276 671
redigeringer
m
Robot: Legger til {{Bm}}
m (Robot: Legger til {{Bm}}) |
|||
| (16 mellomliggende versjoner av 4 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
Denne artikkelen tar for seg '''[[arkivkilder til rom]]'''. | Denne artikkelen tar for seg '''[[arkivkilder til rom]]'''. | ||
Arkivene representerer en grunnvoll i vår kulturarv og er en sentral del av samfunnets kollektive bevissthet. I et demokratisk og åpent samfunn er det viktig at det offentlige har plikt til å dokumentere sine egne handlinger. En forutsetning for at en nasjonal minoritet skal kunne hevde sine rettigheter og interesser er at det foreligger dokumentasjon av statens handlinger, og at dette materialet blir bevart for ettertiden. | Arkivene representerer en grunnvoll i vår kulturarv og er en sentral del av samfunnets kollektive bevissthet. I et demokratisk og åpent samfunn er det viktig at det offentlige har plikt til å dokumentere sine egne handlinger. En forutsetning for at en nasjonal minoritet skal kunne hevde sine rettigheter og interesser er at det foreligger dokumentasjon av statens handlinger, og at dette materialet blir bevart for ettertiden. | ||
| Linje 24: | Linje 23: | ||
== Skjerpet kontroll == | == Skjerpet kontroll == | ||
Fremmedlovgivningen under første verdenskrig innebar en betydelig skjerpelse av reglene. Det skjedde først ved en provisorisk anordning i 1914, et rundskriv i 1915 om oppretting av et hotellkontrollregister og en fremmedlov i 1915 med en serie ulike bestemmelser. Etterfulgt i 1917 av både et rundskriv om utvidet hotellkontrollregister, en skjerping av meldeplikten og en lov som påbød reisende med skip å melde seg. Samme året kom også den såkalte ”passloven” og en lov som hjemlet forbud for utlendinger mot å oppholde seg i visse kommuner. Dette utgjorde til sammen et mer differensiert kontrollregime enn tidligere. Personer kunne nå stanses ved grensa, ved pass, visum og avvisning. Flere grupper kom i fokus for kontrollen. Utlendinger ble kontrollert tettere i tid og rom med regler om meldeplikt og forbudte soner. Kontrollredskapene ble også forsterket og rasjonalisert ved blant annet intensivert meldeplikt, mer pålitelige og sentraliserte registre, standardiserte skjemaer og med oppfordring til større lokalt initiativ og utvisningsrett til politimestrene. Omreisende utlendinger eller utenlandske omstreifere var en kategori som lovverket rettet seg mot. Lovteksten i 1915-loven nevnte ikke sigøynere direkte, men både i forarbeidene til loven og i Justisdepartementets rundskriv fremgikk det at de skulle avvises og utvises ene og alene fordi de var sigøynere. I 1922 skjerpet [[Justisdepartementet]] sin politikk overfor sigøynerne, med pålegg til politimestrene om uttransportering dersom de ikke kunne vise til hjemstavn, innfødsrett eller statsborgerskap. I tillegg vedtok departementet ved rundskriv til politimestrene i 1924 at pass ikke måtte utstedes til andre enn norske borgere. Det bemerket samtidig at eldre norske pass ikke var godt nok bevis for norsk statsborgerrett, og at ingen av de sigøynerne myndighetene hadde oversikt over kunne antas å være norske statsborgere. Et nytt rundskriv i 1925 vedtok at ”Hvis det kommer zigøynere som har norsk pass hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er slikt pass ugyldig og bør inndras.” De kom likevel, i 1926 til Jessheim i forbindelse med eiendomskjøp, og i 1929 enkelte til Bergen. De som kom fra Sverige over Kornsjø og som ble returnert på lastebiler, fikk likevel