Aking

Kjelke fra Hedmark, trolig fra 1780-åra. Kjelka har vært brukt til frakt, men kan også ha vært brukt til aking. Bård Løken, Anno norsk skogmuseum

Aking er og har vært en utbredt vinteraktivitet over hele landet. Aking foregår ved at man går til toppen av en bratt bakke, setter seg på noe som glir godt - slik som kjelke, akebrett, plastpose, regnbukser eller lignende, og sklir ned bakken. Aking er gjerne en uorganisert vinteraktivitet for barn, men det er også en idrettsgren. Kildene til aking som lek går tilbake til 1700-tallet, men vi må gå ut fra at dette er noe folk alltid har mora seg med om vinteren.

De tidligste nevningene av aking er på ulike typer kjelke. Små og store kjelker har vært et viktig redskap for å frakte ting vinterstid, og er derfor noe som har fantes i mange familier både i byen og på landet. Kjelker som av voksne ble brukt til å frakte gjenstander eller slitne unger fikk en dobbelt funksjon om vinteren når de også ble brukt til aking. For eksempel beskrev presten Jacob Nicolai Wilse i 1790 hvordan han hadde kost seg med å se på "nogle Børn age Kielke-Bakke" ved Eidsberg prestegård. Han forklarte at aking "er Børnenes sædvanlige Tidsfordriv om Vinteren, da de sætte sig paa en liden Slæde og lade sig i fuld Fart glide ned af et med Iis-skorpe belagt Bakkeheld, hvorved de drives et godt Stykke videre hen paa Sletten".

Akeforbudet i Bergen 1774

På Vestlandet hadde man en type akekjelke som gikk under navn som krybbe, krøbbe, krubba eller klubba. Krøbbene hadde tunge jernbeskodde meier lagd av forholdsvis tykke treplanker og en ribbebunn å sitte på. Dette ga dem en tyngde som ga god fart i bratte bakker, men gjorde dem mindre egna til å trekke tunge lass på flatmark. Kanskje var dette en kjelketype som først og fremst ble brukt til lek. Krøbbene fantes i både små versjoner med plass til ett eller to barn - og store med plass til opptil ti personer.

Å ake ble i Bergen kalt å "renne på krøbbe", og det var byens mange bratte gater var populære som akebakker. På 1700-tallet hadde politimesteren i bergen forgjeves prøvd å forby denne leken. Tunge krøbber i høy fart kunne skade de som sjøl var ute og lekte, men også folk og dyr som bevega seg i gatene. At det medførte mye latter, skrik og skrål, også sent på kvelden var nok også en motivasjon. Politimesteren i Bergen, Ole Brose, skrev til kongen og fikk slik i stand et offisielt forbud i 1774:

at Krybbe-Renden i og ved Bergen skal være afskaffet, under Straf efter Politiemesterens Dom. ...den saa kaldede Krybbe-Renden der i Byen er en lige saa gammel som farlig Uskik, da saavel Børn og Drenge som voxme Mand- og Quindfolk, saasnart Sneeføret dertid er beqvemt, glide eller rende paa de saa kaldede Krybber, som skal være en Art af Slæder, beslagne med Jerne under Meierne, og tildeels saa store, at paa dem kan rummes 10 og fleere Personer, hvilken Iskik skal øves baade paa Søn- og andre Dage, saavel om Dagen som om Aftenen, ja tildeels landt ud paa Natten, under Skraalen og Skrigen, og at denne Renden vel for det meeste skeer især af de Voxne og med de store Slæder ned af de steile Almindinger, men og tildeels igjennem Buens Gader, hvorved bade de, som ride paa disse saa kaldede Krybber, og de, som kjøre, ride eller gaae igjennem Gaderne ere udsatte for Skade paa Liv og Lemmer, doruden at der ved slik Leilighed udøves adskillige Uordener ved Slagsmaal og deslige

Straffen var overraskende hard: Både voksne som sjøl rente på krøbbe i gatene eller almenningene i Bergen skulle avhengig av familiens "stand og vilkaar" straffes "enten med en Maaneds Arbeide i Stadens Tugthuus" eller med 5. riksdaler i bot pluss saksomkostninger. Dette gjaldt også arbeidsgiverne til tjenestefolk som ble tatt i å renne på krøbbe, og foreldrene til barn som gjorde det. I tillegg ble beslaglagte krøbber konfiskert av politiet. Forbudet ble aktivt håndheva, men det gikk også sport i å komme rundt det. Blant annet ble det satt opp vakthold ved hushjørnene slik at man fikk advart de akende om det var vektere eller politi i gatene - dette reduserte også lekens skadepotensial. Først når bilismen etter andre verdenskrig gjorde det virkelig farlig ble det slutt på krøbberenn i gatene.

1900-tallet

På slutten av 1800-tallet ble vintersport enormt populært. Det gjaldt både skiløp, skøytesport og aking. I Oslo ble den lange akebakken som idag heter korketrekkeren anlagt i 1890-åra, og da Frognerseterbanen åpna i 1898 ble det mulig - og populært - å ake fra Frognerseteren stasjon og ned til Midtstuen stasjon - og så ta trikken tilbake til toppen. Fra 1920-tallet ble det arrangert akekonkurranser her. Vanlig i denne perioden var å bruke lette kjelker - og en lang styrepinne som man holdt etter kjelka.

1900-tallet hadde mye innovasjoner på akefronten. På slutten av 1920-tallet kom rattkjelkene, som hadde et separat, kortere meiesett foran som ble styrt av et ratt. Rattkjelker var veldig populære, men det var også mange ulykker med dem - både fordi barn mista kontrollen over kjelkene når styresnorene røk, og fordi det var mange skarpe deler som kunne skade folk som ble truffet av dem.

På 1950-tallet kom det også akebrett i plast. Akebrettene er lettere enn kjelker, og var derfor mindre farlige under lek. Likevel var 1950- og 60-tallet ei tid med mye akeulykker. Dette var på grunn av den store økninga i biler på veiene i denne perioden. Avisene fra denne perioden forteller jevnlig om unger som har akt i parker og kommet ut på veien, og om unger som har akt i bygatene og blitt truffet av biler. Endel byer tok grep om dette ved å legge til rette for aking i særskilte gater. I Oslo ble for eksempel Leiv Erikssons gate stengt for biler i perioder slik at barna kunne ake trygt.