Skribenter
95 178
redigeringer
→Rettssaken
(Illustrasjon, F2) |
|||
| Linje 23: | Linje 23: | ||
Under [[rettsoppgjøret]] kom saken hennes opp for [[Eidsivating lagmannsrett]]. Aktor la ned påstand om dødsstraff, under henvisning til at hun var «et så slett menneske at samfunnet må skille seg av med henne».<ref>Sitert fra Vaale, 2004 s. 87.</ref> Forsvareren trakk fram hennes vanskelig barndom og det at hun ble lokka i tjeneste av Gestapo etter å ha blitt arrestert for å hjelpe flyktninger. To vitner for forsvaret som meldte seg i siste liten styrka tilsynelatende hennes sak. En av dem hadde hørt skryt fra Bernt Somdalen om at det var han som sto bak opprullinga, ikke Andersen. Nå kunne det vært skryt for å hevde seg, men en slik opplysning gir også en viss tvil om graden av skyld for Andersens del. Det andre vitnet kunne fortelle at han flere ganger hadde vært i dekning i hennes leilighet, hvilket tyder på at hun også hadde vært involvert i ytterkanten av motstandsarbeidet også før hun hjalp flyktningene. | Under [[rettsoppgjøret]] kom saken hennes opp for [[Eidsivating lagmannsrett]]. Aktor la ned påstand om dødsstraff, under henvisning til at hun var «et så slett menneske at samfunnet må skille seg av med henne».<ref>Sitert fra Vaale, 2004 s. 87.</ref> Forsvareren trakk fram hennes vanskelig barndom og det at hun ble lokka i tjeneste av Gestapo etter å ha blitt arrestert for å hjelpe flyktninger. To vitner for forsvaret som meldte seg i siste liten styrka tilsynelatende hennes sak. En av dem hadde hørt skryt fra Bernt Somdalen om at det var han som sto bak opprullinga, ikke Andersen. Nå kunne det vært skryt for å hevde seg, men en slik opplysning gir også en viss tvil om graden av skyld for Andersens del. Det andre vitnet kunne fortelle at han flere ganger hadde vært i dekning i hennes leilighet, hvilket tyder på at hun også hadde vært involvert i ytterkanten av motstandsarbeidet også før hun hjalp flyktningene. | ||
Retten tok ikke hensyn til formildende omstendigheter og de siste vitnemålene, og den 1. mars 1946 ble Aud Maggi Andersen dømt til døden. Dommen falt under dissens, med fem dommere som gikk inn for dødsstraff, mens de to siste ville idømme tvangsarbeid i tjue år. Hovedbegrunnelsen for dødsdommen var at flertallet mente at handlingene var opportunistisk motivert; hun hadde frivillig gått i tysk tjeneste mot betaling, og må ha vært klar over følgene angiveriet kunne få. Her har dommerne åpenbart et poeng; Andersen ser ut til å selv ha blitt skremt av Gestapo, men hun overlot andre i deres klør. Mindretallet trakk fram hennes vanskelige barne- og ungdomsår, og at hun hadde kommet under tysk innflytelse på grunn av uheldige omstendigheter. De så også svært alvorlig på angiveriet, men der flertallet tolka det som opportunisme, følte mindretallet at hun var under tvang. Det er ikke urimelig at hun frykta en ny arrestasjon dersom hun nekta å jobbe for tyskerne. Det forsvarer ikke hennes handlinger, for mange ble stilt ovenfor lignende og vanskeligere valg i krigsårene, men det kan bidra til å forklare og forstå dem som noe annet enn ondskap eller opportunisme. Begge forklaringer er rimelige tolkninger, og har det til felles at de ikke tillegger politiske motiver. Andersen ble aldri medlem av [[Nasjonal Samling]], og der ikke ut til å ha vært noen overbevist nazist. Andersen tok tilsynelatende dommen med fatning, men skal ha brutt sammen etter at retten hadde forlatt salen. | Retten tok ikke hensyn til formildende omstendigheter og de siste vitnemålene, og den 