Bygdøy, fra ladegård til kongsgård: Forskjell mellom sideversjoner

14. juni [[1749]] kjørte kong [[Fredrik 5.]] ut til [[Bygdøy hovedgård]] i stiftamtmann von Rappes store vogn, som var forspent med seks hester. Her ble han tatt imot på kongelig manér av [[stiftamtmann]]en og de mange gjestene, både fra kongens eget følge og av folk som bodde i [[Christiania]]. Det ble avfyrt skudd fra kanoner som var plassert ved Hovedgården, og de kraftige lydene fra trompeter og pauker hilste også kongen velkommen. Kongen ble "meget vel tracteret, saavel hvad Maden som Vinen angik.”

Noen år før [[reformasjonen]] i [[1536]]-[[1537|37]] var jordegodset til [[Hovedøya kloster]] blitt inndratt under kronen. Blant dette jordegodset var Bygdøy, som fra da av skulle skaffe forsyninger til Akershus festning. Øya ble altså en kongelig "Ladegård", en betegnelse som viser at den skulle produsere varer for en institusjon utenfor selve gården. Hele øya fikk navnet "Ladegårdsøen", et navn den har beholdt fram til [[1877]].

Omkring [[1690]] ble det foreslått at kongen kunne selge [[Oslo ladegård]] (i [[Gamlebyen (Oslo)|Gamlebyen]]), Bygdøy og andre øyer, men daværende stattholder [[Ulrik Frederik Gyldenløve]] satte seg sterkt mot dette. Han ønsket at kongen skulle beholde [[Hovedøya]], blant annet av hensyn til Akershus festning. Dessuten ville Gyldenløve at folk fra Christiania og fra Ladegårdens skoger kunne ha mulighet til å hente bjelker, sperrer og palisadetømmer. Dette var viktig for byens befolkning fordi man ellers måtte mange mil av gårde for å finne så god skog. Som kongelig eiendom kunne Bygdøy også gi gode leieinntekter, mente Gyldenløve. Visestattholder [[Just Høegh]] hadde satt opp "artige Hus og Lader, med en ret smuk Have", og det ville være lett å leie bort eiendommen for et par hundre riksdaler.

Tilgangen på tømmer like ved Christiania var dårlig. Folk som ble satt til å undersøke kvaliteten på skogen på øyene ved byen, kom til at den måtte anses som uthogd på [[Oksøya]], [[Hovedøya]] og [[Lindøya]]. Hogsten hadde kommet i stand for å dekke behovene på Akershus. Heller ikke [[Nakholmen]] hadde skog som kunne utnyttes.  

Skogen på Bygdøy ble utsatt for hard belastning under krigen med svenskene [[1643]]-45 ([[Hannibalsfeiden]]), og det ble hogd betydelig her ute i forbindelse med hyllingen av kong [[Fredrik 3.]] i Christiania i [[1648]]. Dessuten ble det også tatt tømmer til vollene om [[Hovedtangen]] på Akershus. Skogen på Bygdøy var altså blitt mer og mer glissen som følge av at Christiania var en festningsby.

{{thumb|Christian IV av Isaacsz.jpg|[[Christian IV|Kristian 4.]] skal ha bygd et jakthus på Bygdøy.|maler=Pieter Isaacsz}}

Vi vet lite konkret om hvordan Bygdøy ble brukt i første halvpart av 1600-tallet. Kong [[Kristian 4.]] skal ha bygd et jakthus på øya i begynnelsen av århundret. Senere ble det satt opp noen enkle gårdsbygninger her ute. Stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve gjorde sitt for å heve standarden på husene på gården. I 1674 satte han opp et lysthus, og et par år senere gav han ordre om at alle bygningene på "Ladegårdsøen" skulle bygges om fordi de verken kunne huse folk eller dyr eller forvare høy eller korn forsvarlig.  

Det var visestattholder Just Høegh som i første omgang gjorde Bygdøy attraktiv som eiendom og gav hovedgården en bygningsmessig standard og et utseende som virket forlokkende. Just Høegh var visestattholder fra 1682 og fram til sin død i 1694. Han bygde vakre hus på gården og anla en hage, som ved siden av Gyldenløves hage på Herregården i Larvik, er blant de eldste barokkhager i Norge.  

Da Just Høegh døde, fikk hans enke, [[Karen Krabbe]], vederlagsfritt bruke Bygdøy så lenge hun levde på grunn av de store investeringene hun og hennes mann hadde gjort. Skiftet etter hennes død i 1702 viser at det ble drevet aktiv gårdsdrift for hennes regning. Her fantes det blant annet 4 hester, ett føll, 27 kyr, 5 kalver, 22 engelske sauer, 11 kalkuner og 20 høns.

