Bilen – Fra politisk motstand til politisk aksept (1905–1960): Forskjell mellom sideversjoner

Landets første samlede samferdselslov ble vedtatt av [[Stortinget]] i [[1947]]. Formålet var å få til en planmessig gjenoppbygging av transportapparatet, best mulig samarbeid mellom transportmidlene samt hindre for stor tilstrømming til transportyrket. Rutetransport skulle styrkes, særlig i områder med svakt trafikkgrunnlag. Løyveplikten ble utvidet til å omfatte godstransport på vei utenfor rute og til hele den ervervsmessige innenlandske sjøtransporten. Virksomheter som ønsket å skaffe seg godsbil til egen virksomhet, måtte også ha løyve. På sett og vis kan vi se loven som virkeliggjøring av reguleringsønsker fra mellomkrigstiden. For å håndheve lovverket ble det opprettet samferdselskontorer i fylkene. Det var fortsatt viktig å favorisere jernbanen ved transportoppdrag.  

Da verdenskrigen sluttet i 1945, var både transportmateriell og -infrastruktur enten ødelagt eller nedslitt. Landet sto overfor betydelige utfordringer i gjenreisingen, og regjeringen ønsket dessuten høy økonomisk vekst. Det var lett å se at dette også kom til å innebære sterk transportvekst, eller sagt på en annen måte sterk etterspørsel. Myndighetene ønsket kontroll og styring med tilbudet av transport. For å gjennomføre kontrollen opprettet myndighetene et samferdselskontor med vidtgående fullmakter i hvert fylke. Kontoret ble ledet av en samferdselssjef med flere tilsatte på kontoret. Det var nødvendig med en stab til å håndtere de mange omfattende bestemmelsene. Løyvene ble tildelt på grunnlag av byråkratisk utregnede behov og gjaldt innenfor bestemte strekninger, en kommune eller for hele fylket. For landsdekkende behov ble løyvet gitt etter omstendelige statlige prosedyrer. Internasjonal godstransport var enda mer komplisert styrt ved at det var nødvendig med bilaterale avtaler mellom de landene som ble berørt som følge både av samhandelen og ved transitt. Det sier seg selv at en slik ordning bare kan virke etter sin hensikt så lenge transportmengdene har et beskjedent omfang som i de første etterkrigsårene.