Skribenter
95 756
redigeringer
→Liv
Ingen redigeringsforklaring |
(→Liv) |
||
| Linje 32: | Linje 32: | ||
Da Kiellands far døde i 1881 solgte Kielland teglverket. I mars det året reiste han til København, og vurderte å bosette seg der. Slik ble det; familien fikk seg en villa i København, Hjortevang. Kielland kasta seg ut i selskapslivet, men hadde også en sterk selvdisiplin og jobba hardt med sitt forfatterskap. Fra juni til august, på bare rundt halvannen måned, skrev han romanen ''Else'' om den fattige piken som ble forført av en konsul. Som skildring av fattigdom og som oppgjør med Kielland egen klasse var det et svært sterkt verk. | Da Kiellands far døde i 1881 solgte Kielland teglverket. I mars det året reiste han til København, og vurderte å bosette seg der. Slik ble det; familien fikk seg en villa i København, Hjortevang. Kielland kasta seg ut i selskapslivet, men hadde også en sterk selvdisiplin og jobba hardt med sitt forfatterskap. Fra juni til august, på bare rundt halvannen måned, skrev han romanen ''Else'' om den fattige piken som ble forført av en konsul. Som skildring av fattigdom og som oppgjør med Kielland egen klasse var det et svært sterkt verk. | ||
''Skipper Worse'' ble skrevet på tre måneder, og kom ut i juni 1882. Den ble hans mest populære verk. Selv [[Høyre|høyrefolk]] tok den godt imot, selv om Kiellands rykte som radikaler gjorde dem spektiske til forfatteren. Her er handlingen lagt en generasjon tilbake fra ''Garman & Worse'', til andre halvdel av 1840-åra. Angrepene på [[Den norske kirke|statskirken]] fortsatte i denne romanen, mens lekmannskristendommen som han kjente gjennom sin kones familie blir presentert som noe langt mer sympatisk. Et kritisk blikk beholdt han også overfor dem, for han kvier seg ikke for å kritisere lederskapet til en del pengeorienterte medlemmer. Særlig i skikkelsen Madam Torvestad, med hennes | ''Skipper Worse'' ble skrevet på tre måneder, og kom ut i juni 1882. Den ble hans mest populære verk. Selv [[Høyre|høyrefolk]] tok den godt imot, selv om Kiellands rykte som radikaler gjorde dem spektiske til forfatteren. Her er handlingen lagt en generasjon tilbake fra ''Garman & Worse'', til andre halvdel av 1840-åra. Angrepene på [[Den norske kirke|statskirken]] fortsatte i denne romanen, mens lekmannskristendommen som han kjente gjennom sin kones familie blir presentert som noe langt mer sympatisk. Et kritisk blikk beholdt han også overfor dem, for han kvier seg ikke for å kritisere lederskapet til en del pengeorienterte medlemmer. Særlig i skikkelsen Madam Torvestad, med hennes pengebegjær og religiøse hykleri, blir dette tydelig. | ||
Kielland | Kielland fulgte opp med ''To Novelletter fra Danmark'', og i 1883 kom romanen ''Gift''. Det ble hans siste bok under oppholdet i København, også den skrevet på kort tid. Oppgjøret med latinskolen er hardt og nådeløst. Igjen tar han opp Kierkegaards tema, å «være i sannhet», når hovedpersonene ender med å sette til side sin idealisme og opprørstrang og i stedet la den ytre tvangen styre dem. I Stavanger nekta bokhandlerne å føre en så ugudelig bok som ''Gift''. Boka ble fulgt opp med ''Fortuna'' i 1884 og ''Sankt Hans Fest'' fra 1887, der Abraham følges videre gjennom livet. Kielland beskrev Abraham som et negativt selvportrett, som den han kunne blitt om han ikke ved en blanding av anstrengelser og flaks hadde gått klar. | ||
Sommeren 1883 kom Kielland tilbake til Stavanger. Byen var da i økonomisk krise, og Kiellands egne finanser sto det heller ikke så bra til med. Bokinntektene ble mindre, og han måtte ta opp lån for å opprettholde en livsstil han egentlig ikke hadde råd til. Ekteskapet var også blitt enda vanskeligere, og i lange perioder bodde de to fra hverandre. Kielland fikk alkoholproblemer, og la kraftig på seg. Han fikk noe han omtaler som «snorkesyke». Dette er det vi nå kjenner som søvnapné, det vil si at man får pustestand på grunn av snorking. Overvekt er ofte en faktor i dette, og høyt alkoholforbruk forverrer situasjonen. I januar 1885 hadde han fått nok, og meldte seg inn i en avholdslosje. Bjørnson og [[Jonas Lie (1833–1908)|Jonas Lie]] søkte samme år om diktergasje for Kielland, men [[Stortinget]] forfasta forslaget med 60 mot 49 stemmer. Stavangerpresten og [[venstre]]mannen [[Lars Oftedal (1838–1900)|Lars Oftedal]] var en av de som talte sterkest mot Kielland under debatten. De to neste årene ble forslaget tatt opp igjen, men begge ganger ble det forkasta. Debatten om Kiellands diktergasje var en av faktorene som bidro til at Venstre ble splitta mellom «bondevenstre» og «byvenstre». | Sommeren 1883 kom Kielland tilbake til Stavanger. Byen var da i økonomisk krise, og Kiellands egne finanser sto det heller ikke så bra til med. Bokinntektene ble mindre, og han måtte ta opp lån for å opprettholde en livsstil han egentlig ikke hadde råd til. Ekteskapet var også blitt enda vanskeligere, og i lange perioder bodde de to fra hverandre. Kielland fikk alkoholproblemer, og la kraftig på seg. Han fikk noe han omtaler som «snorkesyke». Dette er det vi nå kjenner som søvnapné, det vil si at man får pustestand på grunn av snorking. Overvekt er ofte en faktor i dette, og høyt alkoholforbruk forverrer situasjonen. I januar 1885 hadde han fått nok, og meldte seg inn i en avholdslosje. Bjørnson og [[Jonas Lie (1833–1908)|Jonas Lie]] søkte samme år om diktergasje for Kielland, men [[Stortinget]] forfasta forslaget med 60 mot 49 stemmer. Stavangerpresten og [[venstre]]mannen [[Lars Oftedal (1838–1900)|Lars Oftedal]] var en av de som talte sterkest mot Kielland under debatten. De to neste årene ble forslaget tatt opp igjen, men begge ganger ble det forkasta. Debatten om Kiellands diktergasje var en av faktorene som bidro til at Venstre ble splitta mellom «bondevenstre» og «byvenstre». | ||