Boris Hansen

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 15. aug. 2012 kl. 10:09 av Hanne Lillevold (Samtale | bidrag) (kat.endret)

Hopp til: navigasjon, søk
Boris Hansen er gravlagt ved Nordre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Boris Hansen (født i Oslo (Kristiania) 12. august 1922, død samme sted 23. desember 2007) var politimann, sosialistisk politiker og i seinere år ansatt i administrative stillinger i Oslo kommune. Under krigen var han aktiv motstandsmann, og han sjøl og flere av hans nærmeste ble hardt utsatt i tyske konsentrasjonsleire.

Med et sterkt engasjement for byens og befolkningens ve og vel, ved sitt humør og sin joviale væremåte vant Hansen stor popularitet og respekt i Oslo, på tvers av sosiale og politiske skillelinjer. I krysningspunktet mellom offentlige tiltak og frivillig virksomhet gjorde han en betydelig innsats blant annet innen ungdomsarbeid, kinodrift og mye annet. Best kjent er han kanskje for sin rolle som «Rusken-general» i Oslo, og som «Onkel politi» som instruerte skolebarn i trafikksikkerhet og organiserte skolepatruljene på 1950- og 1960-tallet. Han var en drivkraft bak omleggingen av den politisk-administrative strukturen i Oslo kommune med opprettelsen av bydelsutvalgene på 1970-tallet.

Familie og oppvekst

Boris Hansen var sønn av den internasjonalt kjente kommunisten og publisisten Arvid G. Hansen og hans andre kone, russiskfødte Miriam Rathaus. Foreldrene skilte seg da Boris var seks år, og han vokste opp sammen med moren og stefar i Holtet hagebyBekkelagshøgda. Hagebyen var et boligprosjekt fra 1920-åra som Fagforeningens Kooperative Boligbyggerlag stod bak. Stefaren, Henry W. Kristiansen, var i likhet med Arvid G. Hansen en fremtredende kommunist.

Boris tok middelskoleeksamen og begynte i typograflære, men dette ble avbrutt av krigen.

Krigen

Boris Hansen ble tidlig involvert i den kommunistledede delen av motstandsarbeidet i Oslo. Den 19. mai 1942 ble han arrestert under Gestapos aksjon mot partiledelsen, som da holdt til på Grorud. Hansen ble forhørt under tortur på Møllergata 19. Etter en tid i celle på Møllergata, kom han til Grini, og i april 1943 til Sachsenhausen. Han ble dømt til døden, men dommen ble omgjort til livsvarig på grunn av ung alder. Seinere ble Hansen satt i Natzweiler og Dachau, der han ble hentet av de hvite bussene i 1945.

Edith Breiby, som Hansen giftet seg med da freden kom, ble arrestert i samme Gestapo-aksjon som han. Også Edith Breiby satt på Grini, deretter i Ravensbrück.

Boris Hansens mor og stefar endte sine liv i tyske konsentrasjonsleire, hun i Auschwitz, han i Neuengamme. Hansens biologiske far var i landflyktighet i Sverige.

Liv og virke etter krigen

Fra 1945 ble Boris Hansen ansatt som politikonstabel i Oslo. Det samme året giftet han seg med Edith Breiby. I politiet gjorde han en spesiell innsats i undervisninga av skolebarn i trafikksikkerhet og organisering av skolepatruljer, som tok til i begynnelsen av 1950-åra. Blant annet var han med og startet Barnas trafikkskoleMarienlyst. Hansen ble av skolebarna i Oslo i mange år etterpå kjent som Onkel politi.

Hansen engasjerte seg også sterkt i ungdomsarbeid og kriminalitetsforebyggende arbeid. I 1958 – rockeopptøyenes år – ble motorungdommen i Oslo organisert, og Osloungdommens motorsenter ble startet under Hansens medvirkning. Det fikk tilholdssted i Hvervenbukta. I 1966 tok Hansen sammen med Werna Gerhardsen initiativ til det som ble kjent som Uteseksjonen i Oslo kommune.

Hansen var aktiv i bypolitikken fra rett etter krigen til langt inn på 1990-tallet. De første åra var han knyttet til kretsen rundt Peder Furubotn, som ble ekskludert fra NKP i 1949. Etter hvert sluttet Hansen seg til Arbeiderpartiet, i likhet med mange andre fra det samme miljøet. I 1960 ble han valgt inn i bystyret for Arbeiderpartiet, og satt i bystyre og formannskap i til sammen 32 år.

I 1973 gikk Boris Hansen ut av politiet og ble ansatt i Bydelsutvalgenes fellessekretariat, der han som sekretær/kontorsjef/daglig leder administrerte den nye bydelsordningen som ble gjennomført i kommunen fra det året. Hansen var ansatt i kommunen til han gikk av med pensjon i 1991. Også som pensjonist var han aktiv i politikken, blant annet som bydelsleder i Manglerud bydel, der familien var bosatt i seinere år.

I 1976 tok Hansen intiativ til vårryddingssaksjonen Rusken i Oslo, og ledet dette arbeidet som Rusken-general langt inn i pensjonsalderen, til 1998.

Både som representant for det offentlige og som privatmann var Hansen medlem i en lang rekke styrer, råd og utvalg og i private organisasjoner. Blant mye annet kan nevnes Oslo Kinomatografer, Kommunenes Filmcentral og Norsk Film, Oslo brann- og redningsetat, Oslo Elveforum, Holtet Hageby Vel, Abildsø Arbeiderpartilag og Oslo Arbeiderparti.

Boris Hansen ble tildelt St. Hallvardsmedaljen (1983), Kongens fortjenstmedalje i gull (1997) og Bymiljøprisen i 1998.


Kilder og litteratur