innreisetillatelse da svenske myndigheter protesterte. I enkelte aviser gjenlød ”zigøinerflom”, ”invasion” og ”sigøinerbande”. Mellomkrigstiden inneholdt også felleseuropeisk rasehygienisk tankegods om ”mindreverdig” innvandring, her i landet skarpest formulert ved overlege [[Johan Scharffenberg (1869-1965)|Johan Scharffenberg]]. Ifølge ham var omstreiferslektene arvelig belastet, at svært mange var ”forbryterslekter”. En del stammet fra indiske sigøynere, ”en lavere rase” som ”ikke kunne omdannes til en verdifull bestanddel av vårt folk.” Scharffenberg holdt også frem at sigøynere var genetisk bestemt til nomadisme. | Fremmedlovgivningen under første verdenskrig innebar en betydelig skjerpelse av reglene. Det skjedde først ved en provisorisk anordning i 1914, et rundskriv i 1915 om oppretting av et hotellkontrollregister og en fremmedlov i 1915 med en serie ulike bestemmelser. Etterfulgt i 1917 av både et rundskriv om utvidet hotellkontrollregister, en skjerping av meldeplikten og en lov som påbød reisende med skip å melde seg. Samme året kom også den såkalte ”passloven” og en lov som hjemlet forbud for utlendinger mot å oppholde seg i visse kommuner. Dette utgjorde til sammen et mer differensiert kontrollregime enn tidligere. Personer kunne nå stanses ved grensa, ved pass, visum og avvisning. Flere grupper kom i fokus for kontrollen. Utlendinger ble kontrollert tettere i tid og rom med regler om meldeplikt og forbudte soner. Kontrollredskapene ble også forsterket og rasjonalisert ved blant annet intensivert meldeplikt, mer pålitelige og sentraliserte registre, standardiserte skjemaer og med oppfordring til større lokalt initiativ og utvisningsrett til politimestrene. Omreisende utlendinger eller utenlandske omstreifere var en kategori som lovverket rettet seg mot. Lovteksten i 1915-loven nevnte ikke sigøynere direkte, men både i forarbeidene til loven og i Justisdepartementets rundskriv fremgikk det at de skulle avvises og utvises ene og alene fordi de var sigøynere. I 1922 skjerpet [[Justisdepartementet]] sin politikk overfor sigøynerne, med pålegg til politimestrene om uttransportering dersom de ikke kunne vise til hjemstavn, innfødsrett eller statsborgerskap. I tillegg vedtok departementet ved rundskriv til politimestrene i 1924 at pass ikke måtte utstedes til andre enn norske borgere. Det bemerket samtidig at eldre norske pass ikke var godt nok bevis for norsk statsborgerrett, og at ingen av de sigøynerne myndighetene hadde oversikt over kunne antas å være norske statsborgere. Et nytt rundskriv i 1925 vedtok at ”Hvis det kommer zigøynere som har norsk pass hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er slikt pass ugyldig og bør inndras.” De kom likevel, i 1926 til Jessheim i forbindelse med eiendomskjøp, og i 1929 enkelte til Bergen. De som kom fra Sverige over [[Kornsjø]] og som ble returnert på lastebiler, fikk likevel innreisetillatelse da svenske myndigheter protesterte. I enkelte aviser gjenlød ”zigøinerflom”, ”invasion” og ”sigøinerbande”. Mellomkrigstiden inneholdt også felleseuropeisk rasehygienisk tankegods om ”mindreverdig” innvandring, her i landet skarpest formulert ved overlege [[Johan Scharffenberg (1869-1965)|Johan Scharffenberg]]. Ifølge ham var omstreiferslektene arvelig belastet, at svært mange var ”forbryterslekter”. En del stammet fra indiske sigøynere, ”en lavere rase” som ”ikke kunne omdannes til en verdifull bestanddel av vårt folk.” Scharffenberg holdt også frem at sigøynere var genetisk bestemt til nomadisme. | ||
