Skribenter
95 108
redigeringer
→Rettssaken
m (→Landssvik) |
|||
| Linje 20: | Linje 20: | ||
==Rettssaken== | ==Rettssaken== | ||
Under rettsoppgjøret kom saken hennes opp for [[Eidsivating lagmannsrett]]. Aktor la ned påstand om dødsstraff, under henvisning til at hun var «et så slett menneske at samfunnet må skille seg av med henne».<ref>Sitert fra Vaale, 2004 s. 87.</ref> Forsvareren trakk fram hennes vanskelig barndom og det at hun ble lokka i tjeneste av Gestapo etter å ha blitt arrestert for å hjelpe flyktninger. To vitner for forsvaret som meldte seg i siste liten styrka tilsynelatende hennes sak. En av dem hadde hørt skryt fra Bernt Somdalen om at det var han som sto bak opprullinga, ikke Andersen. Nå kunne det vært skryt for å hevde seg, men en slik opplysning gir også en viss tvil om graden av skyld for Andersens del. Det andre vitnet kunne fortelle at han flere ganger hadde vært i dekning i hennes leilighet, hvilket tyder på at hun også hadde vært involvert i ytterkanten av motstandsarbeidet også før hun hjalp flyktningene. | Under [[rettsoppgjøret]] kom saken hennes opp for [[Eidsivating lagmannsrett]]. Aktor la ned påstand om dødsstraff, under henvisning til at hun var «et så slett menneske at samfunnet må skille seg av med henne».<ref>Sitert fra Vaale, 2004 s. 87.</ref> Forsvareren trakk fram hennes vanskelig barndom og det at hun ble lokka i tjeneste av Gestapo etter å ha blitt arrestert for å hjelpe flyktninger. To vitner for forsvaret som meldte seg i siste liten styrka tilsynelatende hennes sak. En av dem hadde hørt skryt fra Bernt Somdalen om at det var han som sto bak opprullinga, ikke Andersen. Nå kunne det vært skryt for å hevde seg, men en slik opplysning gir også en viss tvil om graden av skyld for Andersens del. Det andre vitnet kunne fortelle at han flere ganger hadde vært i dekning i hennes leilighet, hvilket tyder på at hun også hadde vært involvert i ytterkanten av motstandsarbeidet også før hun hjalp flyktningene. | ||
Retten tok ikke hensyn til formildende omstendigheter og de siste vitnemålene, og den 1. mars 1946 ble Aud Maggi Andersen dømt til døden. Dommen falt under dissens, med fem dommere som gikk inn for dødsstraff, mens de to siste ville idømme tvangsarbeid i tjue år. Hovedbegrunnelsen for dødsdommen var at flertallet mente at handlingene var opportunistisk motivert; hun hadde frivillig gått i tysk tjeneste mot betaling, og må ha vært klar over følgene angiveriet kunne få. Her har dommerne åpenbart et poeng; Andersen ser ut til å selv ha blitt skremt av Gestapo, men hun overlot andre i deres klør. Mindretallet trakk fram hennes vanskelige barne- og ungdomsår, og at hun hadde kommet under tysk innflytelse på grunn av uheldige omstendigheter. De så også svært alvorlig på angiveriet, men der flertallet tolka det som opportunisme, følte mindretallet at hun var under tvang. Det er ikke urimelig at hun frykta en ny arrestasjon dersom hun nekta å jobbe for tyskerne. Det forsvarer ikke hennes handlinger, for mange ble stilt ovenfor lignende og vanskeligere valg i krigsårene, men det kan bidra til å forklare og forstå dem som noe annet enn ondskap eller opportunisme. Begge forklaringer er rimelige tolkninger, og har det til felles at de ikke tillegger politiske motiver. Andersen ble aldri medlem av [[Nasjonal Samling]], og der ikke ut til å ha vært noen overbevist nazist. Andersen tok tilsynelatende dommen med fatning, men skal ha brutt sammen etter at retten hadde forlatt salen. | Retten tok ikke hensyn til formildende omstendigheter og de siste vitnemålene, og den 1. mars 1946 ble Aud Maggi Andersen dømt til døden. Dommen falt under dissens, med fem dommere som gikk inn for dødsstraff, mens de to siste ville idømme tvangsarbeid i tjue år. Hovedbegrunnelsen for dødsdommen var at flertallet mente at handlingene var opportunistisk motivert; hun hadde frivillig gått i tysk tjeneste mot betaling, og må ha vært klar over følgene angiveriet kunne få. Her har dommerne åpenbart et poeng; Andersen ser ut til å selv ha blitt skremt av Gestapo, men hun overlot andre i deres klør. Mindretallet trakk fram hennes vanskelige barne- og ungdomsår, og at hun hadde kommet under tysk innflytelse på grunn av uheldige omstendigheter. De så også svært alvorlig på angiveriet, men der flertallet tolka det som opportunisme, følte mindretallet at hun var under tvang. Det er ikke urimelig at hun frykta en ny arrestasjon dersom hun nekta å jobbe for tyskerne. Det forsvarer ikke hennes handlinger, for mange ble stilt ovenfor lignende og vanskeligere valg i krigsårene, men det kan bidra til å forklare og forstå dem som noe annet enn ondskap eller opportunisme. Begge forklaringer er rimelige tolkninger, og har det til felles at de ikke tillegger politiske motiver. Andersen ble aldri medlem av [[Nasjonal Samling]], og der ikke ut til å ha vært noen overbevist nazist. Andersen tok tilsynelatende dommen med fatning, men skal ha brutt sammen etter at retten hadde forlatt salen. | ||