Bondeaksjonene 1818

Bondeaksjonene i 1818, også ofte omtalt som «bondetogene», «bondeurolighetene», «bonderøra» med mer, var en organisert protestbevegelse som rettet seg spesielt mot virkningene av og sølvskatten 1816, og mer generelt mot Stortingets finans- og pengepolitikk i de nærmest foregåande åra. Aksjonene var også uttrykk for mistro til embetsstanden og til dels også til selve det politiske systemet. Protestbevegelsen hadde et visst innslag av vilje til å vende tilbake til en eneveldig styreform.

Bondeaksjonene fikk oppslutning bare på sentrale deler av Østlandet, og tok form av skriftlige henvendelser til Stortinget, folkesamlinger og demonstrajonsmarsjer mot hovedstaden. Marsjene (bondetogene) ble stoppet av myndighetene ved bruk av militærmakt, og en del av lederne ble arrestert og seinere dømt og straffet. Den mest kjente blant dem som blir knytta til urolighetene var storbonden Halvor Hoel fra Nes på Hedmarken.

Bakgrunn

Pengepolitikken som var fastsatt av det stortinget som satt sammen 1815-1816, hadde sterke deflatoriske virkninger. Det førte blant annet et stramt kredittmarked og en pengeknapphet som ble prekær nettopp i 1818. For skogbøndene rammet krisen ekstra hardt, da utenriksmarkedet for trelasthandelen hadde falt sammen fra 1816. Dette rammet særlig i deler av Hedmark og i opplandet til trelasthavnen Drammen, nettopp i de distriktene der urolighetene skulle gjøre seg mest gjeldende. I denne situasjonen føltes sølvskatten og formues- og næringsskatten ekstra byrdefulle på toppen av de ordinære skatter og avgifter.

Både deflasjon og inflasjon slår som kjent ulikt ut ettersom hvor man befinner seg i det økonomiske landskapet. Når det gjelder holdningene til devalueringene av den gamle riksbankdaleren, påpeker historikeren Francis Sejersted følgende: «Kreditorene var kanskje misfornøyde med nedskrivningen, og debitorene med at nedskrivningen ikke var større. Den vesentligste uro må imidlertid ha hatt de store skattebyrder som årsak. Men igjen er det vanskelig å si om det var manglende betalingsevne eller manglende betalingsvilje som førte til uroen.» Sejersted understreker for øvrig at motstanden mot pengepolitikken ikke var en allmenn bondeopposisjon, men at den begrenset seg nettopp til Østlandet. I andre deler av landet gikk det lettere med sølvskattinnkrevingen, og det var en utbredt holdning der at også Østlandet skulle oppfylle sine forpliktelser.

En ytterligere faktor som forsterket krisetendensene, var misvekst i jordbruket i 1817, delvis også året etter.

Blant de politiske forholdene som kan ha spilt inn, var at det ble innvalgt en mye mindre andel bønder på det nye stortinget i 1818 enn det hadde vært i 1815-1816, 18 representanter mot 29 i 1815 (henholdsvis 23% mot 36% av det samlede antallet stortingsmenn). Aksjonerende bønder følte at det nye stortinget ikke tok deres sak på alvor. De mange skriftlige henvendelsene som ble innsendt, ble neglisjert.