Aslak Aslaksen Fossvoll (1900–1943)

Aslak Aslaksen Fossvoll (født 17. juni 1900, død 1943 samme sted) var småbruker og motstandsmann.

Han var sønn av fisker og småbruker Aslak Andersen (f. 1852) og Beret Olsdatter. Han var deres femte barn, og i folketellinga 1910 står det oppført sju barn i husstanden. Foreldrene er oppført med lappisk som morsmål og som lapper/finner under etnisitet. Han bodde hele livet på foreldrenes småbruk, som i 1900 kalles Fossletten, i 1910 Sandmælen og senere Fossvoll. Da han ble født lå gården i Lyngen kommune, i den delen som i 1929 ble utskilt som Kåfjord kommune.

I 1926 var Aslak Fossvoll en av de tiltalte under den såkalte Manndals-affæren. Han var tiltalt for å ha hindra offentlig tjenestemann i å utføre sin tjenestegjerning, i forbindelse med at en lensmannsbetjent var blitt skjøvet tilbake på båten i Samuelsberg og at lensmannen var utsatt for vold. Fem av de tolv tiltalte skal ha deltatt aktivt i dette, mens Fossvoll og de seks andre var mer passive deltakere. I retten vitna han om overgrep begått av lensmannen, særlig mot den samiske befolkninga. Spesielt trakk han fram et tilfelle der ei ku skulle selges på tvangsauksjon. Kona på bruket hadde stukket av med kua, som var den eneste de hadde. Lensmannen gikk hardt til verks, og ga henne kraftige blåmerker og trakk henne med seg tre kilometer til Samuelsberg. Hun ble syk, og døde kort tid etter. Legen anbefalte anmeldelse mot lensmannen, men det ble ikke gjort. Han fortalte også at det var lensmannen som hadde blitt voldelig først, uten provokasjon. Selv om det forelå mange vitnemål om lensmannens overgrep, ble alle de tolv dømt. For Aslak Fossvolls del ble dommen på 60 dager betinga fengsel og 30 kroner i saksomkostninger.

Under andre verdenskrig fungerte han som leder for ei motstandsgruppe i Manndalen i Kåfjord kommune. Han var ugift, og var kjent for å leve i pakt med naturen. Den 24. april 1943 ble han kontakta om behovet for å få Jan Baalsrud fra Kompani Linge over til Sverige. Baalsrud var eneste overlevende fra Operasjon Martin (Red), som den 30. mars hadde blitt overrumpla av et tysk patruljefartøy. Han var sterkt medtatt etter å ha vært nær en måned på flukt, og måtte ha hjelp til å komme seg over fjellet. Han satte raskt i gang med å samle en gjeng som kunne utføre oppdraget. Det var forbundet med livsfare å gjøre dette, for okkupasjonsmyndighetene hadde innført dødsstraff for de som hjalp motstandsfolk.

Han rekrutterte Peder Isaksen og Nils Nigo Nilsen, som fikk vite hvor Baalsrud lå. De fikk kodeordet «Hallo, gentleman», som de skulle bruke så Baalsrud visste at det var venner og ikke fiender som var på vei. De to fant ikke Baalsrud, og oppsøkte Aslak for å få ham til å merke steinen han lå under. De fant Baalsrud til slutt, og det var da så vidt det var liv i ham. Den 30. april måtte Aslak Fossvoll samle ei større gruppe som kunne trekke Baalsrud opp på fjellet, og han klarte å rekruttere to mann til. Den 12. mai var Aslak Fossvoll selv med opp til skjulestedet. Han hadde med tørre og varme klær. Da han forsøkte å skifte sokker på den sterkt svekka Baalsrud, satt to tær med koldbrann i fast i sokken, mens to andre falt av. Baalsrud fikk låne en kniv av Fossvoll og kutta dem av. Også hans søster, Helene Aslaksen Fossvoll, var med på aksjonen. Hun vevde tepper som Baalsrud kunne ha over seg så han ikke frøs i hjel. Selv dette var forbundet med livsfare; om feil person kjente igjen teppene og så at hun hadde bidratt, var det nok til å risikere tortur og dødsstraff. Aslak Fossvolls niese Eliva Fossvoll, som hadde blitt tatt inn av sine besteforeldre da hun ble foreldreløs, og dermed hadde vokst opp på gården til Aslak, hjalp til med å samle inn mat.

En gang i løpet av mai 1943 var det ei ukjent kvinne som leverte et anonymt angiverbrev til lensmannen i Lyngseidet. Hun fortalte om en engelsk soldat som lå i fjellet i Manndalen, og skrev også at hun kjente navnene på noen av de som hjalp ham. Hun hadde heldigvis ikke oppgitt noen av navnene. Lensmannsbetjent Hans Larsen måtte rykke ut, og dro til Peder Isaksen. Larsen ville ikke gå tyskernes ærend, og stilte et ledende spørsmål: Kunne det ikke være slik at når Peder Isaksen og Aslak Fossvoll stadig dro opp i fjellet var det for å lete etter en sinnssyk man i bygda som pleide å stikke av og gå seg vill? Isaksen skjønte hva som foregikk, og bekrefta at slik var det. Lensmannen godtok denne forklaringa fra sin betjent. Et par dager senere kom noen hirdmedlemmer til bygda for å spore opp rømlingen Olav Olsen som hadde stukket av fra tvangsarbeid. De spurte ei kvinne etter ham, og fikk vite at hun hadde bodd i bygda hele livet, og ikke kjente til noen Olav Olsen. Kvinna de spurte var i virkeligheten Olav Olsens mor. Slik gikk det med alle de spurte, og de kom ikke på sporet av Aslak Fossvoll eller andre motstandsfolk.

Den 29. mai dro Aslak Fossvoll og tre andre opp for å få Baalsrud opp på fjellet. Han var fortsatt svært svak, men det var fare for at snøen skulle gå, slik at de ikke lenger kunne trekke ham på slede. Målet var å overlevere Baalsrud til Aslak Baal og Per Thomas Baal, to samiske brødre som skulle føre Baalsurd over grensa inne i en stor reinflokk. Den 1. juni kryssa de svenskegrensa.

Aslak Fossvoll døde av difteri bare to uker etter at Baalsrud var kommet til Sverige. Han ble gravlagt på hjemstedet.

Da Jan Baalsrud døde i 1988 hadde han gjort det klart at han ønska å bli gravlagt i Manndalen. Hans urne ble satt ned i Aslak Fossvolls grav, og en rullestein fra Toftefjorden, der flukten hadde starta, ble satt opp som gravminne over de to.

Litteratur og kilder

• Haug, Tore og Astrid Karlsen Scott: Jan Baalsrud og de som reddet ham. Utg. Gyldendal. 2006. Mal:Bokhylla.
• Solhaug, Harry: Manndals-affæren 1925 : en dokumentarisk beretning om bygdeopprøret mot myndighetene : avsluttes med offentlige rettsdokumenter. 2014. Mal:Bokhylla.