Bureising: Forskjell mellom sideversjoner

Den moderne bruken av begrepet bureising kan etter alt å dømme tilskrives forfatteren [[Hans Seland]] (1867-1949), da han i 1909 gav ut en roman med denne tittelen.<ref>Seland, H.  1909. Jf. Randen, O. 2002 s. 66–67, som gir den ivrige norskdomsmannen Klaus Sletten æren for lansering av betegnelsen. Randen ser ikke ut til å ha vært oppmerksom på Selands rolle i dette.</ref> Seland satt seinere i flere år i styret i [[Norsk Landmandsforbund]] (seinere Norges Bondelag) bl. a. sammen med presse- og organisasjonsmannen [[Klaus Sletten]] og bondeleder og landbruksminister [[Johan E. Mellbye]]. Dette styret fikk anledning til å påvirke det nasjonale programmet for nyetableringer i landbruket – også ved å medvirke til dagens forståelse av begrepet «bureising». Begrepet fikk fullt gjennomslag i offentlig bruk i løpet av 1920-tallet, i begge målformer. I den viktige stortingsbeslutningen av 20. november 1920 som gav retningslinjene for den offentlige engasjementet på feltet, blir det gamle betegnelsen kolonisasjon gjennomført brukt, og bureising forekommer ikke.<ref>''Norsk Lovtidende''. 2. avd., side 519–522.</ref> Men f.eks. i landbrukskomiteens budsjettinnstilling til Stortinget 1931 «om bureisning og jorddyrkning m.m.», som er skrevet på riksmål, er det nye begrepet fullt ut gjennomført.<ref>[https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1931&paid=6&wid=a&psid=DIVL2037 Budsjett innst. S. nr. 96 1931.]</ref>

Selve ordet bureising er imidlertid mye eldre. Det er belagt i flere dialekter på 1800-tallet med et nærtstående, men ikke identisk betydningsinnhold. [[Ivar Aasen]] har bureising som oppslagsord i sin ordbok fra 1850. Der betegner det en person som bosetter seg eller nylig har bosatt seg, dvs. etablert seg med heim og familie. Aasen viser til «nybøling» som synonym. Ordet (ein) bureising betegner altså personen, ikke etableringsprosessen som sådan, og nyrydding av jordbruksland er ikke implisert. I sitt tillegg  til Aasens ordbok har [[Hans Ross]] med verbet å bureisa = «sætte bo». Det kan også nevnes at under oppslagsordet «Bustad» trekker Ross fram «Bustemann» (buste = bosted) og «Bustekone» som alternative dialektuttrykk for «bureisinger».  Han knytter disse begrepene til bryllupsskikker som er kjent fra flere distrikter i Norge og dertil på Færøyene fra 1700- og 1800-tallet. Det var gjerne brudgommen som – etter bryllupet – opererte som «bustemann» og gikk til folk i bygda for å «be buste». Han innledet gjerne besøket med å fremføre formularet: «Det står til Gud og godtfolk om de vil hjelpa ein bureising». Dersom bustemannen da ble invitert til bords, vanket det gaver fra husets folk til de nyetablerte.<ref>Ross, H. 1895 oppslagsord Bustad. Det siterte formularet «Det står til Gud...» er imidlertid ikke henta fra Ross, så dette trenger ytterligere kildehenvisning.</ref> [[Ludvig Daae (1834–1910)|Ludvig Daae]] beskriver også varianter av denne skikken i ''Norske bygdesagn'' fra 1870.<ref>Daae, L. 1870 s. 55–56.</ref>  

Først etter 1905 kom det på ny interesse for bureising, da som et middel for å bremse utvandringa. I 1908 ble [[Selskabet til Emigrasjonens inskrænkning]] grunnlagt, og i 1915 skifta det navn til [[Selskapet Ny Jord]]. Det eksisterte under det navnet til 1976, da det ble slått sammen med [[Det norske myrselskap]] til [[Det norske jord- og myrselskap]].