Adolf Jensen Bjørnebo

Adolf Jensen Bjørnebo (født 10/8 1870 i Arendal, død 1930) var kaptein til sjøs.

Om Adolf Jensen Bjørnebo

Adolfs foreldre var Ole Andreas Jensen Bjørnebo (1832-1907) og Inger Christine Kjerrup (1836-1926).

Adolf bodde i 1900 i Boston, USA.

Adolf ble gift 1902 med Inga Andersen (1879-1952). De fikk to barn:

  • Lloyd Jensen Bjørnebo f 1904
  • Inga Marie Jensen Bjørneboe 1911-1982. Hun var gift med apoteker Georg Adeler Treu Lærum (1904-1971)

I 1928 kjøper han en eiendom i Industrigaten 30 i Oslo.

Han døde 59 år gammel 16/1 1930[1] Han ble begravet på Vestre gravlund, Oslo.

Sven Kærup Bjørneboe skriver i "Onkel Jens" at Adolf døde i USA. I Jens Bjørneboes Haiene skal han være portrettert.

Arbeid m.v.

Oddbjørn Johannessen har, i forum på Digitalarkivet nr 61629, bidratt til å finne ut mer om Adolfs liv:

  • 1. juni 1900 reiser han fra Kristiansand til USA med SS Tingvalla. Han er da styrmann, ugift, bosatt i Boston og med Philadelfia som reisemål. I følge skipsmanifestet er han amerikansk statsborger. Det opplyses at han kom til USA for første gang ni år tidligere, dvs 1891.
  • 24. august 1914 ankommer Adolf Jensen, 43 år og bosatt i Boston, New York med SS Kristianiafjord. Skipet seilte fra Kristiansand 12. august. Sønnen Lloyd, 12 år, reiser sammen med ham.
  • Adolf er også notert ved flere anløp av NY rundt 1919/20.
  • Adolf var 1. styrmann på den tomastede dampbåten "Saint Charles", kaptein Birger Bugge.

Modell for styrmannen i Jens Bjørneboes Haiene

Fredrik Wandrup omtaler i sin Bjørneboe-biografi en historie som knytter Adolf Bjørneboe til boka Haiene:

"Lysten til å skrive Haiene har Bjørneboe hatt lenge. Allerede i Under en hårdere himmel nevner han historien om sin onkel Adolf Bjørneboe, en mann som var «sterk som en gorilla og brutal». I store trekk skal historien være hentet fra virkeligheten, fra en dramatisk episode under onkelens liv på de syv hav. Ved et forlis i Stillehavet skal den råsterke kapteinen ha reddet alle om bord ved å trekke dem i land på et korallrev under en forrykende storm."

Gunne Hammarstrøm intervjuet Jens Bjørneboe i VG 1/12 1973:

"Dette kom han inn på, i forbindelse med sin nye bok, som han mener danner begynnelsen på en oppadgående linje i hans forfatterskap — en lysere linje, sa han. Jeg syntes den lød ganske dyster og nedover.

Bjørneboe: — Den handler om bord på et skip der alle hater hverandre. Naturligvis, skipet er jo det gamle symbolet på et menneskelig fellesskap som f.eks. jorden. Altså koker og bobler det om bord — inntil det etter hvert samler seg til et mytteri, og under eller umiddelbart etterpå kommer en tyfon som blåser skipet i land. Pussig nok bygger dette på en sann historie som hendte min onkel som var kaptein. Han het Adolf Bjørneboe og var sterk som en gorilla.

Jens Bjørneboe virker ennå noe matt etter en riktig landlov han nettopp har hatt i København, øynene hans har et drag av smerte som kunne minne om en konsentrert medpassasjer på et opprørt Atlanterhav. Han fortsetter:

— Skipet ble liggende på det ytre revet, skipperen hadde med seg kone og to små barn. Så tok han en trosse rundt livet og svømte og krabbet over revnene inn til fastlandet for å fortøye. Deretter drog han ut igjen for å hente den minste av ungene, datteren. Så på nytt ut igjen for å hente sønnen, dernest konen, byssegutten og de to dekksguttene. Da morgenen kom, var hele mannskapet reddet.

Her tenker jeg at det var pokker til onkel, idet Bjørneboe, må jeg anta, forlater den gamle slektningen for å gå over til dikningen:

— Det viste seg da til all overflod, forteller han, at de var havnet på en kannibalø. — Nå er det slik, at kannibaler den dag i dag spiser mennesker uten å skamme seg, de er naturlige nok til det, som Joseph Conrad sier. Så da de hvite, relativt velfødde sjøfolkene opptrådte på arenaen, var det rimelig at kannibalenes tenner løp i vann. Hva kunne et splittet skipsmannskap gjøre for å verge seg mot dette? De hadde bare en eneste pistol mellom seg, og den hadde kapteinen for øvrig gitt mytteristene. Etter alle strabasene var han helt sprengt, og hadde sagt, nå får dere overta, nå klarer ikke jeg mer. Og da skjer det som må skje under en slik krise:

Det oppstår et slags broderlig samfunn mellom dem, for nå blir de jo nødt til å hjelpe hverandre og være til gjensidig nytte. Altså et kollektiv ville man vel kalle det i dag, eller et anarkistisk samfunn."

Slektskrets Møller og Helliksen:

Paulus Møller (1885–1965) | Ansgar Møller | Sigvard Helliksen (1853-1917) | Govert Jørgensen Justnes (1857-1944) | Niels Nielsen Møller (1850-1893) | Johan Nielsen Møller | Therese Møller | Dagmar Bosse | Søren Jensen Bjørnebo | Adolf Jensen Bjørnebo | Jens Andreas Jensen Bjørnebo | Carl Bjørneboe (1872-1943) | Inga Bjørnebo | Ingvald Jensen Bjørneboe | Julie Forbes (1851-1920) | Ole Andreas Jensen Bjørnebo (1832–1907) | Syvert Helliksen (1827-1902) | Ole Thorstensen (1811-1853) | Åseline (Lina) Abrahamsdatter Hagen | Niels Johannson Møller (1809-1867) | Jens Jensen Kjerrup (1807-1861) | Jens Jensen Kjærup (Arendal) | Se også Bjørneboe (slekt)

Referanser

  1. Arbeiderbladet 17/1/1930