Arbeidsformidling i Asker og Bærum: Forskjell mellom sideversjoner

== Nødsarbeid ==

[[Dyrtid]] og arbeidsløshet preget kommunene i 1920-årene. Herredsstyrene satte i gang kommunalt nødsarbeid, dvs. arbeid med lavere lønn enn normalt. Anleggsarbeid og steinplukking var blant oppgavene. I Bærum drev også Ungdomskontoret noe arbeidsformidling. Ledigheten økte kraftig fra midten av 1920-årene, og det oppsto flere bitre arbeidskamper. 627 personer i Bærum, om lag 7 % av den yrkesaktive befolkningen, var registrert uten jobb i 1926. I Asker ble Nødsarbeidernes og de arbeidsløses forening stiftet, med krav om arbeidsløshetsbidrag til dem uten jobb, økte forskuddslønninger og akkordsatser, rimeligere skattetrekk og oppsetting av spisebrakker på arbeidsplassene. De fleste av kravene ble nedstemt i herredsstyret. I Bærum ble [[Arbeidsløses Forening (Bærum)|Arbeidsløses Forening]] stiftet. De kjempet mot vilkårligheten i forsorgsvesenet, og krevde en fast norm for understøttelsen. Arbeidsløses Forening forsøkte å etablere eget arbeidskontor i [[Sandvika (Bærum)|Sandvika]], men ble hindret av loven. Spørsmålet om opprettelse av et kommunalt arbeidsanvisningskontor skapte politisk strid inntil et slikt kontor ble åpnet i [[Helmergården (Bærum)|Helmergården]] ved siden av rådhuset i februar 1934. Formidler Einar Peterson var også med i brannvernet, så de arbeidssøkende måtte vente når det var utrykning. En avdeling for formidling av hushjelp ble opprettet på [[Stabekk (Bærum)|Stabekk]]. Penger til arbeidsløs ungdom i Asker ble første gang bevilget i 1937. Obligatorisk arbeidsledighetstrygd ble innført i 1938, med økonomiske bidrag fra kommunen, arbeidsgiver og arbeidstaker.