant annet betalte ½ riksdaler hver i sjøfinneskatt i 1691. Peder Amundsen var gift med Barbro Stephansdatter, og de to fikk barna Kari i 1691 og Amund i 1694. Etter dette flyttet familien til Skarberget. Sjøfinne-skattemantallet for 1697 oppgir dermed at Berg Einersen var eneste bruker av Kjær.

1700-tallet

Manntallet for 1701, som hadde til oppgave å registrere tjenestedyktige menn, oppflyser at den nå 46 år gamle Berg Einersen hadde to gutter i husstanden, den 13 år gamle fostersønnen Pofvel [Paul] Andersen, og fem år gamle Henrich Pofvelsen. Fram mot 1720 var familein den eneste med tilhold på gården. Skattemann-tallet for 1711 forteller at det dette året ble betalte 12 skilling i skoskatt, og Berg Einersen er heretter å finne i sjøfinne-skattemanntallet for både 1714 og 1717, og i futeregnskapet i 1720. Futeregnskapet forteller at Berg og familien ikke betalte skatt dette året fordi de var å regne som fattige. Den økonomiske situasjonen tvang familien til å flytte fra gården.

Ved matrikuleringa av Kjær i 1723 hadde plassen fått ny oppsitter. Lars Olsen drev gården, som nå var taksert til 1 pund og 6 skilling. Matrikkelen framhever skogen som finnerydningens viktigste herlighet. Denne sørget for både brensel og tømmer til husbruk. Med samtidas redskaper var ikke fiskemulighetene alene gode nok til å sette mat på bordet. Matrikkelarbeidet avdekket for øvrig at gården lå i bakli, og at jorda var temmelig tungvunden. Den var derfor dårlig til korndyrking. Det ble likevel dyrket i alt 4 skjepper korn, som ga 2 fold. I 1723 holdt Lars Olsen 2 kyr og 10 sauer.

Brukerendring og skyldsetting

Vi vet ikke hvor lenge Lars Olsen ble sittende som bruker i Kjær, men rundt 1740 overtok Clemet Nielsen drifta på gården. Clemet ble født ca 1692, og ble gift med Marit Larsdatter. Sammen fikk de sønnene Povel, f. 1735, og Niels f. 1740. I løpet av de nærmeste årene slo det seg ned en ny familie på Kjær. Jacob Nielsen f. ca 1687, som hadde vært enkemann siden 1740, giftet seg med Guren Ericsdatter f. ca 1722, i 1745. I løpet av tida på gården fikk de barna; Povel f. 1745, Gertrud f. ca. 1747, Anders f. 1749, Solvie f. 1751, Eric f. 1753, Gjertrud f. 1755, Solvie f. 1758 og Elen f. ca. 1760. De to familien drev Kjær da kommisjonen for skyldsettinga av Tysfjordgårdene kom på besøk, 1. juni 1761. Med skyldsettinga forsvant de gamle samiske eiendomsprivilegiene som tidligere hadde fulgt eierne. Før 1761 kunne de samiske brukerne fritt overføre driftsprivilegiene mellom seg. Ansvaret ble heretter regulert av kongen og staten, og bygselen tilfalt den som kunne legge penger på bordet. Dette skulle Clemet Nielsen og familien få merke. Som en konsekvens av økt skattetrykk ble familien nødt til å se seg om etter nye inntjeningsmåter. Svaret ble salg av tømmer, som på denne tida bare var lovlig innenfor eget herred. Ettersom godt tømmer var en mangelvare i Tysfjord, og det ble bestemt at fjorden skulle være selvforsynt med byggematerialer, ble det slått hardt ned på forsøk på utførsel av tømmer. For gårdbrukerne i Tysfjord var det store problemet at kjøpekrafta i fjorden var lav, og at man dermed var avhengig av å føre tømmeret til eksempelvis Vesteråelen, Lofoten eller Hamarøy. Etter å ha sendt et utall advarsler for denne aktiviteten, valgte fogden i 1766 å statuere et eksempel. Sammen med 22 andre gårdbrukere ble Clemet Nielsen tiltalt for ulovlig salg av tømmer. I dommen, som falt i 1768, stadfestet dommeren at de tiltaltes enfoldighet og til dels store fattigdom hadde større ansvar for ugjerningene enn ondskap og forrakt for øvrigheten. Clemet Nielsen og de 22 andre gårdbrukerne ble derfor irettesatt med ei bot på 2 mark hver. Saksbehandlinga avslører både rettsapparatets syn på den samiske befolkningen og samtidig dennes vanskelige økonomiske situasjon.