== Sigøynerparagrafen == | == Sigøynerparagrafen == | ||
| Linje 37: | Linje 36: | ||
Hensynet til større mobilitet i det internasjonale samfunnet og ønsket om å senke tersklene for innvandring, var begrunnelsen for den nye fremmedloven av 1956. Det var også formuleringer i fremmedloven fra 1927 som stred mot etterkrigstidens syn på menneskerettigheter og minoritetsvern. At en hel gruppe var pekt ut som mindreverdige i forhold til innreise, var uttrykk for rasediskriminering. Den gamle politikken kom imidlertid inn bakveien i den nye lovens paragraf 11 d under kapitlet om avvisning, bortvisning og utvisning. Det het der at en utlending kunne nektes innreise, dvs. bli avvist, ”når det må antas at han ikke har tilstrekkelige midler til å oppholde seg i riket.” I paragraf 13 c fremgikk det at bortvisning var aktuelt ”når han under sitt opphold her i riket gir seg til å gå ledig eller drive omkring uten å kunne påvise lovlig erverv.” Det ble uttrykkelig slått fast i proposisjonen at en ikke kunne navngi en bestemt folkegruppe, men at ”man fortsatt må ha adgang til å nekte innreise av utenlandske omstreifere.” Sigøynere var utvilsomt en aktuell målgruppe for slike formuleringer. I Justisdepartementet ble det understreket at farene for en liberal politikk kunne få skremmende følger. Saksordføreren på Stortinget var klinkende klar med hensyn til hjemmelen for avvisning i paragraf 11 d: ”Kan de antas å være omstreifere, kan de som andre omstreifere avvises.” | Hensynet til større mobilitet i det internasjonale samfunnet og ønsket om å senke tersklene for innvandring, var begrunnelsen for den nye fremmedloven av 1956. Det var også formuleringer i fremmedloven fra 1927 som stred mot etterkrigstidens syn på menneskerettigheter og minoritetsvern. At en hel gruppe var pekt ut som mindreverdige i forhold til innreise, var uttrykk for rasediskriminering. Den gamle politikken kom imidlertid inn bakveien i den nye lovens paragraf 11 d under kapitlet om avvisning, bortvisning og utvisning. Det het der at en utlending kunne nektes innreise, dvs. bli avvist, ”når det må antas at han ikke har tilstrekkelige midler til å oppholde seg i riket.” I paragraf 13 c fremgikk det at bortvisning var aktuelt ”når han under sitt opphold her i riket gir seg til å gå ledig eller drive omkring uten å kunne påvise lovlig erverv.” Det ble uttrykkelig slått fast i proposisjonen at en ikke kunne navngi en bestemt folkegruppe, men at ”man fortsatt må ha adgang til å nekte innreise av utenlandske omstreifere.” Sigøynere var utvilsomt en aktuell målgruppe for slike formuleringer. I Justisdepartementet ble det understreket at farene for en liberal politikk kunne få skremmende følger. Saksordføreren på Stortinget var klinkende klar med hensyn til hjemmelen for avvisning i paragraf 11 d: ”Kan de antas å være omstreifere, kan de som andre omstreifere avvises.” | ||
I løpet av 1970- og 80- årene ble det etablert en ny og strengere praksis i forvaltningen av utlendingsloven. Avisene kunne rapportere om sigøynere som ble avvist på grensen. I 1972 kom det 65 statsløse sigøynere fra Finland til Oslo uten innreisetillatelse. De ble utvist og transportert ut av landet med politieskorte. Utlendingsloven av 1988, som trådte i kraft i 1991, var et mer effektivt redskap for myndighetene når det gjaldt å håndheve en restriktiv innvandringspolitikk. En viktig intensjon med loven var at den skulle begrense skjønnsutøvelsen til myndighetene samtidig med en større forutsigbarhet for den som kom. Det