Brukersamtale:Andreas Mar-Nor: Forskjell mellom sideversjoner

Andreas Martinsen (Andreas Mar-Nor) (vis kilde)

Sideversjonen fra 20. jun. 2018 kl. 05:53

3 612 byte lagt til , 20. jun. 2018

→‎Sanna: Svar (og avhandling).

Andreas Martinsen (Andreas Mar-Nor)

7 556

redigeringer

@@ Linje 23: / Linje 23: @@
 ==Sanna==
 Hei igjen. Fortsatt begeistra for artikkelen din om Sanna. To ting bare: Det ene er at sammenhengen mellom salgsorientert økonomi og at kommunen ikke gikk over til nynorsk ikke henger på grep for meg. Er det ikke mer logisk å forklare det geografisk - ettersom det ikke fins nynorskvedtak for en eneste nordlandskommune? Det andre - og det er mer et nysgjerrighetsspørsmål: Når det gjelder skjelettfunna i 1929. Du skriver "Lite ante folk at dette skulle snu Sanna på hodet" - hvordan snudde det Sanna på hodet? --[[Bruker:Marthe Glad|Vennlig hilsen Marthe Glad]] ([[Brukerdiskusjon:Marthe Glad|diskusjon]]) 18. jun. 2018 kl. 15:09 (CEST)
+: Det er i grunn et godt innspill. Jeg har derfor utskilt målsak som eget avsnitt samt utvidet dette. For øvrig er en kommunes valg av målform kanskje ikke den mest sentrale indikatoren på bruk av målform, for en kommunes valg berørte i grunn bare kommunens eget administrasjonsspråk, mens skolekretsers valg av målform også var bindende for elever ɔ: sivilpersoner. Og når det gjelder skolekretser, gikk en stor del av Helgeland over til landsmål (selv om skiftet ikke ble varig).
+: Det at ingen kommuner i Nordland gikk over til landsmål, setter jeg i sammenheng med Nordland som overveiende kystfylke. Men Rogaland, Hordaland og Møre og Romsdal var også kystfylker. Derfor har jeg to mulige delforklaringer: 1.) Multikultur og innvandring. Historisk er Nord-Norge blant de mest multikulturelle og innvandrertette landsdelene i Norge, – på høyde med Kristiania. Noen etnokulturell homogenitet har Nord-Norge aldri hatt. Det har Vestlandet, til tross for en og annen skipbrudden skotte, foruten Trøndelag (herunder Østerdalen), øvre Agder med flere, som dermed lettere kunne utvikle forestillinger om etnokulturell homogenitet. 2.) Kommunikasjon. Nord-Norge hadde i grunn bare kontakt med Bergen by og omland og med Danmark (og for Finnmark del: med Russland), og denne foregikk nesten kun gjennom havgående kommunikasjon. Vestlendinger kunne på sin side nå andre landsdeler til lands: særlig inne i fjordene finner man vandringer over fjellet når det gjelder giftermål med mere.
+: En tredje delforklaring finner man i språklige forhold. På Vestlandet falt målførene stort sett sammen med Ivar Aasens norm. For Nord-Norges del var det kun folk på Helgeland som snakket halvt vestlandsk og halvt nordlandsk, jf. ord som «ikkje», «noko» og «vart», og i Nord-Norge var det nettopp på Helgeland landsmål stod sterkest. Men dette gir uansett ingen dekkende forklaring. I områder som Træna hadde de nemlig også ord som «eg» og «no», uten at de dermed gikk over til landsmål.
+: Min tentative konklusjon er derfor at Helgelands kyststrøk rent språklig hadde anlegg for landsmål, men i motsetning til innlandsstrøkene på Helgeland lå øyene midt i datidens samferdselsåre, og ble dermed truffet av en jevn strøm av kultur og innvandrere utenfra. Slik påvirkning hadde innlandet ikke, som før det kom landgående kommunikasjon var en kulturell og genetisk bakevje. (Et tydelig kulturelt, etnisk og genetisk skille mellom innland og kyst sees det både på nasjonalnivå og innad i Nordland.) Få steder vises dette så tydelig som onomastisk. I innlandsstrøk fantes det frem til 1900-tallet nesten ingen andre slektsnavn enn Larsen og Lia. Ute på kysten ankom slektsnavn som Zahl, Lind og Dass allerede på 1600-tallet, og var på 1800-tallet blitt så utbredt at de finnes som mellom- og etternavn i store deler av befolkningen. På 1800-tallet het de fleste i innlandet fremdeles Ola Larsso, mens mange på kysten het Jens Hveding Johansen eller Pernille Dass Klæboe.
+: Nordland før 1814 kan best forståes som en dansk landsdel. Det har ofte slått meg hvor språklig konservert Nordland er når det både gjelder skrift og tale. Så sent som i 1960- og 1980-årene skrev mine oldeforeldre både «veir» og «bliver», og hos mine besteforeldre har jeg hørt ord som «videbegjærlig». Da jeg selv begynte å skrive i 1900-årene, ble jeg lært at det het dinosaurus, dinosauren, flere dinosaurer. Slik sett er jeg kanskje en utdøende art, for jeg skriver fremdeles dinosaurus. [[Bruker:Andreas Mar-Nor|Andreas N.]] 20. jun. 2018 kl. 07:53 (CEST)