1. mars 1946 ble Aud Maggi Andersen dømt til døden. Dommen falt under dissens, med fem dommere som gikk inn for dødsstraff, mens de to siste ville idømme [[tvangsarbeid]] i tjue år. Hovedbegrunnelsen for dødsdommen var at flertallet mente at handlingene var opportunistisk motivert; hun hadde frivillig gått i tysk tjeneste mot betaling, og må ha vært klar over følgene angiveriet kunne få. Her har dommerne åpenbart et poeng; Andersen ser ut til å selv ha blitt skremt av Gestapo, men hun overlot andre i deres klør. Mindretallet trakk fram hennes vanskelige barne- og ungdomsår, og at hun hadde kommet under tysk innflytelse på grunn av uheldige omstendigheter. De så også svært alvorlig på angiveriet, men der flertallet tolka det som opportunisme, følte mindretallet at hun var under tvang. Det er ikke urimelig at hun frykta en ny arrestasjon dersom hun nekta å jobbe for tyskerne. Det forsvarer ikke hennes handlinger, for mange ble stilt ovenfor lignende og vanskeligere valg i krigsårene, men det kan bidra til å forklare og forstå dem som noe annet enn ondskap eller opportunisme. Begge forklaringer er rimelige tolkninger, og har det til felles at de ikke tillegger politiske motiver. Andersen ble aldri medlem av [[Nasjonal Samling]], og der ikke ut til å ha vært noen overbevist nazist. Andersen tok tilsynelatende dommen med fatning, men skal ha brutt sammen etter at retten hadde forlatt salen. | ||
Det Andersen kanskje ikke fikk med seg da hun mottok dødsdommen, var at lagmannsretten i sin dom også enstemmig innstilte på benådning til fengsel på livstid. Dette er svært spesielt. En kjenner mange eksempler på at domstoler har gjort slikt, i saker der dødsstraff er eneste mulige straff. Men i en sak der retten like gjerne selv kunne ha gitt fengselsstraff, er dette en merkelig framgangsmåte. Begrunnelsen for å gjøre dette var at da det ved tidspunktet for domfellelse var ordna rettstilstander og ikke lenger kamphandlinger i landet, kunne det ikke anses nødvendig å fullbyrde straffen. Den eneste juridisk holdbare forklaringen man kan tenke seg er at de ikke ville skape en presedens som forhindre bruk av dødsstraff i lignende saker, men det virker usannsynlig. Dermed endre man med at dette knapt kan tolkes som noe annet enn at retten tok hensyn til at hun var kvinne. De konkrete handlingene måtte etter flertallets syn utløse en dødsdom, men det var full enighet å at det ikke var hensiktsmessig eller nødvendig å henrette en kvinne. | Det Andersen kanskje ikke fikk med seg da hun mottok dødsdommen, var at lagmannsretten i sin dom også enstemmig innstilte på benådning til fengsel på livstid. Dette er svært spesielt. En kjenner mange eksempler på at domstoler har gjort slikt, i saker der dødsstraff er eneste mulige straff. Men i en sak der retten like gjerne selv kunne ha gitt fengselsstraff, er dette en merkelig framgangsmåte. Begrunnelsen for å gjøre dette var at da det ved tidspunktet for domfellelse var ordna rettstilstander og ikke lenger kamphandlinger i landet, kunne det ikke anses nødvendig å fullbyrde straffen. Den eneste juridisk holdbare forklaringen man kan tenke seg er at de ikke ville skape en presedens som forhindre bruk av dødsstraff i lignende saker, men det virker usannsynlig. Dermed endre man med at dette knapt kan tolkes som noe annet enn at retten tok hensyn til at hun var kvinne. De konkrete handlingene måtte etter flertallets syn utløse en dødsdom, men det var full enighet å at det ikke var hensiktsmessig eller nødvendig å henrette en kvinne. | ||
| Linje 35: | Linje 35: | ||