ble også innført et nytt prinsipp. Hvis en søker oppfylte kravene til oppholdstillatelse, hadde denne også en rett til å få tillatelse. Dette prinsippet var en klar styrking av den enkeltes rettssikkerhet, men det kunne også føre til en mer restriktiv praksis, i forhold til målsettingen om en begrenset og kontrollert innvandring. Da regjeringen la frem sitt lovforslag til den siste utlendingsloven av 2008, som trådte i kraft i 2010, uttalte arbeids- og inkluderingsministeren, at regjeringen hadde forpliktet seg til en mer human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk, og at den nye utlendingsloven styrket og tydeliggjorde den enkeltes rettigheter. | I løpet av 1970- og 80- årene ble det etablert en ny og strengere praksis i forvaltningen av [[utlendingsloven]]. Avisene kunne rapportere om sigøynere som ble avvist på grensen. I 1972 kom det 65 statsløse sigøynere fra Finland til Oslo uten innreisetillatelse. De ble utvist og transportert ut av landet med politieskorte. Utlendingsloven av 1988, som trådte i kraft i 1991, var et mer effektivt redskap for myndighetene når det gjaldt å håndheve en restriktiv innvandringspolitikk. En viktig intensjon med loven var at den skulle begrense skjønnsutøvelsen til myndighetene samtidig med en større forutsigbarhet for den som kom. Det ble også innført et nytt prinsipp. Hvis en søker oppfylte kravene til oppholdstillatelse, hadde denne også en rett til å få tillatelse. Dette prinsippet var en klar styrking av den enkeltes [[rettssikkerhet]], men det kunne også føre til en mer restriktiv praksis, i forhold til målsettingen om en begrenset og kontrollert innvandring. Da regjeringen la frem sitt lovforslag til den siste utlendingsloven av 2008, som trådte i kraft i 2010, uttalte arbeids- og inkluderingsministeren, at regjeringen hadde forpliktet seg til en mer human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk, og at den nye utlendingsloven styrket og tydeliggjorde den enkeltes rettigheter. | ||
== Oslo politikammer == | == Oslo politikammer == | ||
Utover på 1800-tallet økte oppgavene til politiet i Christiania sterkt. Det førte til at det i 1857 og senere ble opprettet en rekke politistasjoner, og at det ved Stortingsbeslutning i mai 1866 ble organisert i hovedsakelig to avdelinger: ordenspolitiet og oppdagelsespolitiet, senere kriminalpolitiet. I 1901 ble det innen ordenspolitiet opprettet et særskilt anmeldelseskontor for inn- og utflytting, reisende og fremmede. Dette ble i 1914, samtidig med navneskifte til fremmedkontoret, underlagt kriminalavdelingen. Fremmedkontoret fungerte også en kort tid med hensyn til hotellkontrollen som sentralkontor for hele landet. Under okkupasjonen var Oslo politikammer slått sammen med Aker politikammer, først under benevnelsen Oslo og Aker politimesterembete, senere Oslo politipresidium. Aker politimesterembete besto formelt til 1949. I 1946 - 1948 skjedde en omorganisering, med følgende avdelinger: ordensavdelingen, kriminalavdelingen, rettsavdelingen, landssvikavdelingen, forvaltningsavdelingen, trafikkavdelingen, fremmedavdelingen og sivilforsvaret. I 1994 ble det innført en ny organisasjonsplan med landsdelsstab, sekretariat, administrativ service, personalstab samt følgende avdelinger og seksjoner: ordensavdelingen – delt i operative samordningsseksjon, spesialtjenesteseksjonen, trafikk- og miljøseksjonen, politistasjonene, kriminalavdelingen - delt i volds- og vinningsseksjonen, etterretningsseksjonen, retts- og