Andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner

===Fengelser og fangeleire===

De tyske okkupantene opplevde stor samarbeidsvilje fra det norske næringslivet, fra [[Norsk Hydro]] til små håndverksbedrifter.<ref name=aaw2>Aasmund Willersrud: «Samarbeidet villig med okkupanten», Aftenposten Historie, nr 2 • 2017, side 34-35.</ref> Over 200 000 nordmenn tok såkalt «tyskerarbeid», i første rekke direkte for Wehrmacht.<ref name=aaw2 /> Mange av disse arbeider for underleverandører. Disse befant seg i et grenseland mellom Administrasjonsrådets oppfordring om å holde «hjulene i gang», og ren krigsprofittering, en balansegang og et dilemma gjennom hele okkupasjonen. Mange beveget seg farlig nær og over denne grensen.<ref>Anette Homlong Storeide: ''Norske krigsprofittører: Nazi-Tysklands velvillige medløpere''</ref>

Etterhvert ble det også tydelig for alle at det okkuperte Norge var en politistat. Det var hyppige kontroller av identitetspapirer. I grenseområdene måtte man ha [[grensepass]] i tillegg til vanlige papirer. Kontrollene ble foretatt både av tyske soldater, [[Gestapo]], norsk politi og avdelinger fra [[Hirden]]. Både biler, fotgjengere, syklister og folk på hestekjerrer måtte regne med å bli stoppet. Det ble naturlig nok særlig mange kontroller når det hadde skjedd noe spesielt, som en sabotasjeaksjon.  

Allerede i løpet av sommeren 1940 begynte man å organisere motstand mot okkupasjonen. Denne motstanden var både sivil og militær. Sivilt foregikk det utstrakt produksjon av illegale aviser, og det ble gjennomført en rekke protestaksjoner som for eksempel [[læreraksjonen]] og [[melkestreiken i Oslo|melkestreiken]]. Det var også mye motstand som ikke var organisert, som det å lytte til engelsk radio eller å gå med symboler på motstand som [[binders i jakkeslaget]] eller topplue.  

Hverdagsmotstanden bredte etterhvert om seg. Mange ønsket å vise en viss motstand, og man brukte blant annet [[binders i jakkeslaget]] eller topplue. Disse motstandstegnene, bindersen som symbol på samhold og nisselua som symbol på rødfargen fra det norske flagget og på gamle, norske tradisjoner, skapte stort oppstuss, og begge deler ble forbudt. Det norske flagget ble også forbudt, og det var stor oppfinnsomhet med å putte inn rødt, hvitt og blått i forskjellige motiver på f.eks. julekort. Ting som dette var en form for individuell trass mot okkupasjonsmakten, men fordi den etter hvert spredde seg til så mange fikk den karakter av kampanjer, særlig mot slutten av krigen. Om den ikke påvirket krigens gang var den en evinnelig småstein i ridestøvlene til Terboven.

Krig og okkupasjon satte dype spor i lokalsamfunnene i Norge, både fysiske spor i landskapet og på bygninger, og ikke minst de psykiske sporene hos de som opplevde krigen. Den skapte også dype og langvarige konflikter mellom de som sto på forskjellig side. En så skjellsettende opplevelse som dette ble også overført til neste generasjon og til barnebarn, slik at minnet om krigen har holdt seg svært levende for mange, også de som er født lenge etter 1945. Etterhvert som årene går er det stadig færre som har egne minner fra krigsårene. Sporene i form av [[Festung Norwegen|festningsverk]], [[tyskerbrakke]]r og ikke minst de mange minnesmerker som er satt opp i norske byer og bygder er allikevel til stede. På de stedene som ble bomba under krigen er sporene indirekte synlige. Går man for eksempel gjennom [[Leiret (Elverum)|Leiret]] i [[Elverum kommune|Elverum]] er det lett å se at nesten alle bygninger i sentrum er reist etter krigen, fordi de meste av tettstedet ble fullstendig rasert av tysk bombing i april 1940. Den samme skjebne ble flere andre norske byer og tettsteder til del.