Arne Walentin

Mal:Thumb høyre Arne Walentin (født 26. september 1915 i Kristiania, død 20. november 2006 i Oslo), var scenograf, gjennom hele sin karriere fast knyttet til Det Norske Teatret, selv om han også hadde enkelte oppdrag ved andre norske og utenlandske teatre. En periode på 1950-tallet virket han også som instruktør. I alt hadde Walentin ansvaret for scenografien til 221 forestillinger på Det Norske Teatret, og kom slik til å sette et betydelig preg på norsk teaterliv i en årrekke.

Familie

Arne Walentin var sønn av pølsemaker Johan Walentin (1891-1970) og Nancy Elisabeth Anderson (1893-1971). Han ble gift i 1945 med Emy Bergh (1918-1970), deretter, i 1980, med skuespiller, senere konsulent Else-Marie Toms f. Konstad (1922-2005).

Liv og virke

Arne Walentin tok middelskoleeksamen ved Aars og Voss skole i Oslo i 1931, og var elev på [[Statens Kunst- og Håndverkskole] 1933-1937. 1941-42 fulgte han undervisningen på Bjarne Engebrets malerskole. Allerede i 1931 hadde han begynt på Det Norske Teatret som assistent for daværende teatermaler Ola Cornelius. Walentins første selvstendige oppgave var å utarbeide scenografien til Såmenn av Jean Giono i 1937.

Etter krigen flyttet Det Norske Teatret fra Bøndenes Hus til et større lokale i Stortingsgata, og her fikk Walentin i 1945 sitt første oppdrag med et drama fra antikken, Sofokles' Antigone i Knut Hergels regi, med bruk av dreiescene. Walentin kom også senere til å lage scenografi til antikk dramatikk, som Sofokles' Kong Oidipus (1957), Medea av Evripides (1963) og Aiskhylos' Orestien (1970).

Walentin lagde dessuten scenografi til flere store historiske forestillinger, som Dronning i tusen dagar av Maxwell Anderson, Kristina av Tunsberg av Kåre Holt, og Tormod Skagestads dramatisering av Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter-trilogi. Når det gjaldt Shakespeares dramatikk, arbeidet han blant annet med Stormen (1959), Othello (1966) og Hamlet (1967).

I 1948, da Det Norske Teatret satte opp Henrik Ibsens Peer Gynt på nynorsk i regi av Hans Jacob Nilsen, med musikk av Harald Sæverud, tok Arne Walentin for første gang i bruk bildeprojeksjoner, en teknikk som han senere brukte mye, og som han videreutviklet. For forestillingen Til Damaskus av August Strindberg, benyttet han fotografiske projeksjoner i svart-hvitt som fremhevet skuespillets drømmeaktige uvirkelighet, og denne fikk han Kritikerprisen for i 1970.

Arne Walentin virket en periode på 1950-tallet også som instruktør, men valgte å konsentrere seg om scenografien. Han satte opp Anna Christie av Eugene O'Neill (1951), Bleikeplassen av Tarjei Vesaas (1953) og Strindbergs Gustav Vasa (1957).

Walentins siste oppdrag som scenograf på Det Norske Teatret var Ettermæle av Olav Duun (1988), etter innflyttingen i det store nybygget i 1985. Dette var hans 221. forestilling på dette teateret.

Ettermæle

Mal:Thumb høyre I sin artikkel om Arne Walentin i Norsk biografisk leksikon beskriver Trine Næss ham slik som scenograf (utdrag):

Arne Walentin var svært allsidig både når det gjaldt sjangere han arbeidet med, og hvordan han løste oppgavene. Han satset på forenklinger, samtidig som han ønsket å gi scenebildene elementer av skjønnhet. Innen dramatikk med historisk miljø har han fabulert rundt stilistiske elementer med tilknytning til den aktuelle perioden. Hans kostymer har vært preget av hans evne til å kombinere stilsikkerhet med det karakteriserende.

Arne Walentin er gravlagt på Gamlebyen gravlund i Oslo.

Kilder

• Aftenposten 19. januar 1988: Intervju med Arne Walentin ifm. hans avskjed i 1988, av Tone My.
• Aftenposten 23. november 2006: Redaksjonell artikkel om Arne Walentin ved hans bortgang.
• Trine Næss om Arne Walentin i Norsk biografisk leksikon
• Trine Næss (red.): Arne Walentin : teatermålar og scenograf . Oslo Noregs boklag, 1978