Andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner

==Politisk styre==

Samme dag som landet ble invadert hadde [[Vidkun Quisling]] utropt seg selv til statsminister på NRK Radio. Dette var ikke i tråd med den tyske planen, da de egentlig ønsket å beholde den lovlige regjeringen. Men da regjeringen nektet å kapitulere vendte tyskerne seg til Quisling, og anerkjente ham som statsminister. Dette skulle ikke vare lenge, og Quisling ble presset til å trekke seg. Den [[15. april]] ble det opprettet et [[administrasjonsrådet|administrasjonsråd]], som skulle styre de tyskkontrollerte områdene. Det ble ledet av [[Ingolf Christensen]], fylkesmann i Oslo og Akershus. Fra kapitulasjonen styrte rådet hele fastlands-Norge.  

De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en regjering som kunne slutte fred og styre landet under tysk overherredømme. Stortingets presidentskap innledet den [[13. juni]] forhandlinger om dette. I slutten av juni sendte presidentskapet en anmodning til kongen om å abdisere. Det kom også et forslag om at man ikke lenger kunne anerkjenne [[regjeringen Nygaardsvold]] som Norges regjering. Det ble i en prøveavstemning flertall for dette i Stortinget. Kongen sa i en tale på BBC at han ikke kunne medvirke til en slik ordning, da den var påtvunget og grunnlovsstridig. Hans nei styrket moralen kraftig blant de som ville kjempe videre.  

Den [[1. februar]] [[1942]] kom så Vidkun Quisling igjen til makten gjennom [[statsakten på Akershus]]. Han ble leder for en såkalt [[Vidkun Quislings andre regjering|«nasjonal regjering»]] med tittelen [[ministerpresident]].

Gjennom [[Festung Norwegen]] ble det etablert en rekke befestninger rundt i landet. Mange av disse var kystfort, men det var også befestninger i innlandet, dette var en del av ''Atlantikwall'' («Atlanterhavsvollen»). Disse ble hovedsakelig bygget av [[Organisation Todt]], ofte ved hjelp av krigsfanger, særlig [[Sovjetunionen|sovjetiske]], [[Polen|polske]] og [[Jugoslavia|jugoslaviske]]. De større fortene bestod ofte av henholdsvis tre og fire kanonstillinger. Kanonene på fortene kunne være av kaliber 38 cm og hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Blant de største fortene var [[Austrått fort]], med kanoner fra blant annet [[«Gneisenau»]] etter at den ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1942. Flere av fortene ble drevet av den tyske hæren, såkalte Heeres-Küstenbatterie.

=== Den tyske polititjenesten ===

==Hverdagsliv==

{{utdypende artikkel|Hverdagsliv under andre verdenskrig}}

=== Rasjonering ===

Noe av de første tingene folk flest merket var [[rasjonering]]en av matvarer, drivstoff og annet. Etterhvert som krigen gikk sin gang ble rasjonene stadig mindre, og flere varer som ble regnet som viktige for den tyske krigsinnsatsen ble rasjonert. Biler ble kjørt med knottgeneratorer. Tobakk var strengt rasjonert, og mange skaffet seg en tobakksplante og røyket bladet fra den i pipa. Brennevin ble også rasjonert. Klær var også mangelvare, så det ble lappet og stoppet så lenge ting holdt seg sammen. Uvante materialer ble brukt, som fiskeskinn til å lage sko. Når en butikk fikk inn varer kunne det bli svært lange køer.

=== Blending ===

Straks etter 9. april 1940 ble det påbudt blending for alle, slik at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg på nattlige bombetokter. Brudd for forskriftene førte til bot på fra tyve til femti kroner. Man måtte ha spesielle blendingsgardiner, sorte gardiner som ble festet i vinduskarmene slik at ikke noe lys slapp ut. Biler fikk spesielle blendingshetter på lysene, og gatelys ble utstyrt med skjermer slik at bare litt lys slapp ut, eller med blå pærer. De fleste gatelys ble etterhvert slått helt av. Stolper ble merket med hvitmaling så folk kunne se dem i mørket. Sykler måtte også blendes, og mange ble bøtelagt for å ha for dårlig blending der. Veiene ble for første gang merket med hvite striper for å gjøre det lettere å kjøre i dårlig lys. I byene var det «lostjeneste», unge menn som mot betaling fulgte folk hjem i mørket.

=== Oppblomstring av norsk økonomi ===

=== Kontroller ===

Etterhvert ble det også tydelig for alle at det okkuperte Norge var en politistat. Det var hyppige kontroller av identitetspapirer. I [[Grensesone|grenseområdene]] måtte man ha [[grensepass]] i tillegg til vanlige papirer. Kontrollene ble foretatt både av tyske soldater, [[Gestapo]], norsk politi og avdelinger fra [[Hirden]]. Både biler, fotgjengere, syklister og folk på hestekjerrer måtte regne med å bli stoppet. Det ble naturlig nok særlig mange kontroller når det hadde skjedd noe spesielt, som en sabotasjeaksjon.

=== Informasjon ===

==Motstand==

=== Sivil motstand ===

Allerede i løpet av sommeren 1940 begynte man å organisere motstand mot okkupasjonen. Denne motstanden var både sivil og militær. Sivilt foregikk det utstrakt produksjon av illegale aviser, og det ble gjennomført en rekke protestaksjoner som for eksempel [[læreraksjonen]] og [[melkestreiken i Oslo|melkestreiken]]. Det var også mye motstand som ikke var organisert, som det å lytte til engelsk radio eller eller andre former for hverdagsmotstand.

{{utdypende artikkel|Deportasjonen av jødene|Holocaust}}

== Evakuering og nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms ==

{{utdypende artikkel|Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms}}

Ordren ble iverksatt av generaloberst [[Lothar Rendulic]] som nylig hadde fått kommandoen over [[20. Gebirgsarmee]], og evakueringen som ble utført med tvang pågikk fra oktober [[1944]]. Fra norsk side ble prosessen ledet av  politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] sammen med sosialminister [[Johan Lippestad (1902–1961)|Johan Andreas Lippestad]].

==Rettsoppgjøret==

{{utdypende artikkel|Rettsoppgjøret}}

Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig var sakene som ble ført mot nordmenn som hadde samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter og mot tyske krigsforbrytere. Oppgjøret begynte med arrestasjoner dagen etter den tyske kapitulasjonen, 9. mai 1945. Det kalles også landsvikoppgjøret, ettersom langt de fleste sakene gjaldt nordmenn som var tiltalt for forskjellige former for landssvik. De siste sakene ble avsluttet i 1951.