Carl av Hessen: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(La til at han var en av Nord-Europas øverste frimurere.)
(→‎Litteratur: La til en velkjent bok om ledende frimurere skrevet av en frimurer.)
Linje 14: Linje 14:
==Litteratur==
==Litteratur==
* [https://nbl.snl.no/Karl_Av_Hessen Biografi i [[Norsk biografisk leksikon]]
* [https://nbl.snl.no/Karl_Av_Hessen Biografi i [[Norsk biografisk leksikon]]
* Collin, Br[oder/frimurerbror]. Edgar: «Fremragende danske Frimurere. En Samling Portraiter med Biografier» (Kbh. 1872), « Landgreve Carl, Prinds af Hessen-Kassel», s. 1-21.
* {{Weidling 2000}}, s. 197.
* {{Weidling 2000}}, s. 197.



Sideversjonen fra 11. jan. 2018 kl. 22:27

Prins Carl av Hessen gruve på Kongsberg er oppkalt etter stattholder prins Carl av Hessen.
Foto: Chris Nyborg (2014).

Carl av Hessen (født 19. desember 1744 i Kassel, død 17. august 1836 på Louisenlund) ar en tysk prins som blant annet var stattholder i Norge og generalfeltmarskalk. I 1774 ble han opptatt som frimurer i Slesvig og han endte opp som «Generalstormester»!

Han var sønn av landgreve i Hessen-Kassel Frederik I (1720–1785) og Marie av Storbritannia (1723–1772).

Den 30. august 1766 ble han gift med prinsesse Louise av Danmark (1750–1831), datter av kong Frederik V og Louise av Storbritannia.

Sønnen Frederik av Hessen ble blant annet visestattholder i Norge og kommanderende general sønnafjells.

Han var offiser fra 1756, og fra 1766 hadde han generalløytnants grad og var sjef for artilleriet og formann i Det høye krigsråd. Fra 1766 til 1770 var han stattholder i Norge, noe som var en titulær utnevnelse i denne tida ettersom det aktive stattholderembetet var nedlagt. I 1769 ble han stattholder i Slesvig-Holstein, og i 1772 ble han overgeneral i Norge. Han ble statsminister i 1776, og preses i Generalitets- og kommissariatskollegiet omkring 1788.

Prins Carl mottok L'union parfaite i 1759, ble Elefantridder i 1766, Dannebrogsmann i 1808 og storkommandør av Dannebrogsordenen i 1817.

Litteratur