Skribenter
95 108
redigeringer
→Rettssaken
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 32: | Linje 32: | ||
Dommer Holmboe var i utgangspunktet innstilt på å følge mindretallet i lagmannsretten, med en tidsavgrensa fengselsstraff. Men på grunn av sakens alvor landa han på at tvangsarbeid på livstid måtte være det rette. Hans begrunnelse er mer eller mindre den samme som den mindretallet i lagmannsretten hadde; den vanskelige barndommen og frykten for å selv bli fengsla. Dommerne [[Sverre Grette]], [[Henrik Bahr]] og [[Edvin Alten]] ga tilslutning til førstevoterendes konklusjon. [[Ferdinand Schjelderup]] tok dissens. Han mente at dødsdom var riktig reaksjon i en så alvorlig sak. At flertallet falt ned på noe annet, mente han skyldtes at tiltalte var kvinne, og han mente at «kvinner må like meget som menn stå fullt til ansvar for sine handlinger». | Dommer Holmboe var i utgangspunktet innstilt på å følge mindretallet i lagmannsretten, med en tidsavgrensa fengselsstraff. Men på grunn av sakens alvor landa han på at tvangsarbeid på livstid måtte være det rette. Hans begrunnelse er mer eller mindre den samme som den mindretallet i lagmannsretten hadde; den vanskelige barndommen og frykten for å selv bli fengsla. Dommerne [[Sverre Grette]], [[Henrik Bahr]] og [[Edvin Alten]] ga tilslutning til førstevoterendes konklusjon. [[Ferdinand Schjelderup]] tok dissens. Han mente at dødsdom var riktig reaksjon i en så alvorlig sak. At flertallet falt ned på noe annet, mente han skyldtes at tiltalte var kvinne, og han mente at «kvinner må like meget som menn stå fullt til ansvar for sine handlinger». | ||
Det kjønnsmessige aspektet utløste en diskusjon i pressen. [[P.H. Rosing]] trakk fram at siste gang en kvinne hadde blitt henrettet var i 1848. Her tok han feil, for den siste var [[Sofie | Det kjønnsmessige aspektet utløste en diskusjon i pressen. [[P.H. Rosing]] trakk fram at siste gang en kvinne hadde blitt henrettet var i 1848. Her tok han feil, for den siste var [[Sofie Johannesdotter (1839–1876)|Sofie Johannesdotter]] som ble halshogd for trippeldrap med gift i [[Halden|Fredrikshald]] i 1876. Men denne glippen betyr lite for argumentasjonen hans, som satt saken inn i et rettshistorisk perspektiv. Opinionen var opptatt av kjønnsspørsmålet, og Rosing ønska å vise at kvinner kan gjøre like forferdelige ting som menn, og at det er rimelig å straffe kvinner og menn likt for like handlinger. Også senere analyser av denne og andre saker har pekt på at kvinner ofte straffes mildere enn menn, og at dette kan knyttes til det rådende kvinnesyn; mannsdominerte domstoler har hatt en tendens til å være beskyttende overfor kvinner. | ||
Uansett årsaker, Høyesterett satte ned straffen fra dødsdom til tvangsarbeid på livstid. Andersen ble plassert på arbeidshuset for kvinner på [[Bredtveit fengsel]]; som nevnt hadde hun tidligere sittet i samme fengsel som Gestapos fange. I juli 1947 slo ''Dagbladet'' opp at hun var innlagt på [[Rikshospitalet]], og hadde gått fritt rundt der. Dette skjedde etter at flere landssvikdømte hadde rømt fra tvangsarbeidsleire. Avisa oppfordra til å plassere henne på fengselssykehuset i [[Åkebergveien]], «selv om det gjelder en kvinne». Den siste kommentaren har to sider: Dels er det kvinnesynet igjen, der det nok ikke er så farlig om en kvinne går løs som at en mann gjør det, og dels er det at man ikke hadde noe fengselssykehus for kvinner. | Uansett årsaker, Høyesterett satte ned straffen fra dødsdom til tvangsarbeid på livstid. Andersen ble plassert på arbeidshuset for kvinner på [[Bredtveit fengsel]]; som nevnt hadde hun tidligere sittet i samme fengsel som Gestapos fange. I juli 1947 slo ''Dagbladet'' opp at hun var innlagt på [[Rikshospitalet]], og hadde gått fritt rundt der. Dette skjedde etter at flere landssvikdømte hadde rømt fra tvangsarbeidsleire. Avisa oppfordra til å plassere henne på fengselssykehuset i [[Åkebergveien]], «selv om det gjelder en kvinne». Den siste kommentaren har to sider: Dels er det kvinnesynet igjen, der det nok ikke er så farlig om en kvinne går løs som at en mann gjør det, og dels er det at man ikke hadde noe fengselssykehus for kvinner. | ||