Andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner

Det tyske angrepet på Norge og Danmark, «Operation Weserübung», ble iverksatt den 8. april. Sent på kvelden støtte de tyske krigsskipene på vei mot [[Oslo]] på vaktskuta «Pol III» i [[ytre Oslofjord]]. Den ble beskutt med maskingeværild, og kaptein [[Leif Welding Olsen]] ble krigens første norske offer.  

 

{{thumb|Wilhelm Rediess taler.jpg|Wilhelm Rediess var øverstkommanderende for alt tysk politi i Norge. Her holder han en tale, med [[Vidkun Quisling]] ved sin venstre side.|Ukjent/[[Riksarkivet]]}}

I Norge ble [[Sicherheitsdienst]] (SD) og [[Sicherheitspolizei]] (Sipo) etablert i juni 1940 under felles kommando med politigeneral [[Wilhelm Rediess]] som sjef under hele okkupasjonen. Rediess' offisielle tittel var ''Der höhere SS- und Polizeiführer Nord, Polizeigeneral''. Norge var det første okkuperte landet hvor SIPO og SD sto under felle kommando, og Rediess var da leder for alt tysk politi i Norge, med unntak av ''feltgendarmeriet'' (militærpolitiet) som var en del av [[Wehrmacht]]. Rediess rapporterte direkte til både Heinrich Himmler i Tyskland og [[Josef Terboven]] i Norge, og hadde et nært samarbeid med Terboven.

===Fengelser og fangeleire===

Det ble også sendt 4113 fanger fra Jugoslavia, de fleste av dem serbere. De var politiske fanger, og leirene ble kontrollert av [[Schutzstaffel|SS]]. Forholdene var meget brutale, med mishandling og massehenrettelser. I 1943 tok [[Wehrmacht]] over leirene, og forholdene ble noe bedre. Bare 1753, færre enn halvparten, overlevde krigen. Mange fanger ble satt i arbeid utenfor leirene, og var da under [[Organisation Todt]]s kontroll. Arbeidsforholdene var svært harde, spesielt under arbeidene på [[E6|riksvei 50]] og [[Nordlandsbanen]]. En strekning av Riksvei 50 fikk på grunn av de mange dødsfallene tilnavnet «[[Blodveien]]».  

I tillegg til tyske vaktmannskaper gjorde omkring 360 nordmenn tjeneste ved leirene gjennom [[SS Vaktbataljon Oslo]] og [[Norsk Vaktbataljon]]. De fleste av dem var rekruttert fra [[Hirden]].

En annen ting alle raskt fikk merke var blendingen. Blending ble påbudt straks etter 9. april 1940, for at allierte fly ikke skulle kunne orientere seg. Brudd for forskriftene førte til bot på fra tyve til femti kroner. Man måtte ha spesielle blendingsgardiner, sorte gardiner som ble festet i vinduskarmene slik at ikke noe lys slapp ut. Biler fikk spesielle blendingshetter på lysene, og gatelys ble utstyrt med skjermer slik at bare litt lys slapp ut, eller med blå pærer. De fleste gatelys ble etterhvert slått helt av. Stolper ble merket med hvitmaling så folk kunne se dem i mørket. Sykler måtte også blendes, og mange ble bøtelagt for å ha for dårlig blending der. Veiene ble for første gang merket med hvite striper for å gjøre det lettere å kjøre i dårlig lys. I byene var det «lostjeneste», unge menn som mot betaling fulgte folk hjem i mørket.

Etterhvert ble det også tydelig for alle at det okkuperte Norge var en politistat. Det var hyppige kontroller av identitetspapirer. I grenseområdene måtte man ha [[grensepass]] i tillegg til vanlige papirer. Kontrollene ble foretatt både av tyske soldater, [[Gestapo]], norsk politi og avdelinger fra [[Hirden]]. Både biler, fotgjengere, syklister og folk på hestekjerrer måtte regne med å bli stoppet. Det ble naturlig nok særlig mange kontroller når det hadde skjedd noe spesielt, som en sabotasjeaksjon.

 

Hverdagsmotstanden bredte etterhvert om seg. Mange ønsket å vise en viss motstand, og man brukte blant annet binders i jakkeslaget eller topplue. Disse motstandstegnene, bindersen som symbol på samhold og nisselua som symbol på rødfargen fra det norske flagget og på gamle, norske tradisjoner, skapte stort oppstuss, og begge deler ble forbudt. Det norske flagget ble også forbudt, og det var stor oppfinnsomhet med å putte inn rødt, hvitt og blått i forskjellige motiver på f.eks. julekort. Ting som dette var en form for individuell trass mot okkupasjonsmakten, men fordi den spredde seg til så mange fikk den karakter av kampanjer. Om den ikke påvirket krigens gang var den en evinnelig småstein i ridestøvlene til Terboven.

