Bolignøden i Oslo: Forskjell mellom sideversjoner

Hopp til navigering Hopp til søk

Bolignøden i Oslo (vis kilde)

Sideversjonen fra 1. jan. 2019 kl. 09:05

2 405 byte lagt til ,  1. jan. 2019
→‎Kong Haakon talte om bolignøden
m (Kat.)
(23 mellomliggende versjoner av 8 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
For over femti år siden var Oslo først og fremst en leieby. Få eide egen leilighet. I 1948 leide mellom 75 og 80 prosent av befolkningen bolig. Samme år stod 14 161 familier, eller 36 448 voksne og 7 148 barn på Oslo leiegårdskontors lister over hussøkende. Krigen hadde også satt en stopper for boligbygging. Folk hadde lenge bodd trangt i sentrum. Den kommunale boliginspeksjonen i 1920 rapporterte at familier med opptil 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken. Dette var nok et av unntakene, men to-romsleiligheter på Grunerløkka var representativt: Her bodde gjerne et ektepar med tre barn. I tillegg hadde de to leieboere.
<onlyinclude>{{thumb|Sagene menighet red 17.jpg|Arbeiderboliger på Sandaker ca 1910-1920. Kilde: Sagene menighet.}}
'''[[Bolignøden i Oslo]]''' er gammel som byen selv, heter det. Men utover på [[1900-tallet]] ble den i stigende grad oppfattet som et utålelig samfunnsproblem. Det var et stort behov for nye og bedre boliger. Oslo skulle være en moderne by. Den skulle ha et godt miljø, være sunn og moderne for det moderne og sunne mennesket, og for et modernisert næringsliv som kunne styrke byens og landets økonomiske grunnlag. Boligproblemet måtte løses.
</onlyinclude>
== Leiebyen ==
<onlyinclude>
Fram mot midten av [[1900-tallet]] var [[Oslo]] først og fremst en leieby. Få eide egen leilighet. I 1948 leide mellom 75 og 80 prosent av befolkningen bolig. <noinclude>Samme år stod 14&nbsp;161 familier, eller 36&nbsp;448 voksne og 7&nbsp;148 barn på Oslo leiegårdskontors lister over hussøkende. </noinclude>Krigen hadde også satt en stopper for boligbygging. Folk hadde lenge bodd trangt i sentrum. Den kommunale boliginspeksjonen i 1920 rapporterte at familier med opptil 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken. Dette var nok et av unntakene, men to-romsleiligheter på [[Grunerløkka]] var representativt: Her bodde gjerne et ektepar med tre barn. I tillegg hadde de to leieboere. <br /></onlyinclude>


Bolignøden var gammel som byen selv, heter det. Men utover på [[1900-tallet]] ble den i stigende grad oppfattet som et utålelig samfunnsproblem. Det var et stort behov for nye og bedre boliger. Oslo skulle være en moderne by. Den skulle ha et godt miljø, være sunn og moderne for det moderne og sunne mennesket, og for et modernisert næringsliv som kunne styrke byens og landets økonomiske grunnlag. Boligproblemet måtte løses.
I [[Statsarkivet i Oslo]] fins et arkiv som illustrerer den vanskelige situasjonen på hovedstadens utleiemarked. I 1950 var Leif Brattested og kona på jakt etter husvære, uten særlig hell. For å finne ut hvordan situasjonen på leiemarkedet egentlig var, rykket han inn en annonse i [[Aftenposten]] med teksten ”Hybelleilighet til leie. Bill. mrk. rimelig.” Noen dager senere fikk han beskjed om å komme og hente en pakke på posten. Pakken veide flere kg og inneholdt over tusen svar på annonsen. Brevene er et vitnesbyrd om den omfattende bolignøden etter krigen. Mange inneholder historier om desperate mennesker på jakt etter husvære. Her fantes ektepar med og uten barn som hadde bodd hver for seg i årevis, folk som bodde på sofaen til venner eller familie, folk som hadde bodd på hotell eller pensjonat helt siden krigen, forlovede par som måtte vente i mange år før de kunne gifte seg, og en alenemor som måtte la sønnen bo på barnehjem fordi hun ikke hadde noe sted å bo. De fleste av brevskriverne hadde faste og godt betalte jobber, uten at det hjalp noe i kampen om husvære.<ref>http://www.arkivportalen.no/side/arkiv/detaljer?arkivId=no-a1450-02000000271636</ref>