påtaleseksjonen, narkotikaseksjonen, økonomiseksjonen, vakt- og utrykningsseksjonen, forvaltningsavdelingen – delt i utlendigsseksjonen, bevillingsseksjonen. I 2012 er politidistriktet organisatorisk delt inn i fire avdelinger og to staber: ordensavdelingen, kriminalavdelingen, personavdelingen, administrasjonsavdelingen, strategisk stab og informasjonsenheten. Det er fem politistasjoner som har hovedansvaret for hver sin del av byen. Det er store forskjeller mellom politistasjonskretsene når det gjelder geografiske, sosiale, kulturelle og miljømessige forhold. Betegnelsen Oslo politikammer falt bort i 1998 og ble erstattet av Oslo politidistrikt. | Utover på 1800-tallet økte oppgavene til politiet i Christiania sterkt. Det førte til at det i 1857 og senere ble opprettet en rekke politistasjoner, og at det ved Stortingsbeslutning i mai 1866 ble organisert i hovedsakelig to avdelinger: ordenspolitiet og oppdagelsespolitiet, senere kriminalpolitiet. I 1901 ble det innen ordenspolitiet opprettet et særskilt anmeldelseskontor for inn- og utflytting, reisende og fremmede. Dette ble i 1914, samtidig med navneskifte til fremmedkontoret, underlagt kriminalavdelingen. Fremmedkontoret fungerte også en kort tid med hensyn til hotellkontrollen som sentralkontor for hele landet. Under okkupasjonen var [[Oslo politikammer]] slått sammen med Aker politikammer, først under benevnelsen Oslo og Aker politimesterembete, senere Oslo politipresidium. Aker politimesterembete besto formelt til 1949. I 1946 - 1948 skjedde en omorganisering, med følgende avdelinger: ordensavdelingen, kriminalavdelingen, rettsavdelingen, landssvikavdelingen, forvaltningsavdelingen, trafikkavdelingen, fremmedavdelingen og sivilforsvaret. I 1994 ble det innført en ny organisasjonsplan med landsdelsstab, sekretariat, administrativ service, personalstab samt følgende avdelinger og seksjoner: ordensavdelingen – delt i operative samordningsseksjon, spesialtjenesteseksjonen, trafikk- og miljøseksjonen, politistasjonene, kriminalavdelingen - delt i volds- og vinningsseksjonen, etterretningsseksjonen, retts- og påtaleseksjonen, narkotikaseksjonen, økonomiseksjonen, vakt- og utrykningsseksjonen, forvaltningsavdelingen – delt i utlendigsseksjonen, bevillingsseksjonen. I 2012 er politidistriktet organisatorisk delt inn i fire avdelinger og to staber: ordensavdelingen, kriminalavdelingen, personavdelingen, administrasjonsavdelingen, strategisk stab og informasjonsenheten. Det er fem politistasjoner som har hovedansvaret for hver sin del av byen. Det er store forskjeller mellom politistasjonskretsene når det gjelder geografiske, sosiale, kulturelle og miljømessige forhold. Betegnelsen Oslo politikammer falt bort i 1998 og ble erstattet av Oslo politidistrikt. | ||
== Sigøynergruppa == | == Sigøynergruppa == | ||
Sigøynergruppa ved Oslo politikammer ble startet på begynnelsen av 1970-tallet. Til grunn lå Riksadvokatens rundskriv i årene 1968, 1972 og 1973, som vedrørte anmeldelser mot omstreifere og uoppklarte forbrytelser. Disse bestemte at sigøynersaker skulle etterforskes sentralt for hele landet ved kriminalavdelingen, Oslo politikammer. Sigøynergruppa skulle likeså ha ansvaret for spaning og registrering av aktuelle sigøynere. Særskilte sigøynergrupper fantes det også hos politiet i Stockholm og København. Det var av betydning for opprettelsen at de fleste sigøynere bodde i Oslo kommune. Disse var hovedsakelig norske statsborgere, men det var også omreisende sigøynere med utenlandsk statsborgerskap, som hadde nære familiebånd