Veiledere, Administratorer
20 126
redigeringer
Bilforsikring: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
→Næring: lenke og (senere?) fullt navn på forsikringsselskapene
Ingen redigeringsforklaring |
(→Næring: lenke og (senere?) fullt navn på forsikringsselskapene) |
||
| (Én mellomliggende versjon av en annen bruker er ikke vist) | |||
| Linje 8: | Linje 8: | ||
Det var ikke tilfeldig at Norges første – og tredje – bilforsikring var sveitsisk. Landet hadde en velutviklet [[bank]]- og [[finans]]sektor, og hadde derfor kapital, kompetanse og apparat til å etablere seg her nærmest før norske næringsinteresser rakk å gjøre det. For øvrig hadde Norges øvrige forsikringsbransje også mange utenlandske eiere, blant annet [[engelsk]]e. | Det var ikke tilfeldig at Norges første – og tredje – bilforsikring var sveitsisk. Landet hadde en velutviklet [[bank]]- og [[finans]]sektor, og hadde derfor kapital, kompetanse og apparat til å etablere seg her nærmest før norske næringsinteresser rakk å gjøre det. For øvrig hadde Norges øvrige forsikringsbransje også mange utenlandske eiere, blant annet [[engelsk]]e. | ||
Det var stort sett Zürich, Sigyn, Winterthur og Norden som utgjorde Norges bilforsikringsbransje da ''[[Motorvognloven av 1912|Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912]]'' trådte i kraft. De gikk i 1913 sammen om å stifte [[Auto-Tarifforeningen]].<ref>Lorange 1938:13.</ref> Opprinnelig var foreningen fremfor alt et priskartell. Men bransjen ble stadig utsatt for sterkere intern [[konkurranse]] etter hvert som antallet bilforsikringstilbydere økte, og i [[1919]] ble foreningens pris- og vilkårssamarbeide oppgitt.<ref>Lorange 1938:64.</ref> | Det var stort sett [[Zürich forsikring|Zürich]], [[Forsikringsselskapet Sigyn|Sigyn]], [[Winterthur forsikring|Winterthur]] og [[Forsikringsselskapet Norden|Norden]] som utgjorde Norges bilforsikringsbransje da ''[[Motorvognloven av 1912|Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912]]'' trådte i kraft. De gikk i 1913 sammen om å stifte [[Auto-Tarifforeningen]].<ref>Lorange 1938:13.</ref> Opprinnelig var foreningen fremfor alt et priskartell. Men bransjen ble stadig utsatt for sterkere intern [[konkurranse]] etter hvert som antallet bilforsikringstilbydere økte, og i [[1919]] ble foreningens pris- og vilkårssamarbeide oppgitt.<ref>Lorange 1938:64.</ref> | ||
Fra [[1910-årene]] til [[1940]] skulle antallet biler og antallet bilassurandører bare gå oppover. I [[1918]] var det seksten bilforsikringsselskaper i Norge.<ref>Lorange 1938:54.</ref> Og enda flere skulle det bli: delvis hev alminnelige forsikringsselskaper som [[Norske Alliance]] seg på dette markedet, og delvis ble det grunnlagt særskilte bilforsikringsselskaper som [[Thule Gjensidig Biltrygdelag]]. Ved inngangen til [[andre verdenskrig]] var tallet langt over femti.<ref>Lorange 1938:224-225.</ref> | Fra [[1910-årene]] til [[1940]] skulle antallet biler og antallet bilassurandører bare gå oppover. I [[1918]] var det seksten bilforsikringsselskaper i Norge.<ref>Lorange 1938:54.</ref> Og enda flere skulle det bli: delvis hev alminnelige forsikringsselskaper som [[Norske Alliance]] seg på dette markedet, og delvis ble det grunnlagt særskilte bilforsikringsselskaper som [[Thule Gjensidig Biltrygdelag]]. Ved inngangen til [[andre verdenskrig]] var tallet langt over femti.<ref>Lorange 1938:224-225.</ref> | ||
| Linje 23: | Linje 23: | ||
