Carsten Byhring
Carsten Byhring (født 8. desember 1918 i Kristiania, død 5. april 1990 i Oslo) var skuespiller, regissør og sanger. Foreldrene var maskinmester Bjarne Byhring og Haldis Hansen. Han var gift med skuespiller Ingerid Vardund 1950-1956, deretter med Bjørg Lie, født Petersen.
Byhring arbeidet både med revy, komedier, musikkteater og mer alvorlig dramatikk. Han spilte også i flere filmer og blir særlig husket for rollen som den forsiktige Kjell i de 13 filmene om Olsenbanden.
Carsten Byhring debuterte i 1939 som én av gruppa De 6 syngende Studenter, som også blant annet besto av de kommende revyforfatterne Arild Haga, Egil Hagen og Alf Hartmann. Gruppa fikk stor oppmerksomhet med sin revy Vi besatte på Victoria Teater i 1940. Byhrings spesialitet den gang var selvskrevne stumsketsjer eller pantomimer, hvor han var «Mannen i teateret», «Mannen på trikken», «Flyveren», «Skihopperen» og «Orkesterdirigenten». I 1941 debuterte han som soloaktør i revyen Hopplipopp på Søilen Teater. I 1941 begynte Byhring også sitt mangeårige samarbeid med Jens Book-Jenssen og spilte i hans revyer og turnéer. Etter et gjestespill på Chat Noir i 1944 var han fast ansatt der 1947–1959. Deretter var Byhring frilans til han ble fast ansatt ved Riksteatret 1980–1988.
Både som revyskuespiller og som aktør i annen dramatikk var Byhring en vital karakterkunstner, med ironi og satire som spesialitet. Han var en habil sanger med «jazzfot» og Oschlo-tone, men kan hende først og fremst markant i sketsjer og monologer. Byhring rendyrket særlig monologsjangeren. Han var berømt for å ta ekstremt lange og megetsigende pauser. Byhring var i utgangspunktet en typisk intellektuell og meget historieinteressert. Derfor kunne Byhring selv skrive deler av sitt beste monologmateriale, slik som Norgeshistorien 1905–1952 (referert som fotballkamp), Islands Ættesaga (framført i rollen som professor Lyder Leppe) og skarpe parodier på spille- og språkstilen på både Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Forfattere som Frithjof Granli og Alf Hartmann skrev hans andre store monologsuksesser, blant annet Bevegelige helligdager, Er'e deg, Molotov, Aldri har så mange ... og Mine røde memoarer. I sistnevnte forestilte han den lett dyslektiske mesterbokseren Hallstein Andersen.
Byhring spilte også dramatiske roller og har gitt flere klassiske karakterforestillinger. Hans tolkning av Doolittle i George Bernard Shaw-stykket Pygmalion (1965) er blant hans mest kjente. I Fjernsynsteatret skapte Byhring frodige skikkelser av Stefano i Shakespeares Stormen (1964) og Courbet i Nederlaget av Nordahl Grieg (1966) og var markant i monologen Noe å glede seg til (1965) av Gunnar Bull-Gundersen. Han gjestet Nationaltheatret som postmesteren i Revisoren av Gogol (1968). Ved Riksteatret hadde han sentrale roller i blant annet Kollisjonen av Sverre Udnæs, Røtter av Arnold Wesker, Lucie, jomfru til Austråt av Peder W. Cappelen samt Tante Ulrikke av Gunnar Heiberg. I musikkteateret gestaltet han Billis i South Pacific av Rodgers & Hammerstein på Centralteatret i 1953 og Krestoffer i Ungen av Monn-Iversen/Tusberg på Det Norske Teatret i 1973. Den ble filmet i 1974.
Byhring spilte også inn noen få plater.
Carsten Byhring er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo
Filmografi
Byhrings mange filmroller gjorde ham til én av få norske skuespillere som virkelig har beherkset filmmediet.
- Som skuespiller
- Regi
| 1958 | På tokt med Terna |
| 1956 | Bjørnepatruljen |
- Klipp
| 1958 | På tokt med Terna |
- Manus
| 1958 | På tokt med Terna |
| 1956 | Bjørnepatruljen |
| 1949 | Svendsen går videre |