===Visjonene===
<gallery>
Da Oslo og Aker endelig ble slått sammen i 1948, fikk byen tilgang til store områder i Groruddalen, rundt Østensjøvannet og på Nordstrandsplatået. Her skulle nye bysamfunn bygges opp fra bunnen av, og ingenting skulle overlates til tilfeldighetene. Tidligere var det mest private investorer som bygde ut. Nå skulle kommunen alene bestemme i hvilken rekkefølge og på hvilken måte områdene skulle bygges ut. Stat og kommune styrte boligbyggingen, og fastsatte standarder for hvordan folk skulle bo.
Fil:Bill._mrk._4261_Rimelig_1.jpg|Brev til Leif Brattested, 1950. {{byline|Statsarkivet i Oslo}}
Fil:Bill._mrk._4261_Rimelig_3.jpg|Brev til Leif Brattested, 1950. {{byline|Statsarkivet i Oslo}}
Fil:Bill._mrk._4261_Rimelig_5.jpg|Brev til Leif Brattested, 1950. {{byline|Statsarkivet i Oslo}}
Fil:Bill._mrk._4261_Rimelig_6.jpg|Brev til Leif Brattested, 1950. {{byline|Statsarkivet i Oslo}}
Fil:Bill._mrk._4261_Rimelig_8.jpg|Brev til Leif Brattested, 1950. {{byline|Statsarkivet i Oslo}}
</gallery>


Oslo kommune planla byutviklingen, og gjorde klart hvilke områder som skulle brukes til boligbygging og hvilke som skulle brukes til andre formål.
==Visjonene==
Målet var at alle som ønsket det kunne få sin egen bolig. Skulle dette innfris måtte boligene være 1: billige 2: av god kvalitet
[[Bilde:Stig borettslag 1950.jpg|thumb|Selvbyggerhusene på Stig reiser seg i begynnelsen av 1950-årene. Kilde: Groruddalen historielag.]]Da [[Oslo]] og [[Aker herred|Aker]] endelig ble [[Sammenslåingen av Oslo og Aker|slått sammen i 1948]], fikk byen tilgang til store områder i [[Groruddalen]], rundt[[ Østensjøvannet]] og på [[Nordstrandsplatået]]. Her skulle nye bysamfunn bygges opp fra bunnen av, og ingenting skulle overlates til tilfeldighetene. Tidligere var det mest private investorer som bygde ut. Nå skulle kommunen alene bestemme i hvilken rekkefølge og på hvilken måte områdene skulle bygges ut. Stat og kommune styrte boligbyggingen, og fastsatte standarder for hvordan folk skulle bo.
 
Oslo kommune planla byutviklingen, og gjorde klart hvilke områder som skulle brukes til boligbygging og hvilke som skulle brukes til andre formål. Målet var at alle som ønsket det kunne få sin egen bolig. Skulle dette innfris måtte boligene være 1) billige 2) av god kvalitet