til de norske. I tillegg var det spesielt i sommerhalvåret mange omreisende grupper som kom på besøk. I 1972 var det 111 personer med norsk statsborgerskap som oppfattet seg som sigøynere. Frem mot århundreskiftet var dette antallet steget til omlag 300 - 400 personer. | [[Sigøynergruppa]] ved Oslo politikammer ble startet på begynnelsen av 1970-tallet. Til grunn lå Riksadvokatens rundskriv i årene 1968, 1972 og 1973, som vedrørte anmeldelser mot omstreifere og uoppklarte forbrytelser. Disse bestemte at sigøynersaker skulle etterforskes sentralt for hele landet ved kriminalavdelingen, Oslo politikammer. Sigøynergruppa skulle likeså ha ansvaret for spaning og registrering av aktuelle sigøynere. Særskilte sigøynergrupper fantes det også hos politiet i Stockholm og København. Det var av betydning for opprettelsen at de fleste sigøynere bodde i [[Oslo kommune]]. Disse var hovedsakelig norske statsborgere, men det var også omreisende sigøynere med utenlandsk statsborgerskap, som hadde nære familiebånd til de norske. I tillegg var det spesielt i sommerhalvåret mange omreisende grupper som kom på besøk. I 1972 var det 111 personer med norsk statsborgerskap som oppfattet seg som sigøynere. Frem mot århundreskiftet var dette antallet steget til omlag 300 - 400 personer. | ||
Omorganiseringen av kriminalavdelingen i 1994 fastslo at det fortsatt skulle være en sentralt plassert sigøynergruppe ved vinningsseksjonen. Spørsmål om nedleggelse av sigøynergruppa ble berørt i Riksadvokatens rundskriv om pengeskapsåpninger og omstreifere til politimesteren i Oslo i februar 1995. Det fremgikk av det at Riksadvokaten ikke hadde merknader til kriminalsjefens brev tidligere samme året, hvor Oslo politikammer ba om forståelse for at man ikke lenger organisatorisk ville opprettholde en pengeskapsgruppe og en sigøynergruppe. Rundskrivet ble senere trukket tilbake etter anmodning fra Oslo politikammer. Sigøynergruppa ved vold- og vinningsseksjonen ble bestemt nedlagt i henhold til dagsmeddelelse fra kriminalsjefen 09.11.1995. Majorstua politistasjon skulle fra og med 01.12.s.å. overta ansvaret for koordinering og behandling av saker der sigøynere var involvert. En anmerkning på dagsmeddelelsen datert 16.03.2001, gir imidlertid informasjon om at Majorstua politistasjon ikke hadde overtatt denne funksjonen, og at samordnet etterforskning mot sigøynere i praksis var nedlagt. | Omorganiseringen av kriminalavdelingen i 1994 fastslo at det fortsatt skulle være en sentralt plassert sigøynergruppe ved vinningsseksjonen. Spørsmål om nedleggelse av sigøynergruppa ble berørt i Riksadvokatens rundskriv om pengeskapsåpninger og omstreifere til politimesteren i Oslo i februar 1995. Det fremgikk av det at [[Riksadvokaten]] ikke hadde merknader til kriminalsjefens brev tidligere samme året, hvor Oslo politikammer ba om forståelse for at man ikke lenger organisatorisk ville opprettholde en pengeskapsgruppe og en sigøynergruppe. Rundskrivet ble senere trukket tilbake etter anmodning fra Oslo politikammer. Sigøynergruppa ved vold- og vinningsseksjonen ble bestemt nedlagt i henhold til dagsmeddelelse fra kriminalsjefen 09.11.1995. Majorstua politistasjon skulle fra og med 01.12.s.å. overta ansvaret for koordinering og behandling av saker der sigøynere var involvert. En anmerkning på dagsmeddelelsen datert 16.03.2001, gir imidlertid informasjon om at Majorstua politistasjon ikke hadde overtatt denne funksjonen, og at samordnet etterforskning mot sigøynere i praksis var nedlagt. | ||