Clemet Nielsen livnærte seg som gårdbruker på Kjær fram til sin død i 1773. Allerede ved høsttinget samme år ble Anders Jacobsen tildelt kammerråd Hysings bygsel på 15 mark i eiendommen. Mye tyder på at Anders overtakelse var alt annet enn enkel. Dette hang sammen med at Clemet Nielsen ikke hadde klart å holde gården ved like, og at mye måtte gjøres for å få plassen i god stand. Ved sommertinget, 11.-13. juni 1775, ble det også opplyst om at ”Clemet Nielsen, der bebodde 15 mark i Ytter Kiær i nogen år før sin død var i usømmelig tilstand, og ei kunne erholde de kongelige skatte.”

Fram mot det 19. århundret drev Anders og Eric Jacobsen gårdsbruket på Kjær. Anders f. 1749, og Eric f. 1753, var sønner av tidligere bruker Jacob Nielsen, som gikk bort i 1764. Anders ble gift med Elen Arnsdatter f. 1746, i 1775. Samme år fikk de sønnen Jacob.

1800-tallet

Folketellinga for 1801 oppfører de to brødrene som samer og gårdbrukere. Anders og Elen drev den ene parten av gården sammen med Jacob, som nå var i siste del av 20-årene. Den andre gårdparten ble drevet av Eric, som hadde søstera Elen Jacobsdatter til å hjelpe seg. I forbindelse med utarbeidinga av matrikkelen for 1802 ble det foretatt ei befaring av Kjær. Gården ble da vurdert til ha middelmådige korn-avlinger, men var velegnet til fedrift. Ettersom skogen ga rikelig med brensel og tilstrekkelig med tømmer ble verdien av Ytter-Kiær satt til et maksimum av 62 riksdaler og 48 skilling.

I 1803 ble Eric Jacobsen gift med Ane Arentsdatter f. 1781. I løpet av de påfølgende årene fikk de barna; Arent f. 1806, Jacob f. 1808, Ole Eric f. 1810 og Guri f. 1814.

Nøyaktig hvor lenge brødrene ble sittende som brukere av Kjær vet vi ikke, men forhandlingsprotokollen, etter arbeidet med matrikkelen for 1818, forteller at Johannes Sivertsen hadde tatt over som eneste oppsitter. På den 1 pund og 6 skilling store gården, som fremdeles tilhørte staten, sådde Johannes ¼ tønne rug og 2 tønner bygg, som ga 3 ½ fold. Av husdyr holdt Sivertsen 1 hest, 4 kyr, 2 kalver og 12 sauer, noe som var over gjennomsnittet for et småbruk i Tysfjord. Jorda ble ansett for å være bekvem til korndyrking, utmarksbeitet var godt, og skogen sørget for tilstrekkelig brensel til husholdningen. Ytre Kjær ble derfor gitt proporsjonstallet 8, noe som plasserte den på høyde med nabogårdene Nevervik og Rørvik.

Johannes Sivertsen drev Kjær som eneste oppsitter på statens jord fram til 1835, da han mottok kongeskjøte på eiendommen for 60 spesidaler, og dermed ble første selveier av matr.nr. 142, Kjær vestre.