Leilighetene måtte være store og moderne, slik at de både ble trivelige og praktiske. Samtidig måtte de være enkle og rimelige. Det handlet ikke bare om å ha et sted å bo. Boligene skulle bidra til utviklingen av gode borgere. Det ble viktig å bo riktig!
Leilighetene måtte være store og moderne, slik at de både ble trivelige og praktiske. Samtidig måtte de være enkle og rimelige. Det handlet ikke bare om å ha et sted å bo. Boligene skulle bidra til utviklingen av gode borgere. Det ble viktig å bo riktig!
Linje 15: Linje 27:
Å bo riktig handlet også om trivsel, om rom til frihet, om å unngå rot og kilder til konflikter. Familien, barna og de voksne skulle leve sine liv med rom nok, med bad som fungerte og kjøkken som var enkelt å holde rent. Slik ble gode borgere skapt, som igjen ville skape det moderne, gode samfunnet - økt levestandard, mindre fattigdom, mindre sykdom, vekst i næringslivet - et framtidsrettet samfunn.  
Å bo riktig handlet også om trivsel, om rom til frihet, om å unngå rot og kilder til konflikter. Familien, barna og de voksne skulle leve sine liv med rom nok, med bad som fungerte og kjøkken som var enkelt å holde rent. Slik ble gode borgere skapt, som igjen ville skape det moderne, gode samfunnet - økt levestandard, mindre fattigdom, mindre sykdom, vekst i næringslivet - et framtidsrettet samfunn.  


===Å bo eller ikke bo===
==Å bo eller ikke bo==
Boligreformatorene og politikerne betraktet hensynene til trivsel og hygiene som så viktige at de avstod fra å bygge billigere boliger, selv om dette var mulig. Ingeniør Olav Selvaag kom til å stå for en annen boligpolitikk – han mente det var mulig å bygge bra og billig. Gruppen med arkitekter og byplanleggere som fulgte «Bo riktig»-tankegangen og ingeniør og utbygger Olav Selvaag tenkte forskjellig om boligbygging.
[[Bilde:Linderudsletta 1957.jpg|thumb|Fra anleggsperioden for Linderudsletta, 1957. Foto: Leif Hansen.]]Boligreformatorene og politikerne betraktet hensynene til trivsel og hygiene som så viktige at de avstod fra å bygge billigere boliger, selv om dette var mulig. Ingeniør Olav Selvaag kom til å stå for en annen boligpolitikk – han mente det var mulig å bygge bra og billig. Gruppen med arkitekter og byplanleggere som fulgte «Bo riktig»-tankegangen og ingeniør og utbygger Olav Selvaag tenkte forskjellig om boligbygging.


[[Olav Selvaag]] var også opptatt av å bygge boliger for folk flest. Det var viktigere å bygge boliger som var overkommelige i pris, enn å følge byplanleggernes standardmål, mente Selvaag. «Veien vi må gå for å løse problemet er å bygge 30&nbsp;000 boliger pr. år til kr. 15&nbsp;000,- istedenfor 15.000 boliger pr. år til kr. 30&nbsp;000» sa Selvaag allerede i 1949.
[[Olav Selvaag]] var også opptatt av å bygge boliger for folk flest. Det var viktigere å bygge boliger som var overkommelige i pris, enn å følge byplanleggernes standardmål, mente Selvaag. «Veien vi må gå for å løse problemet er å bygge 30&nbsp;000 boliger pr. år til kr. 15&nbsp;000,- istedenfor 15.000 boliger per år til kr. 30&nbsp;000» sa Selvaag allerede i 1949.


Myndigheten mente det var behov for 100&nbsp;000 nye boliger. Selvaag påstod at det virkelige behovet for boliger var langt større. For å dekke boligmangelen innen overskuelig framtid, måtte man bygge billigere, mente Selvaag. Dette kunne gjøres ved å redusere forbruket av materialer og arbeidskraft ved seriebygging av standardiserte hustyper bruke rasjonelle konstruksjoner organisere av arbeidet på byggeplassen og ha fri konkurranse!
Myndigheten mente det var behov for 100&nbsp;000 nye boliger. Selvaag påstod at det virkelige behovet for boliger var langt større. For å dekke boligmangelen innen overskuelig framtid, måtte man bygge billigere, mente Selvaag. Dette kunne gjøres ved å redusere forbruket av materialer og arbeidskraft ved seriebygging av standardiserte hustyper bruke rasjonelle konstruksjoner organisere av arbeidet på byggeplassen og ha fri konkurranse!