Etter [[1704]] ble Bygdøy forpaktet bort i en god del år, og gården forfalt. I 1715 ble den gamle stuebygningen ansett som ubeboelig, og Karl 12s tropper ribbet gården for fôr og buskap året etterpå. Stattholder Ditlev Vibe overtok gården i perioden 1722-1731 Han forbedret åkerdriften, men bygningene var fortsatt i elendig forfatning.

I [[1732]] kom den nye stattholderen, grev [[Christian Rantzau]], til Bygdøy. Han fikk satt opp ny hovedbygning på gården i løpet av vel ett år. Det var bred, én-etasjes bygning med høye valmtak og dominerende frontispiser (lenke??). Her kom greven og grevinnen til å bo store deler av stattholderperioden fram til [[1739]]. De utvidet hagen, plantet frukttrær og innrettet fire fiskedammer.

Rantzau var ikke heldig med sitt nye bygg. Grunnen var fuktig og dårlig drenert. Allerede i 1740 var bjelkelag råtne og store reparasjoner trengtes. Det var snakk om å forpakte bort øya igjen til høystbydende, men den nye stiftamtmannen i Akershus, [[Otto Frederik von Rappe]], satte seg imot ordningen. Han mente at det var bedre at Bygdøy ble overlatt til en embetsmann som kunne føre tilsyn med kongens eiendom og sørge for at gården ble holdt ved like. Kristian 6. likte dette forslaget, og Rappe fikk disponere kongsgården i mellom 1740 og 1750. Etter den tid ble det en fast ordning at stattholdere eller stiftamtmennene i Akershus disponerte hele Bygdøy.  

Når embetsmennene flyttet fra Bygdøy, ble gården med hus, hage og tilliggende "herligheter" vurdert og taksert. Hadde standarden sunket i forhold til det tidspunktet da de overtok, måtte de betale for de nødvendige reparasjoner. Disse takseringsforretningene er derfor gode kilder til gårdens historie.   

Stiftamtmann von Rappe hevdet at han hadde satt i stand gården for nesten 1600 riksdaler. Han skal særlig ha interessert seg for hagen, men det er rimelig å tro at også andre deler av gården var i god stand da Fredrik 5. ankom som gjest i 1749. Da Rappe flyttet fra Bygdøy, kunne han dokumentere at han hadde satt opp nye uthus, grinder og bruer og rensket opp de fire fiskedammene.

Levetzau ble stiftamtmann i [[1774]]. Han holdt veiene, hagen og jordene i god stand. Hovedbygningen ble utbedret slik at den fikk "Den digneté som et Kongelig Huus fortiener". Levetzaus sentrale plass i Bygdøys historie skyldes imidlertid ikke hans innsats for å modernisernisere våningshusene. Langt mer vidtrekkende konsekvenser hadde det at han i 1775 fikk kongens tillatelse til å forpakte bort Bygdøys marker i mindre parseller. Inntektene tilfalt den embetsmannen som disponerte kongens eiendom, og bidro til å øke hans innkomster.

Tidligere ble Bygdøy sett på som en udelelig enhet som administrativt hørte sammen med Abbediengen og Oksøya. Nå ble denne enheten brutt opp. Riktignok kunne [[Abbediengen]] og [[Oksøya]] forpaktes bort separat av den som disponerte Bygdøy alt fra 1750-årene, men disse områdene ble ikke stykket opp i biter.  

Allerede i [[1793]] gav [[Kristian 7.]] sin sanksjon på å selge løkkene. Det var ikke et salg i vanlig forstand. Kjøperne overtok riktignok eiendomsretten, men skulle likevel fortsette å betale en fast avgift pr. mål Denne ordningen gjorde det mulig å foreta full utparsellering av Bygdøy, med unntak for Hovedgårdens område. I 1802 var det tolv personer som hadde fått skjøte på sine løkker, i alt på 610 mål. I tillegg var det sju som forpaktet omtrent 182 mål. Utstykkingen av løkker gikk så langt at Hovedgården i 1837, da den ble solgt av den norske stat til kong [[Karl Johan]], var redusert til en tredel av hele Bygdøys areal, sentrert omkring midterste del av øya.  

[[Kategori:1700-tallet]]

[[Kategori:Garder i Oslo kommune]]

[[Kategori:Kongehuset]]

{{F2}}