Carsten Byhring: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Carsten Byhring]]''' (født [[8. desember]] [[1918]] i [[Kristiania]], død [[5. april]] [[1990]] i [[Oslo]] var skuespiller. Foreldrene var maskinmester Bjarne Byhring  og Haldis Hansen. Han var gift med skuespiller Ingerid Vardund 1950-1956, i cirka 1963 gitet han seg med Bjørg Lie, født Petersen.

Carsten Byhring debuterte i 1939 som en av gruppa ''De 6 syngende Studenter'', som også blant annet besto av de kommende revyforfatterne [[Arild Haga]], Egil Hagen og [[Alf Hartmann]]. Gruppa fikk stor oppmerksomhet med sin revy ''Vi besatte'' på Victoria Teater i 1940. Byhrings spesialitet den gang var selvskrevne stumsketsjer eller pantomimer, hvor han var «Mannen i teateret», «Mannen på trikken», «Flyveren», «Skihopperen» og «Orkesterdirigenten». I 1941 debuterte han som soloaktør i revyen ''Hopplipopp'' på Søilen Teater. I 1941 begynte Byhring også sitt mangeårige samarbeid med Jens Book Jenssen og spilte i hans revyer og turnéer. Etter et gjestespill på Chat Noir i 1944 var han fast ansatt der 1947–1959. Deretter var Byhring frilans til han ble fast ansatt ved Riksteatret 1980–1988.

Både som revyskuespiller og som aktør i annen dramatikk var Byhring en vital karakterkunstner, med ironi og satire som spesialitet. Han var en habil sanger med «jazzfot» og ''Oschlo''-tone, men kan hende først og fremst markant i sketsjer og monologer. Byhring rendyrket særlig monologsjangeren. Han var berømt for å ta ekstremt lange og megetsigende pauser. Byhring var i utgangspunktet en typisk intellektuell og meget historieinteressert. Derfor kunne Byhring selv skrive deler av sitt beste monologmateriale, slik som ''Norgeshistorien 1905–1952'' (referert som fotballkamp), ''Islands Ættesaga'' (framført i rollen som professor ''Lyder Leppe'') og skarpe parodier på spille- og språkstilen på både Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Forfattere som Frithjof Granli og Alf Hartmann skrev hans andre store monologsuksesser, blant annet ''Bevegelige helligdager'', ''Er'e deg, Molotov'', ''Aldri har så mange ...'' og ''Mine røde memoarer''. I sistnevnte forestilte han lett dyslektiske mesterbokseren ''Hallstein Andersen''.

Byhring spilte også dramatiske roller og har gitt flere klassiske karakterforestillinger. Hans tolkning av ''Doolittle'' i George Bernard Shaw-stykket Pygmalion (1965) er blant hans mest kjente. I Fjernsynsteatret skapte Byhring frodige skikkelser av ''Stefano'' i Shakespeares ''Stormen'' (1964) og Courbet i ''Nederlaget'' av Nordahl Grieg (1966) og var markant i monologen ''Noe å glede seg til'' (1965) av Gunnar Bull-Gundersen. Han gjestet Nationaltheatret som ''postmesteren'' i ''Revisoren'' av Gogol (1968). Ved Riksteatret hadde han sentrale roller i blant annet ''Kollisjonen'' av Sverre Udnæs, ''Røtter'' av Arnold Wesker, ''Lucie, jomfru til Austråt'' av Peder W. Cappelen samt ''Tante Ulrikke'' av Gunnar Heiberg. I musikkteateret gestaltet han ''Billis'' i ''South Pacific'' av Rodgers & Hammerstein på Centralteatret i 1953 og ''Krestoffer'' i ''Ungen'' av Monn-Iversen/Tusberg på Det Norske Teatret i 1973. Den ble filmet i 1974.

| [[196]] || ''[[Hurra for Andersens!]]'' || Andersens arbeidskamerat

| [[1949]] || ''[[Svendsen går videre]]'' || Svendsen og andre

Carsten Byhring gjorde også noen ganske få plateinnspillinger, både av sanger og monologer. Av disse er singelen Hemmeligheten (sammen med Birgit Strøm og Rolf Just Nilsen)/Froskemannen (1964) mest kjent.