Delinger

• Østre Torpelvann (Hamarøy gnr. 261/1)
• Krokselvsletten (Hamarøy gnr. 261/2)
• Vestre Kjær (Hamarøy gnr. 261/3)
• Storvik (Hamarøy gnr. 261/4)
• Vestre Kjær (Hamarøy gnr. 261/5)
• Kvannkjosen (Hamarøy gnr. 261/6)
• Bnr. 7 Andersviken ble skilt ut fra bnr. 1, med 0,08 mark i skyld, 20. september 1909. Kristian Olsen kjøpte da eiendommen av Simon og Lars Larsen for 160,- kr. Odin Langmo kjøpte eien-dommen for 550,- kr 6. januar 1931. Sønnen Olaf Langmo overtok videre skjøtet på denne eiendommen, bnr. 6 og bnr. 13, den 25. januar 1949, for til sammen 8000,- kr. 24. juni 1950 ble bnr. 17 Bjørkli, bnr. 18 Heimly og bnr. 29 Solbakken skilt ut med 0,01 mark hver i skyld. Bjørn Langmos arvinger og Guttorm Langmo har siden 1966 vært eiere av Andersviken.
• Bnr. 8 Strompvik ble skilt ut fra bnr. 3 og 5, med 0,12 mark i skyld, 4. oktober 1915. Johan Nilsen kjøpte eiendommen fra Lars Larsen for 250,- kr, 6. juli 1927. I 1950 sto Helmer Hansen oppført som bruker av eiendommen. Siden 1976 har Roald R. Kalvåg vært eier av Andersviken i Kjær.
• Bnr. 9 Langvik ble skilt ut fra bnr. 3 og 5, med 0,04 mark i skyld, 20. juli 1921. Eier ved skylddelinga var Johan Nilsen. Bruker i 1950 var Helmer Hansen. Matrikkelen for 2009 oppga Peder Andreas Olsen som eier av den 0,04 mark store eiendommen.
• Bnr. 10 Elvebakken ble skilt ut fra bnr. 1, med 0,05 mark i skyld, 31. mai 1921. Eier ved skylddelinga var Edvard Granmo, som sto oppført som eier også i 1950. Siden 1972 har skjøtet på bnr. 10 stått oppført på Aminda Olsen fra Drag.
• Bnr. 11 Torgilsbu ble skilt ut fra bnr. 3 og 5 den 9. oktober 1933, med 0,01 mark i skyld, og Torgils Moe som eier. Siden 1979 har Knut S. Moksnes vært eier av eiendommen.
• Bnr. 12 Dagali ble skilt ut fra bnr. 4, med 0,01 mark i skyld, 8. september 1934. Samme dato kjøpte Nic. P. Holbye bnr. 12 av Anton Knutsen for 300,- kr. Ulf Holbye overtok skjøtet i 1963, mens Gerd Holbyes arvinger satt som eiere av Dagali i 2009.
• Bnr. 13 Sommergård ble skilt ut fra bnr. 3, med 0,20 mark i skyld, 8. september 1934. Eier ved skylddelinga ble Halvard Jensen. Matrikkelutkastet for 1950 oppgir Inga Haraldsen som eier. Siden 1999 har Stefan Haraldsen, Harald B. Haraldsen. Salome Heggeland og Gina Lorgen vært eiere av Sommergård i Kjær.
• Bnr. 14 Valkyrien ble skilt ut fra bnr. 6, med 0,01 mark i skyld, i 1941. I 1950 var Albin Hansen eier av eien-dommen. Siden 1953 har Arild Barø og Knut E. Hansen vært eiere av bnr. 14.

Bruksdelinger siden 1950

Siden 1950 har gnr. 261 Kjær vestre gjennomgått ytterligere 42 bruksdelinger, hvor hus og hyttetomter på 0,01 mark eller mindre har blitt skilt ut. Bruksdelingene har gått i bølger fra tiår til tiår. I løpet av 1950-tallet ble det skilt ut 9 nye tomter, 1960-tallet, mens 6 tomter ble skilt ut på 1960-tallet. På 1970-tallet tok husbygginga seg kraftig opp, noe som gjenspeiler seg i hele 18 skylddelingsforretninger. I løpet av 1980- og 1990-tallet ser vi at byggeaktiv-iteten stagnerte, med bare 6 delinger i løpet av 1980-tallet og 2 på 1990-tallet. I 2009 besto gnr. 261 Kjær vestre av i alt 56 større og mindre eiendommer.

Se også

• Slektshistorie for Ytre Kjær med Kvannkjosen, Torpelvann og Storvik (Hamarøy gnr. 261)

Vestre Kjær (Hamarøy gnr. 261) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen