Aud Maggi Andersen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Faksmile fra Indre Akershus Blad, 2. mars 1946. Statsadvokaten mente at Andersen «var et så slett menneske at samfunnet må skille seg av med henne».

Aud Maggi Andersen (født 22. november 1920 i Aurskog, død 26. august 2000) ble sensommeren 1944 formelt ansatt som betalt agent i Gestapos agentavdeling. Hun fikk dekknavnet Wenche Sørensen, var agent nummer 83, og hadde Josef Heinrich Seufert som føringsoffiser. Andersen, som anga flere norske motstandsfolk, var eneste kvinne som ble dømt til døden under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Dommen ble senere omgjort til tvangsarbeid på livstid, og etter at hun ble løslatt i 1951 levde hun et anonymt familieliv.

Unge år

Aud Maggi Andersens mor Mari Evensen (f. 1902) var ei ugift tjenestepike, og faren Erling Emilsen Fossen (1896–1940) var ikke i bildet da hun ble født. Ni måneder gammel ble hun satt bort, og hun ble ifølge kirkeboka senere adoptert. Etter konfirmasjonen ble hun hushjelp og barnepleierske på flere steder. I 1942 fikk hun så jobb som hushjelp hos en kjøpmann på Nordstrand.

Landssvik

Det første vi vet at Aud Maggi Andersen var involvert i under krigen var ikke landssvik. Tvert imot, hun hjalp to ungdommer å flykte over grensa til Sverige. I den forbindelse ble hun den 7. januar 1944 arrestert av Gestapo, og plassert på Bredtveit kvinnefengsel. Etter to uker der ble hun overført til Grini fangeleir. Den 7. mars 1944 ble hun så henta til Victoria terrasse for avhør hos SS-Hauptsturmführer og Kriminalkommissar Ernst Josef Albert Weiner. Saken var alvorlig, det var dødsstraff for å hjelp folk med å rømme landet. Men i stedet for dødsdom eller et langvarig tukthusopphold ble hun allerede den 23. mars 1944 løslatt, tilsynelatende uten vilkår.

Etter løslatelsen begynte hun å jobbe hos Kriminalsekretär Josef Heinrich Seufert som hushjelp. En måneds tid senere ble hun så innkalt til Weiner, som ville ha henne med på et tysk radiotelegrafkurs. Hun skal under kurset ha begynt å jobbe som hushjelp hos Weiner i Hjelms gate 7. Ballen hadde begynt å rulle, og på sensommeren 1944 ble hun formelt ansatt som betalt agent i Gestapos agentavdeling, Referat IV N. Hun fikk dekknavnet Wenche Sørensen, var agent nummer 83, og hadde Seufert som føringsoffiser. Lønnen man fikk for slikt arbeid var gjerne fri leilighet og mellom 400 og 600 kroner i måneden, noe som var en svært god lønn. Aud Maggi Andersen skal ha fått fri hybelleilighet i Trondheimsveien 139, 160 kroner i uka i kontanter samt sigaretter og brennevin, og bonus på 50 til 100 kroner for spesielt viktige opplysninger.

Hans Konrad Andersen (1922–1945) ble Aud Maggi Andersens første kontaktpunkt i Formo-gruppa. Det skulle koste ham livet.
Foto: Ukjent, fra Våre falne.

Ikke lenge etter at hun ble agent, fikk hun kontakt med Hans Konrad Andersen, som var med i ei sabotasjegruppe kjent som Formo-gruppa (etter lederen Reidar Kjell Formo) i Oslo. De ble også kalt Ullevål hageby-gruppa og var en del av den større Pelle-gruppa. Den atten år gamle Formo var svært forsiktig, men ikke alle i gruppa forsto viktigheten av å holde tett. De møttes på Møllhausen konditori i Karl Johans gate 17, der Aud Maggi Andersen observerte dem, og flere av dem skrøt til henne av ting de holdt på med. Bilder fra denne tida viser at hun var ei pen, ung jente, og enkelte av motstandsgutta klarte nok ikke å motstå fristelsen til å forsøke å imponere henne litt. Hun ga opplysninger videre til Seufert, som sammen med Bernt Gustav Somdalen fulgte opp saken. Flere medlemmer av Formo-gruppa besøkte henne i leiligheten i Trondheimsveien, og fikk servert av brennevinet Gestapo forsynte henne med. Det ble til tider vill festing, såpass at naboene klaget. Vaktmesteren i bygningen samarbeida også med Gestapo - de sørga for å ha kontroll over sine dekkleiligheter - og på et tidspunkt ble hun innkalt av Seufert og utskjelt for at hun tiltrakk seg for mye oppmerksomhet med festene. Hadde motstandsmennene tatt sikkerhet litt mer på alvor kunne de også lett funnet ut at leiligheten var beslaglagt av tyskerne, og dermed avslørt henne. Hun begynte å gå mer stille i dørene, men innleda et forhold til tjuråringen Kåre Lorang Andersen, som var medlem av motstandsgruppa.

27. november 1944 gjorde de en razzia på konditoriet under et møte i motstandsgruppa, og seksten personer som Andersen hadde pekt ut ble arrestert. Andersen var selv til stede og skulle bli «pågrepet», for at hun ikke skulle bli avslørt som agent. Bernt Somdalen var også der, som sikring for Andersen. Av en eller annen grunn tok Gestapo ikke med seg Aud Maggi Andersen, men heller ikke dette førte til at noen mistenkte henne for angiveri. Syv av dem ble den 9. februar 1945 henretta som represalier for likvideringa av Karl Marthinsen. I tillegg anga hun sju andre motstandsfolk som ble arrestert, og flere av dem ble også utsatt for tortur.

Aud Maggi Andersens rolle som agent ble ikke avslørt før etter frigjøringa, da Ernst Weiner kom med opplysninger om henne i avhør. Weiner skjøt seg på cella på Akershus festning. Seufert ble dømt til døden, benåda til tvangsarbeid på livstid og rømte til Tyskland i 1952.

Rettssaken

Under rettsoppgjøret kom saken hennes opp for Eidsivating lagmannsrett. Aktor la ned påstand om dødsstraff, under henvisning til at hun var «et så slett menneske at samfunnet må skille seg av med henne».[1] Forsvareren trakk fram hennes vanskelig barndom og det at hun ble lokka i tjeneste av Gestapo etter å ha blitt arrestert for å hjelpe flyktninger. To vitner for forsvaret som meldte seg i siste liten styrka tilsynelatende hennes sak. En av dem hadde hørt skryt fra Bernt Somdalen om at det var han som sto bak opprullinga, ikke Andersen. Nå kunne det vært skryt for å hevde seg, men en slik opplysning gir også en viss tvil om graden av skyld for Andersens del. Det andre vitnet kunne fortelle at han flere ganger hadde vært i dekning i hennes leilighet, hvilket tyder på at hun også hadde vært involvert i ytterkanten av motstandsarbeidet også før hun hjalp flyktningene.

Retten tok ikke hensyn til formildende omstendigheter og de siste vitnemålene, og den 1. mars 1946 ble Aud Maggi Andersen dømt til døden. Dommen falt under dissens, med fem dommere som gikk inn for dødsstraff, mens de to siste ville idømme tvangsarbeid i tjue år. Hovedbegrunnelsen for dødsdommen var at flertallet mente at handlingene var opportunistisk motivert; hun hadde frivillig gått i tysk tjeneste mot betaling, og må ha vært klar over følgene angiveriet kunne få. Her har dommerne åpenbart et poeng; Andersen ser ut til å selv ha blitt skremt av Gestapo, men hun overlot andre i deres klør. Mindretallet trakk fram hennes vanskelige barne- og ungdomsår, og at hun hadde kommet under tysk innflytelse på grunn av uheldige omstendigheter. De så også svært alvorlig på angiveriet, men der flertallet tolka det som opportunisme, følte mindretallet at hun var under tvang. Det er ikke urimelig at hun frykta en ny arrestasjon dersom hun nekta å jobbe for tyskerne. Det forsvarer ikke hennes handlinger, for mange ble stilt ovenfor lignende og vanskeligere valg i krigsårene, men det kan bidra til å forklare og forstå dem som noe annet enn ondskap eller opportunisme. Begge forklaringer er rimelige tolkninger, og har det til felles at de ikke tillegger politiske motiver. Andersen ble aldri medlem av Nasjonal Samling, og der ikke ut til å ha vært noen overbevist nazist. Andersen tok tilsynelatende dommen med fatning, men skal ha brutt sammen etter at retten hadde forlatt salen.

Det Andersen kanskje ikke fikk med seg da hun mottok dødsdommen, var at lagmannsretten i sin dom også enstemmig innstilte på benådning til fengsel på livstid. Dette er svært spesielt. En kjenner mange eksempler på at domstoler har gjort slikt, i saker der dødsstraff er eneste mulige straff. Men i en sak der retten like gjerne selv kunne ha gitt fengselsstraff, er dette en merkelig framgangsmåte. Begrunnelsen for å gjøre dette var at da det ved tidspunktet for domfellelse var ordna rettstilstander og ikke lenger kamphandlinger i landet, kunne det ikke anses nødvendig å fullbyrde straffen. Den eneste juridisk holdbare forklaringen man kan tenke seg er at de ikke ville skape en presedens som forhindre bruk av dødsstraff i lignende saker, men det virker usannsynlig. Dermed endre man med at dette knapt kan tolkes som noe annet enn at retten tok hensyn til at hun var kvinne. De konkrete handlingene måtte etter flertallets syn utløse en dødsdom, men det var full enighet å at det ikke var hensiktsmessig eller nødvendig å henrette en kvinne.

Neste skritt ville normalt være anke til Høyesterett, men saken tok en liten omvei. Den 5. mars 1946 ble den behandla i en regjeringskonferanse, der justisminister Oscar Christian Gundersen orienterte om saken. Hans forslag var at regjeringen skulle gi garanti om benåding til fengselsstraff dersom dommen ble vedtatt. Statsminister Einar Gerhardsen, finansminister Erik Brofoss og fiskeriminister Reidar Carlsen ga ikke tilslutning til dette. Det var ikke det at de var mot benåding, men de mente at slike underhåndsavtaler var betenkelige.