Det kjønnsmessige aspektet utløste en diskusjon i pressen. [[P.H. Rosing]] trakk fram at siste gang en kvinne hadde blitt henretta var i 1848. Her tok han feil, for den siste var [[Sofie Johannesdotter (1839–1876)|Sofie Johannesdotter]] som ble halshogd for trippeldrap med gift i [[Halden|Fredrikshald]] i 1876. Men denne glippen betyr lite for argumentasjonen hans, som satt saken inn i et rettshistorisk perspektiv. Opinionen var opptatt av kjønnsspørsmålet, og Rosing ønska å vise at kvinner kan gjøre like forferdelige ting som menn, og at det er rimelig å straffe kvinner og menn likt for like handlinger. Også senere analyser av denne og andre saker har pekt på at kvinner ofte straffes mildere enn menn, og at dette kan knyttes til det rådende kvinnesyn; mannsdominerte domstoler har hatt en tendens til å være beskyttende overfor kvinner. | Det kjønnsmessige aspektet utløste en diskusjon i pressen. [[P.H. Rosing]] trakk fram at siste gang en kvinne hadde blitt henretta var i 1848. Her tok han feil, for den siste var [[Sofie Johannesdotter (1839–1876)|Sofie Johannesdotter]] som ble halshogd for trippeldrap med gift i [[Halden|Fredrikshald]] i 1876. Men denne glippen betyr lite for argumentasjonen hans, som satt saken inn i et rettshistorisk perspektiv. Opinionen var opptatt av kjønnsspørsmålet, og Rosing ønska å vise at kvinner kan gjøre like forferdelige ting som menn, og at det er rimelig å straffe kvinner og menn likt for like handlinger. Også senere analyser av denne og andre saker har pekt på at kvinner ofte straffes mildere enn menn, og at dette kan knyttes til det rådende kvinnesyn; mannsdominerte domstoler har hatt en tendens til å være beskyttende overfor kvinner. | ||
Uansett årsaker, Høyesterett satte ned straffen fra dødsdom til tvangsarbeid på livstid. Andersen ble plassert på arbeidshuset for kvinner på [[Bredtveit fengsel]]; som nevnt hadde hun tidligere sittet i samme fengsel som Gestapos fange. I juli 1947 slo ''Dagbladet'' opp at hun var innlagt på [[Rikshospitalet]], og hadde gått fritt rundt der. Dette skjedde etter at flere landssvikdømte hadde rømt fra tvangsarbeidsleire. Avisa oppfordra til å plassere henne på fengselssykehuset i [[Åkebergveien]], «selv om det gjelder en kvinne». Den siste kommentaren har to sider: Dels er det kvinnesynet igjen, der det nok ikke er så farlig om en kvinne går løs som at en mann gjør det, og dels er det at man ikke hadde noe fengselssykehus for kvinner. | Uansett årsaker, Høyesterett satte ned straffen fra dødsdom til [[tvangsarbeid]] på livstid. Andersen ble plassert på arbeidshuset for kvinner på [[Bredtveit fengsel]]; som nevnt hadde hun tidligere sittet i samme fengsel som Gestapos fange. I juli 1947 slo ''Dagbladet'' opp at hun var innlagt på [[Rikshospitalet]], og hadde gått fritt rundt der. Dette skjedde etter at flere landssvikdømte hadde rømt fra tvangsarbeidsleire. Avisa oppfordra til å plassere henne på fengselssykehuset i [[Åkebergveien]], «selv om det gjelder en kvinne». Den siste kommentaren har to sider: Dels er det kvinnesynet igjen, der det nok ikke er så farlig om en kvinne går løs som at en mann gjør det, og dels er det at man ikke hadde noe fengselssykehus for kvinner. | ||
Etter sykehusoppholdet ble Andersen tilbakeført til Bredtveit, der hun satt inntil hun ble løslatt på prøve ved [[kongelig resolusjon]] av 21. desember 1951. | Etter sykehusoppholdet ble Andersen tilbakeført til Bredtveit, der hun satt inntil hun ble løslatt på prøve ved [[kongelig resolusjon]] av 21. desember 1951. | ||