Likevel fantes det unntak fra denne hovedregelen. Det het seg nemlig at den som lovlig drev farlig virksomhet som utsatte tredjepart for særlig fare, hadde ubetinget erstatningsansvar for skade som virksomheten forvoldte, selv om vedkommende ikke hadde oppfylt kravet om forsettlig eller uaktsom skyld.<ref>Lorange 1938:18.</ref> Fra [[1890-årene]] til [[1913]] hersket det derfor tvil om hvorvidt bilkjøring var å anse som farlig virksomhet. | Likevel fantes det unntak fra denne hovedregelen. Det het seg nemlig at den som lovlig drev farlig virksomhet som utsatte tredjepart for særlig fare, hadde ubetinget erstatningsansvar for skade som virksomheten forvoldte, selv om vedkommende ikke hadde oppfylt kravet om forsettlig eller uaktsom skyld.<ref>Lorange 1938:18.</ref> Fra [[1890-årene]] til [[1913]] hersket det derfor tvil om hvorvidt bilkjøring var å anse som farlig virksomhet. | ||
Under forarbeidene til ''[[Motorvognloven av 1912|Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912]]'' var det enighet om at erstatningsrettslig praksis skulle videreføres i loven.<ref>Lorange 1938:19.</ref> På [[Odelstinget]] ble det blant annet påpekt at [[Kristiania]] i [[1911]] hadde elleve [[bilulykke]]r, mot atskillig flere ulykker med [[hest]] og [[kjerre]] og med [[sporvogn]], hvorfor det erstatningsmessig ikke fantes saklig | Under forarbeidene til ''[[Motorvognloven av 1912|Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912]]'' var det enighet om at erstatningsrettslig praksis skulle videreføres i loven.<ref>Lorange 1938:19.</ref> På [[Odelstinget]] ble det blant annet påpekt at [[Kristiania]] i [[1911]] hadde elleve [[bilulykke]]r, mot atskillig flere ulykker med [[hest]] og [[kjerre]] og med [[sporvogn]], hvorfor det erstatningsmessig ikke fantes saklig grunnlag for å forskjellsbehandle bilkjøring og annen kjøring. Likevel var loven skjerpende ved at bilkjøring ble betegnet som farlig virksomhet.<ref>Lorange 1938:18.</ref> Dermed fikk hver bileier ubetinget erstatningsansvar.<ref>Lorange 1938:20.</ref> Vel så viktig var lovens bestemmelse om at man for å motta [[Førerkort for motorkjøretøy|kjøretillatelse]] måtte stille garanti for erstatningskrav.<ref>Lorange 1938:21.</ref> | ||
Loven gav store utslag for bilforsikringsbransjen.<ref>Lorange 1938:22.</ref> På den ene side økte antallet forsikringskunder, idet bilhold nå var forbundet med ganske heftige erstatningsbeløp, og idet kjøring fordret økonomisk garanti på 1.000 kroner, noe som langt de færreste hadde i rede penger. På den annen side økte forsikringsutbetalingene, idet loven gav [[domstol]]ene tydeligere føringer på utmåling av erstatning. 1913 ble på mange måter bransjens store vendepunkt fra nisje til big business. Betegnende nok gikk bransjen fra to forsikringstilbydere da forberedelser til loven ble innledet til fire tilbydere samt egen bransjeorganisasjon da loven trådte i kraft. | Loven gav store utslag for bilforsikringsbransjen.<ref>Lorange 1938:22.</ref> På den ene side økte antallet forsikringskunder, idet bilhold nå var forbundet med ganske heftige erstatningsbeløp, og idet kjøring fordret økonomisk garanti på 1.000 kroner, noe som langt de færreste hadde i rede penger. På den annen side økte forsikringsutbetalingene, idet loven gav [[domstol]]ene tydeligere føringer på utmåling av erstatning. 1913 ble på mange måter bransjens store vendepunkt fra nisje til big business. Betegnende nok gikk bransjen fra to forsikringstilbydere da forberedelser til loven ble innledet til fire tilbydere samt egen bransjeorganisasjon da loven trådte i kraft. | ||