Dermed ble saken anka til Høyesterett. Den 19. juni 1946 ble den behandla, med Harald Ramm som forsvarer. Deres påstand var nedsettelse av straffen til livstidsstraff. Aktor K.J. Wiese la ned påstand om opprettholdelse av lagmannsrettens dødsdom. Det er uklart hvordan han egentlig forhold seg til dommen, i og med at den også inneholdt en anbefaling om benåding. Dommer Anton Stub Holmbie, som var førstevoterende, kritiserte lagmannsrettens dom på konstitusjonelt grunnlag. Å felle en dom og samtidig innstille til benåding ble en sammenblanding av rettens og regjeringens anliggender. Dette kan være grunnlaget for aktors påstand; retten kunne ilegge dødsstraff, og så ble det opp til politikerne om den skulle gjennomføres eller ikke. Det var da også langt på vei en politisk, og ikke en juridisk, begrunnelse som var gitt av lagmannsretten for denne delen av dommen.

Dommer Holmboe var i utgangspunktet innstilt på å følge mindretallet i lagmannsretten, med en tidsavgrensa fengselsstraff. Men på grunn av sakens alvor landa han på at tvangsarbeid på livstid måtte være det rette. Hans begrunnelse er mer eller mindre den samme som den mindretallet i lagmannsretten hadde; den vanskelige barndommen og frykten for å selv bli fengsla. Dommerne Sverre Grette, Henrik Bahr og Edvin Alten ga tilslutning til førstevoterendes konklusjon. Ferdinand Schjelderup tok dissens. Han mente at dødsdom var riktig reaksjon i en så alvorlig sak. At flertallet falt ned på noe annet, mente han skyldtes at tiltalte var kvinne, og han mente at «kvinner må like meget som menn stå fullt til ansvar for sine handlinger».

Det kjønnsmessige aspektet utløste en diskusjon i pressen. P.H. Rosing trakk fram at siste gang en kvinne hadde blitt henretta var i 1848. Her tok han feil, for den siste var Sofie Johannesdotter som ble halshogd for trippeldrap med gift i Fredrikshald i 1876. Men denne glippen betyr lite for argumentasjonen hans, som satt saken inn i et rettshistorisk perspektiv. Opinionen var opptatt av kjønnsspørsmålet, og Rosing ønska å vise at kvinner kan gjøre like forferdelige ting som menn, og at det er rimelig å straffe kvinner og menn likt for like handlinger. Også senere analyser av denne og andre saker har pekt på at kvinner ofte straffes mildere enn menn, og at dette kan knyttes til det rådende kvinnesyn; mannsdominerte domstoler har hatt en tendens til å være beskyttende overfor kvinner.

Uansett årsaker, Høyesterett satte ned straffen fra dødsdom til tvangsarbeid på livstid. Andersen ble plassert på arbeidshuset for kvinner på Bredtveit fengsel; som nevnt hadde hun tidligere sittet i samme fengsel som Gestapos fange. I juli 1947 slo Dagbladet opp at hun var innlagt på Rikshospitalet, og hadde gått fritt rundt der. Dette skjedde etter at flere landssvikdømte hadde rømt fra tvangsarbeidsleire. Avisa oppfordra til å plassere henne på fengselssykehuset i Åkebergveien, «selv om det gjelder en kvinne». Den siste kommentaren har to sider: Dels er det kvinnesynet igjen, der det nok ikke er så farlig om en kvinne går løs som at en mann gjør det, og dels er det at man ikke hadde noe fengselssykehus for kvinner.

Etter sykehusoppholdet ble Andersen tilbakeført til Bredtveit, der hun satt inntil hun ble løslatt på prøve ved kongelig resolusjon av 21. desember 1951.

Senere liv

Andersen ble gift, og fikk en sønn. Hun levde et anonymt liv, og snakka ikke om krigen og dommen.

Hennes sønn, Roy Vidar Bernhus, valgte i 2014 å stå fram med fullt navn og bilde i Romerikes Blad og fortelle om sin mor. Dette skjedde i forbindelse med utgivelsen av Eirik Veums bok Nådeløse nordmenn: Gestapo, der Aud Maggi Andersen er en av de som blir omtalt. Andersen hadde også noen dager tidligere blitt nevnt i en artikkel om bokutgivelsen på NRKs nettsider. Roy Vidar Bernhus ga da NRK samtykke til å publisere historien. Han fortalte i artikkelen i Romerikes Blad at han ikke kjente til saken før han fant et avisklipp fra 1946 etter morens død. Han fikk så se mappa hennes i landssvikarkivet. Hans egne minner var av en snill og god mor, som rett nok slet en del med humørsvingninger. Da hun ble farmor, kuttet hun ut all alkohol. De siste årene hadde hun store helseproblemer, og måtte amputere først det ene og så også det andre beinet.

Referanser

  1. ↑ Sitert fra Vaale, 2004 s. 87.

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Aud_Maggi_Andersen&oldid=2520296»