Byhistorie: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb|Moss fra Jeløya.jpg|Moss sett fra Jeløya. <noinclude>Røyken fra cellulosefabrikken Peterson & Søn vises tydelig.</noinclude>|Lars Røed Hansen|2006}}'''[[Metode:byhistorie|Byhistorie]]''' er et omfattende og tøyelig begrep, så tøyelig at enkelte historikere <noinclude>(H.J. Dyos)</noinclude> har argumentert for at byhistorie ikke bør betraktes som en avgrenset disiplin i det hele tatt, men snarere som et elastisk sekkebegrep <noinclude>(«a portmanteau subject»)</noinclude>, hvor man kan plassere vidt forskjellige studier av byen som historisk fenomen.<noinclude><ref>Hewitt 1999: s. 1246.</ref></noinclude> Denne mangetydigheten reflekteres både i den internasjonale fagdebatten og i den norske historiefaglige tradisjonen. Vi kan skille mellom tre hovedtyper av byhistoriske studier: <includeonly>Bymonografien, ulike varianter av såkalt ''lokalisert historie'' eller ''tematisk historie'', altså case-studier eller punktundersøkelser der formålet er å prøve ut et generelt fenomen på et avgrenset materiale. </includeonly></onlyinclude>

*For det første ''bymonografien'' eller ''bybiografien'', skrevet om én enkelt by, ofte på oppdrag fra de kommunale myndighetene og stort sett med lokalbefolkningen som den primære målgruppa. Formålet med bymonografien er ikke å si noe generelt om byer som kategori eller om ulike sider ved byer som forskningsobjekter, men å fortelle (og mange ganger bare å fortelle) historia til denne bestemte byen, enten det er [[Trondheim]], [[Tromsø]] eller [[Tønsberg]]. Flere [[historiograf]]er ([[Knut Kjeldstadli]], [[Jan Eivind Myhre]]) har lagt vekt på at bymonografien har som overordnet formål å gi en helhetlig framstilling av byens historie – en [[Metode:Syntese|syntese]] eller [[totalhistorie]] – der idealet er å behandle byens historie som en teoretisk ordnet helhet der mange momenter inngår. En rekke historikere har argumentert for at det bare er denne typen byhistorie, som egentlig er lokalhistorie.<ref>Aller sterkest: Sandnes 1975: s. 160</ref>

*For det andre kan vi bruke betegnelsen byhistorie om ulike varianter av såkalt ''lokalisert historie'' (Knut Kjeldstadli) eller ''tematisk historie'' (Jan Eivind Myhre). Lokalisert eller tematisk historie vil si case-studier eller punktundersøkelser der formålet er å prøve ut et generelt fenomen på et avgrenset materiale. En by eller et byområde som blir gjort til gjenstand for denne typen undersøkelse, blir ikke valgt så å si for sin egen skyld, men fordi den danner et gunstig utgangspunkt for å kaste lys over et generelt fenomen.<ref>Kjeldstadli 1992: s. 27f. Myhre 1998: s. 16f.</ref> Målsetningen bak slike studier er ikke å lage en syntese som favner flest mulig aspekter ved et lokalt samfunn, men derimot å lage en teoretisk generalisering, som for eksempel kan si at gitt disse vilkåra vil dette inntreffe av denne bestemte grunn. Undersøkelsesobjektene i en lokalisert eller tematisk fokusert byhistorie er ikke valgt for sin egen del, men fordi de relevante når det gjelder å kaste lys over et generelt fenomen og på basis av et bestemt forskningsopplegg. Initiativet til slike studier springer i regelen ut av forskningsprosjekter eller forskningsmiljøer ved høgskoler og universiteter, og den primære målgruppa er andre forskere eller akademikere.

*Begge disse tilnærmingene er lokale, i det minste i den forstand at kildematerialet – empirien – er hentet fra en lokal historisk kontekst. Mange historiografer er derfor tilbøyelige til å betegne begge som lokalhistorie ([[Dagfinn Slettan]]) eller i det minste som lokale studier (Jan Eivind Myhre).<ref>Slettan: s. 96. Myhre 1998: s. 16.</ref> Men i tillegg til disse to hovedtypene kan vi også bruke betegnelsen «byhistorie» på en tredje måte, som kanskje distanserer byhistorie i sterkere grad fra lokalhistorie: Byhistorie kan reserveres for ''historiske studier av urbanisering''. Historiske studier av denne typen har ofte hentet sitt begrepsapparat og sine teoretisk-metodiske modeller fra fagområder som samfunnsgeografi og sosiologi.