Å bo riktig Interiørarkitekt Liv Schjødt siterte en britisk politiker da hun sa: «Vi kan ikke skape førsteklasses borgere i tredjeklasses boliger.»
== Å bo riktig ==
Interiørarkitekt Liv Schjødt siterte en britisk politiker da hun sa: «Vi kan ikke skape førsteklasses borgere i tredjeklasses boliger.»


Boligreformatorene gikk ut i fra at det var en sammenheng mellom hvordan man bodde og hvordan man utviklet seg som menneske og borger i samfunnet. Derfor snakket de om å bo riktig.
Boligreformatorene gikk ut i fra at det var en sammenheng mellom hvordan man bodde og hvordan man utviklet seg som menneske og borger i samfunnet. Derfor snakket de om å bo riktig.
Linje 31: Linje 44:
For å forstå hvorfor de hygieniske og mentalhygieniske hensynene var så altoverveiende for boligreformatorene, må vi se hvilken sammenheng de kom i. Etter krigen var man opptatt av å skape et bedre samfunn. Hvem skaper samfunnet, om ikke menneskene som bor der? Det sunne mennesket var det arbeidsdyktige, aktive og harmoniske mennesket; det som kunne trygge og videreutvikle demokratiet og skape det økonomiske grunnlaget for et samfunn med nok til alle. Å bekjempe fattigdom og nød i befolkningen, betydde også å sikre en nyvunnet fred. Demokratiet skulle styrkes gjennom å skape gode hjem.  
For å forstå hvorfor de hygieniske og mentalhygieniske hensynene var så altoverveiende for boligreformatorene, må vi se hvilken sammenheng de kom i. Etter krigen var man opptatt av å skape et bedre samfunn. Hvem skaper samfunnet, om ikke menneskene som bor der? Det sunne mennesket var det arbeidsdyktige, aktive og harmoniske mennesket; det som kunne trygge og videreutvikle demokratiet og skape det økonomiske grunnlaget for et samfunn med nok til alle. Å bekjempe fattigdom og nød i befolkningen, betydde også å sikre en nyvunnet fred. Demokratiet skulle styrkes gjennom å skape gode hjem.  


===Kong Haakon talte om bolignøden===
==Kong Haakon talte om bolignøden==
Over 50&nbsp;000 mennesker samlet seg på Rådhusplassen for å hylle kong Haakon på hans 80-årsdag.
Over 50&nbsp;000 mennesker samlet seg på [[Rådhusplassen]] for å hylle [[Haakon VII|kong Haakon]] på hans 80-årsdag. Den [[3. august]] [[1952]]: Det hadde gått 7 år etter krigen, men fortsatt var boligmangelen et altoverskyggende problem i landet. Det ble også den eneste sak Kongen berørte i sin tale:
Den [[3. august]] [[1952]]: Det hadde gått 7 år etter krigen, men fortsatt var boligmangelen et altoverskyggende problem i landet. Det ble også den eneste sak Kongen berørte i sin tale:


