Bilforsikring: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Bilforsikring]]''' (tidligere også automobilforsikring, -assuranse) er en [[bil]]spesifikk form for [[ansvarsforsikring]]. [[Norge]]s første bilforsikring ble i [[1904]] tilbudt av det [[sveits]]iske selskapet [[Zürich (forsikring)|Zürich]]. Bilforsikringsbransjen oppstod i [[1900-årene]], og dannet i [[1913]] også bransjeorganisasjonen [[Auto-Tarifforeningen]].

[[Norge]]s første [[bil]]er ankom i [[1890-årene]], og var bare en håndfull i tallet. Dermed måtte bilister ty til vanlig [[ansvarsforsikring]]. Det [[sveit]]siske forsikringsselskapet [[Zürich (forsikring)|Zürich]] åpnet i [[1904]] [[generalagentur]] i Norge.<ref>Lorange 1938:11.</ref> Samme år ble det hos Zürich tegnet automobilpoliser for rundt 400 kroner, mens beløpet i [[1909]] var steget til rundt 5.000 kroner. Selskapet [[Sigyn (forsikring)|Sigyn]], som opprinnelig tilbød [[ulykkesforsikring]], begynte i [[1906]] også med ansvarsforsikring, og lanserte herunder egen bilansvarsforsikring. Etter halvannet år hadde selskapet sju bilforsikringskunder. Deretter fulgte sveitsiske [[Winterthur]] i [[1911]] og [[Norden (forsikring)|Norden]] i [[1913]].<ref>Lorange 1938:11-12.</ref>

Det var ikke tilfeldig at Norges første – og tredje – bilforsikring var sveitsisk. Landet hadde en velutviklet [[bank]]- og [[finans]]sektor, og hadde derfor kapital, kompetanse og apparat til å etablere seg her nærmest før norske næringsinteresser rakk å gjøre det. For øvrig hadde Norges øvrige forsikringsbransje også mange utenlandske eiere, blant annet [[britisk]]e.

Det var stort sett Zürich, Sigyn, Winterthur og Norden som utgjorde Norges bilforsikringsbransje da ''[[Motorvognloven av 1912|Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912]]'' trådte i kraft. De gikk i [[1913]] sammen om å stifte [[Auto-Tarifforeningen]].<ref>Lorange 1938:13.</ref> Opprinnelig var foreningen fremfor alt et priskartell. Først senere utviklet foreningen seg til det som man i dag vil kalle en alminnelig interesseorganisasjon.

Fra [[1910-årene]] til [[1940]] skulle antallet biler og antallet bilassurandører bare gå oppover. Delvis hev alminnelige forsikringsselskaper som [[Norske Alliance]] seg på dette markedet, og delvis ble det grunnlagt særskilte bilforsikringsselskaper som [[Thule Gjensidig Biltrygdelag]].

Under forarbeidene til ''[[Motorvognloven av 1912|Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912]]'' var det enighet om at erstatningsrettslig praksis skulle videreføres i loven.<ref>Lorange 1938:19.</ref> På [[Odelstinget]] ble det blant annet påpekt at [[Kristiania]] i [[1911]] hadde elleve [[bilulykke]]r, mot atskillig flere ulykker med [[hest]] og [[kjerre]] og med [[sporvogn]], hvorfor det erstatningsmessig ikke fantes saklig grunn for å behandle bilkjøring strengere enn annen kjøring. Likevel var loven skjerpende ved at bilkjøring ble betegnet som farlig virksomhet.<ref>Lorange 1938:18.</ref> Dermed fikk hver bileier ubetinget erstatningsansvar.<ref>Lorange 1938:20.</ref> Vel så viktig var lovens bestemmelse om at man for å motta [[Førerkort for motorkjøretøy|kjøretillatelse]] måtte stille garanti for erstatningskrav.<ref>Lorange 1938:21.</ref>

Loven gav store utslag for bilforsikringsbransjen.<ref>Lorange 1938:22.</ref> På den ene side økte antallet forsikringskunder, idet bilhold nå var forbundet med ganske heftige erstatningsbeløp, og idet kjøring fordret økonomisk garanti på rundt 1.000 kroner, noe som langt de færreste hadde i rede penger. På den annen side økte forsikringsutbetalingene, idet loven gav [[domstol]]ene tydeligere føringer for utmåling av erstatninger. 1913 ble på mange måter bransjens store vendepunkt fra nisje til big business. Betegnende nok gikk bransjen fra to forsikringstilbydere da forberedelser til loven ble innledet til fire tilbydere samt egen bransjeorganisasjon da loven trådte i kraft.