== Arkiv - innhold == | == Arkiv - innhold == | ||
| Linje 53: | Linje 52: | ||
Det eldste registeret over norske sigøynere er en maskinskrevet familieoversikt fra 1970- og 80- årene, som utgjør en ringperm på 24 nummererte sider. En særskilt adresseliste over dem som ikke står i familieoversikten finnes bakerst, alfabetisk etter familienavn med opplysninger om fødsels- og personnummer. Anslagsvis er det registrert 500 personer i hver av disse oversiktene. Familieoversikten er innrettet med egne sider for hver familie, med navn på familieoverhodet, barn, barnebarn og ektefeller. Den enkelte er stort sett innført med opplysninger om navn, kallenavn, navneendringer, fødselsdato, fødested, bosted, næringsvirksomhet og giftemål. Oversikten er holdt à jour med rettinger og tilføyelser gjort med hånd. (Ea2) | Det eldste registeret over norske sigøynere er en maskinskrevet familieoversikt fra 1970- og 80- årene, som utgjør en ringperm på 24 nummererte sider. En særskilt adresseliste over dem som ikke står i familieoversikten finnes bakerst, alfabetisk etter familienavn med opplysninger om fødsels- og personnummer. Anslagsvis er det registrert 500 personer i hver av disse oversiktene. Familieoversikten er innrettet med egne sider for hver familie, med navn på familieoverhodet, barn, barnebarn og ektefeller. Den enkelte er stort sett innført med opplysninger om navn, kallenavn, navneendringer, fødselsdato, fødested, bosted, næringsvirksomhet og giftemål. Oversikten er holdt à jour med rettinger og tilføyelser gjort med hånd. (Ea2) | ||
Et nyere, utvidet og oppdatert register frem til midten av 1980- årene. Det utgjør en ringperm på 53 sider, og bygger dels på kopier av familiesidene i det eldste. Registerets navn er her beskrevet i en overskrift på forsiden: Opplysninger vedrørende norske sigøynere. Innholdet oppgis å være familiekart over norske sigøynere, familie- og ekteskapsoversikt for den enkelte familie, fødselsdataregister, boligadresser og oppnavn/sigøynernavn. Forsiden gir videre informasjon om at opplysningene er innhentet fra | Et nyere, utvidet og oppdatert register frem til midten av 1980- årene. Det utgjør en ringperm på 53 sider, og bygger dels på kopier av familiesidene i det eldste. Registerets navn er her beskrevet i en overskrift på forsiden: Opplysninger vedrørende norske sigøynere. Innholdet oppgis å være familiekart over norske sigøynere, familie- og ekteskapsoversikt for den enkelte familie, fødselsdataregister, boligadresser og oppnavn/sigøynernavn. Forsiden gir videre informasjon om at opplysningene er innhentet fra [[Oslo folkeregister]], og gjennom etterforskning av straffesaker mot norske sigøynere. Det opplyses også at dataene kun er ment som et arbeidsregister, og av den grunn må behandles deretter. Fødselsdataregisteret er kronologisk over fødte 1916 - 1971, med opplysning om at samtlige personer gjenfinnes på familiekartet. Oversikten over boligadresser i Oslo er over hvilke familier som bor der. Den alfabetiske oversikten over oppnavn/sigøynernavn utgjør tre sider. Familiekartet er over et antall norske sigøynerfamilier med opplysninger om navn på familieoverhodet, barn, barnebarn og ektefeller. Oversikten er holdt à jour med rettinger og tilføyelser foretatt med hånd. (Ea3) | ||