«Jeg har siden krigen fått mange brev og vi har folk rundt omkring i landet som har spurt om det ikke var mulig for meg å skaffe dem en bolig. Desverre så er det ikke lykkes og desverre var det umulig å gjøre det. Men jeg føler meg ganske sikker på at vi må ta det spørsmål opp fordi det er så mange landsmenn som lider på grunn av at de ikke har kunnet få sitt eget hjem. Hvis jeg i dag kunne uttale et ønske, så skulle det bli at vi – innen ikke altfor lang tid – kan få bygget tilstrekkelig så hver norsk kan få sitt eget hjem. (Kjempeapplaus) Jeg vil takke hele det norske folk for all den elskverdighet og tillit som de har vist meg gjennom alle disse år. Det har bidratt til å gi meg selv styrke til å utføre den gjerning som jeg påtok meg i 1905. Og jeg vil slutte med å ønske at enhver nordmann skal kunne få sitt eget hjem således at vi alle sammen i Norge er et lykkelig land.»
«Jeg har siden krigen fått mange brev og vi har folk rundt omkring i landet som har spurt om det ikke var mulig for meg å skaffe dem en bolig. Desverre så er det ikke lykkes og desverre var det umulig å gjøre det. Men jeg føler meg ganske sikker på at vi må ta det spørsmål opp fordi det er så mange landsmenn som lider på grunn av at de ikke har kunnet få sitt eget hjem. Hvis jeg i dag kunne uttale et ønske, så skulle det bli at vi – innen ikke altfor lang tid – kan få bygget tilstrekkelig så hver norsk kan få sitt eget hjem. (Kjempeapplaus) Jeg vil takke hele det norske folk for all den elskverdighet og tillit som de har vist meg gjennom alle disse år. Det har bidratt til å gi meg selv styrke til å utføre den gjerning som jeg påtok meg i 1905. Og jeg vil slutte med å ønske at enhver nordmann skal kunne få sitt eget hjem således at vi alle sammen i Norge er et lykkelig land.»
I en nyttårstale til det norske folk tok også kronprinsesse Märtha opp boligproblemet.
I en nyttårstale til det norske folk tok også kronprinsesse Märtha opp boligproblemet.


Linje 55: Linje 68:
*Alsvik, Bård: Fra bygd til by: urbaniseringen av Groruddalen 1948-1998. - Oslo: Oslo byarkiv, 1998.
*Alsvik, Bård: Fra bygd til by: urbaniseringen av Groruddalen 1948-1998. - Oslo: Oslo byarkiv, 1998.
*Bjørnsen, Bjørn: Norge etter 1945: 30 års norgeshistorie sett gjennom avisenes spalter ; billedred.: Marion Rødland. - Oslo: Cappelen, 1975.
*Bjørnsen, Bjørn: Norge etter 1945: 30 års norgeshistorie sett gjennom avisenes spalter ; billedred.: Marion Rødland. - Oslo: Cappelen, 1975.
*Hasselknippe, Oskar: Olav Selvaag: mannen med ideene / Oskar Hasselknippe. - Oslo: Aschehoug, 1982.
*[[Oskar Hasselknippe|Hasselknippe, Oskar]]: Olav Selvaag: mannen med ideene / Oskar Hasselknippe. - Oslo: Aschehoug, 1982.
*Hennum, Sigurd B.: De glade 50-årene. - Oslo: Schibsted, cop. 1992.
*Hennum, Sigurd B.: De glade 50-årene. - Oslo: Schibsted, cop. 1992.
*Kagge, Gunnar: Vårt århundre. - [kart: Geir Steigan]. - [Oslo]: Familievennen forlag, 1997.
*Kagge, Gunnar: Vårt århundre. - [kart: Geir Steigan]. - [Oslo]: Familievennen forlag, 1997.
Linje 67: Linje 80:
*Skeie, Jon: Bolig for folk flest: Selvaagbygg 1920-1998 / Jon Skeie. - [Oslo]: Tano Aschehoug, 1998.
*Skeie, Jon: Bolig for folk flest: Selvaagbygg 1920-1998 / Jon Skeie. - [Oslo]: Tano Aschehoug, 1998.
*Taylor, David: Den kalde krigen. - [Risør]: Aktive fredsreiser: Esstess, 2002.
*Taylor, David: Den kalde krigen. - [Risør]: Aktive fredsreiser: Esstess, 2002.
<references/>


{{er det her}}
{{er det her}}
{{SAO 2014}}
{{f2}}
[[Kategori:Oslo kommune]]
[[Kategori:Boutvikling]]
{{ikke koord}}
Pål Giørtz (PaulVIF)
Skribenter
94 789

redigeringer

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Spesial:Mobildiff/131738...1247383»

Navigasjonsmeny