Allerede i løpet av sommeren 1940 begynte man å organisere motstand mot okkupasjonen. Denne motstanden var både sivil og militær. Sivilt foregikk det utstrakt produksjon av illegale aviser, og det ble gjennomført en rekke protestaksjoner som for eksempel [[læreraksjonen]] og [[melkestreiken i Oslo|melkestreiken]]. Det var også mye motstand som ikke var organisert, som det å lytte til engelsk radio eller å gå med symboler på motstand som [[binders i jakkeslaget]] eller topplue.  

Militært fantes det en rekke grupper som gjennomførte sabotasje. [[Milorg]] var en offisiell motstandsbevegelse som fra 1942 var underlagt [[Forsvarets Overkommando]]. Man fant også små grupper som sto Milorg nær, men som ikke var en del av den formelle strukturen. Den kommunistiske motstandsbevegelsen var tildels aktiv allerede før krigsutbruddet, med [[Osvald-gruppa]] som den mest aktive organisasjonen.  

Som følge av de tyske militære nederlag og tilbaketogen fra Murmanskfronten, ble de beordret tilbaketrekning helt til [[Lyngen kommune|Lyngen]] i [[Troms]]. På direkte ordre fra Hitler skulle befolkningen bli tvangsevakuert, og at de tyske styrkene skulle benytte seg av den såkalte «den brente jords taktikk» for å hindre den fiendtlige, sovjetiske Den røde armé i å dra nytte av ressursene dit de kom. Dette innebar at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen i de norske områdene øst for den såkalte Lyngenlinjen ble brent og ødelagt.

Ordren ble iverksatt av generaloberst [[Lothar Rendulic]] som nettopp hadde fått kommandoen over [[20. Gebirgsarmee]], og pågikk fra oktober [[1944]] til mai [[1945]]. Fra norsk side ble prosessen ledet av  politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] sammen med sosialminister [[Johan Lippestad (1902–1961)|Johan Andreas Lippestad]].

De fleste av sivilbefolkningen på nesten {{formatnum:60000}} ble også forsøkt tvangsflyttet sørover, men omkring {{formatnum:25000}} mennesker gjemte seg bort til fjells og i utmark fra områdene de bodde på ble evakuert fram til sovjetiske styrker eller norske politistyrker kom til områdene. Om lag 300 døde som følge av evakueringen og overvintring i de nedbrente områdene. Omkring 3000 mennesker gjemte seg i tunnelene ved [[Bjørnevatn gruver]] da kampene raste før den sovjetiske innmarsjen i Sør-Varanger.<ref>[http://www.dagbladet.no/2014/10/19/nyheter/innenriks/russland/finnmark/35813737/ 70 år siden russerne frigjorde Finnmark], Dagbladet, 19. oktober 2014, lest 9. februar 2017</ref> Gamle og syke ble plassert på institusjoner lenger sør i landet, de fleste av disse kom aldri tilbake til hjemstedet.<ref>Skogheim, Dag i ''Dag og Tid'', 17. oktober 2014.</ref>

 

Krig og okkupasjon satte dype spor i lokalsamfunnene i Norge, både fysiske spor i landskapet og på bygninger, og ikke minst de psykiske sporene hos de som opplevde krigen. Den skapte også dype og langvarige konflikter mellom de som sto på forskjellig side. En så skjellsettende opplevelse som dette ble også overført til neste generasjon og til barnebarn, slik at minnet om krigen har holdt seg svært levende for mange, også de som er født lenge etter 1945. Etterhvert som årene går er det stadig færre som har egne minner fra krigsårene. Sporene i form av [[Festung Norwegen|festningsverk]], [[tyskerbrakke]]r og ikke minst de mange minnesmerker som er satt opp i norske byer og bygder er allikevel til stede. På de stedene som ble bomba under krigen er sporene indirekte synlige. Går man for eksempel gjennom [[Leiret (Elverum)|Leiret]] i [[Elverum kommune|Elverum]] er det lett å se at nesten alle bygninger i sentrum er reist etter krigen, fordi de meste av tettstedet ble fullstendig rasert av tysk bombing i april 1940. Den samme skjebne ble flere andre norske byer og tettsteder til del.