Et moderne og oppdatert register fra 1985 til 1988. Det består av rosa personskjemaer i alfabetisk ordning. Personskjemaet er utarbeidet med egne rubrikker for opplysninger om politidistrikt, registreringsdato, personnavn, personnummer, foto nr./år, yrke, tidligere navn, navnebytte/år, utenlandsk fødselsdato, førerkort, passnummer, kjønn, norsk statsborger/år, bopel, sigøynernavn, foreldre, gift/barn og tilholdssteder/miljø. Den siste rubrikken for iakttagelser/observasjoner med underrubikkene dato, sted og anmerkninger, utgjør halve skjemasiden. Det nye registeret består av om lag 500 personskjema. (Ea1) | Et moderne og oppdatert register fra 1985 til 1988. Det består av rosa personskjemaer i alfabetisk ordning. Personskjemaet er utarbeidet med egne rubrikker for opplysninger om politidistrikt, registreringsdato, personnavn, personnummer, foto nr./år, yrke, tidligere navn, navnebytte/år, utenlandsk fødselsdato, førerkort, passnummer, kjønn, norsk statsborger/år, bopel, sigøynernavn, foreldre, gift/barn og tilholdssteder/miljø. Den siste rubrikken for iakttagelser/observasjoner med underrubikkene dato, sted og anmerkninger, utgjør halve skjemasiden. Det nye registeret består av om lag 500 personskjema. (Ea1) | ||
| Linje 77: | Linje 76: | ||
Arkivportalen: http://www.arkivportalen.no/side/sok/avansert?enkeltSok=true&sokeVerdi=sig%C3%B8ynergruppa | Arkivportalen: http://www.arkivportalen.no/side/sok/avansert?enkeltSok=true&sokeVerdi=sig%C3%B8ynergruppa | ||
== Litteratur == | == Litteratur == | ||
Norsk innvandringshistorie, bind 1 – 3, 900 – 2000, Knut Kjeldstadli (red.). | * ''Norsk innvandringshistorie'', bind 1 – 3, 900 – 2000, Knut Kjeldstadli (red.). | ||
Bay, Torbjørg, Før det er for sent: sigøynernes livsbetingelser i Norge. Hovedoppgave ved Høgskolen i Oslo, 2002. | * Bay, Torbjørg, ''Før det er for sent: sigøynernes livsbetingelser i Norge''. Hovedoppgave ved Høgskolen i Oslo, 2002. | ||
Hanisch, Ted, Om sigøynerspørsmålet, Institutt for samfunnsforskning, Oslo 1973. | * Hanisch, Ted, ''Om sigøynerspørsmålet'', Institutt for samfunnsforskning, Oslo 1973. | ||
Johansen, Jahn Otto, Romafolket (sigøynerne) – utstøtt og forfulgt, Oslo 2010. | * Johansen, Jahn Otto, ''Romafolket (sigøynerne) – utstøtt og forfulgt'', Oslo 2010. | ||
Lyngstad, Oscar, Landeveiens folk i Norge, Oslo 1947. | * Lyngstad, Oscar, ''Landeveiens folk i Norge'', Oslo 1947. | ||
Stfh., St.prp. nr. 80, 1997 – 98. | * Stfh., St.prp. nr. 80, 1997 – 98. | ||
Stfh., St.meld. nr. 37, 1972 – 73. | * Stfh., St.meld. nr. 37, 1972 – 73. | ||
Stfh., St.meld. nr. 21, 1999 – 2000. | * Stfh., St.meld. nr. 21, 1999 – 2000. | ||
Stfh., St.meld. nr. 15, 2000 – 2001. | * Stfh., St.meld. nr. 15, 2000 – 2001. | ||
Gatemagasinet Folk er Folk, nr. 1 og nr. 2 – 2012. | * Gatemagasinet ''Folk er Folk'', nr. 1 og nr. 2 – 2012. | ||
www.hlsenteret.no. | * www.hlsenteret.no. | ||
apollon.uio.no: ”En reise i tid og språk”, artikkel av Anne Hjort-Larsen, 01.02.2001. | * apollon.uio.no: ”En reise i tid og språk”, artikkel av Anne Hjort-Larsen, 01.02.2001. | ||
apollon.uio.no: ”Innvandrerne former det norske”, artikkel av Trine Nickelsen, 01.04.2002. | * apollon.uio.no: ”Innvandrerne former det norske”, artikkel av Trine Nickelsen, 01.04.2002. | ||
Store norske leksikon. | * Store norske leksikon. | ||
Wikipedia. | * Wikipedia. | ||
Lokalhistoriewiki-artikkelen er en bearbeiding av artikkelen ”Rom i arkivet”, Kirke og kultur, nr. 3, 2013, av Sigurd Rødsten, Statsarkivet i Oslo. | Lokalhistoriewiki-artikkelen er en bearbeiding av artikkelen ”Rom i arkivet”, [[Kirke og kultur]], nr. 3, 2013, av Sigurd Rødsten, [[Statsarkivet i Oslo]]. | ||
{{Bm}} | |||
[[Kategori: | [[Kategori:Romsk historie og kultur]] | ||
[[ | [[Kategori:Arkivsamlinger]] | ||