lokalhistoriewiki.no

Christian Michelsen: Forskjell mellom sideversjoner

Side Samtale

Christian Michelsen (vis kilde)

Sideversjonen fra 1. mar. 2019 kl. 10:35

1 byte fjernet ,  1. mar. 2019
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 19: Linje 19:
Sommeren 1878 ble han forlova med Johanne Benedicte Wallendahl, kjent som Benny. Våren 1879 var han ferdig med studiene, og ble cand.jur. Michelsen begynte på en juridisk karriere, først som fullmektig ved [[Midthordland sorenskriverembete]]. Deretter etablerte han seg som overrettssakfører. I 1885 var han forsvarer i saken mot [[Oddmund Vik]], som ble mye omtalt. Vik var halvtroppsjef i Hæren, og ble anklaga for oppvigleri av premierløytnant [[Jens Bratlie]], som senere ble statsminister. Dette skjedde i det oppheta politiske klimaet i 1880-åra, og Vik uttalte at Michelsen tok på seg oppdraget fordi han hadde en opposisjonell natur og et ønske om å slå bakut mot autoriteter.  
Sommeren 1878 ble han forlova med Johanne Benedicte Wallendahl, kjent som Benny. Våren 1879 var han ferdig med studiene, og ble cand.jur. Michelsen begynte på en juridisk karriere, først som fullmektig ved [[Midthordland sorenskriverembete]]. Deretter etablerte han seg som overrettssakfører. I 1885 var han forsvarer i saken mot [[Oddmund Vik]], som ble mye omtalt. Vik var halvtroppsjef i Hæren, og ble anklaga for oppvigleri av premierløytnant [[Jens Bratlie]], som senere ble statsminister. Dette skjedde i det oppheta politiske klimaet i 1880-åra, og Vik uttalte at Michelsen tok på seg oppdraget fordi han hadde en opposisjonell natur og et ønske om å slå bakut mot autoriteter.  


Det hadde nok en tid vært klart for Michelsen at han ville bli politiker, men for å kunne bli det måtte han være økonomisk uavhengig. Sakførerjobben var ikke innbringende nok til dette formålet, men han hadde sine kunnskaper om forretningsdrift. I Bergen var det tydelig at dampskipsrederier var svært innbringende, og dette kasta han seg ut i. Han drev også spekulasjon og meglervirksomhet, spesielt med gruveaksjer. Han hadde fått en del startkapital i 1881, da han gifta seg med Benny Wallendahl. Hun hadde nemlig med seg en del penger inn i ekteskapet. I 1882 gikk det galt, da han gjorde noen ulønnsomme investeringer, og de første årene som reder var ikke spesielt vellykka. En positiv ting i disse årene var avisfeidren med venstremannen [[P.G. Halvorsen]], som var en av Bergens fremste dampskipsredere. Selv om feiden nok var opprivende, og Halvorsen ikke var nådig i sin beskrivelser av Michelsen, førte den til at han fikk markert seg som debattant.  
Det hadde nok en tid vært klart for Michelsen at han ville bli politiker, men for å kunne bli det måtte han være økonomisk uavhengig. Sakførerjobben var ikke innbringende nok til dette formålet, men han hadde sine kunnskaper om forretningsdrift. I Bergen var det tydelig at dampskipsrederier var svært innbringende, og dette kasta han seg ut i. Han drev også spekulasjon og meglervirksomhet, spesielt med gruveaksjer. Han hadde fått en del startkapital i 1881, da han gifta seg med Benny Wallendahl. Hun hadde nemlig med seg en del penger inn i ekteskapet. I 1882 gikk det galt, da han gjorde noen ulønnsomme investeringer, og de første årene som reder var ikke spesielt vellykka. En positiv ting i disse årene var avisfeiden med venstremannen [[P.G. Halvorsen]], som var en av Bergens fremste dampskipsredere. Selv om feiden nok var opprivende, og Halvorsen ikke var nådig i sin beskrivelser av Michelsen, førte den til at han fikk markert seg som debattant.  


I 1884 kom det endelig noe ut av redervirksomheten. Michelsen kjøpte D/S «Sleipner», som viste seg å være et godt kjøp. Han starta da opp ei politisk forening i Bergen. Den plasserte seg i sentrum, og kom med krasse utfall mot både [[Høyre]] og [[Venstre]]. Det kom lite ut av foreninga, men det var en begynnelse. Til tross for at Michelsen hadde uttrykt at han hadde liten tro på Venstre, meldte han seg inn der i 1884. Han var i stor grad for konservativ å regne, men omtalte Høyre som ultrakonservativt – og hans trass mot autoriteter gjorde det nok mer nærliggende å gå inn i Venstre. Dette året danna [[Johan Sverdrup]] regjering. I Bergen satt Michelsen i redaksjonen til ''[[Bergensposten (avis)|Bergensposten]]'', som beskrev dette som en merkestein i Norges historie. Michelsen leda en fraksjon i Bergen Venstreforening som jobba for å få fram de unge politikerne. I 1888 krevde han at det skulle «vælges en forretningsmann og en håndværker», og dette året kom han inn i styret i Bergen Venstreforening. Han ble også valgt inn i Bergen bystyre og byens formannskap, og han ble fjerde vara til [[Stortinget]]. Dermed hadde han virkelig trådt inn på den politiske løpebane.
I 1884 kom det endelig noe ut av redervirksomheten. Michelsen kjøpte D/S «Sleipner», som viste seg å være et godt kjøp. Han starta da opp ei politisk forening i Bergen. Den plasserte seg i sentrum, og kom med krasse utfall mot både [[Høyre]] og [[Venstre]]. Det kom lite ut av foreninga, men det var en begynnelse. Til tross for at Michelsen hadde uttrykt at han hadde liten tro på Venstre, meldte han seg inn der i 1884. Han var i stor grad for konservativ å regne, men omtalte Høyre som ultrakonservativt – og hans trass mot autoriteter gjorde det nok mer nærliggende å gå inn i Venstre. Dette året danna [[Johan Sverdrup]] regjering. I Bergen satt Michelsen i redaksjonen til ''[[Bergensposten (avis)|Bergensposten]]'', som beskrev dette som en merkestein i Norges historie. Michelsen leda en fraksjon i Bergen Venstreforening som jobba for å få fram de unge politikerne. I 1888 krevde han at det skulle «vælges en forretningsmann og en håndværker», og dette året kom han inn i styret i Bergen Venstreforening. Han ble også valgt inn i Bergen bystyre og byens formannskap, og han ble fjerde vara til [[Stortinget]]. Dermed hadde han virkelig trådt inn på den politiske løpebane.
Det skulle ta tre års tid før han virkelig markerte seg som politiker på den nasjonale arena. I 1891 kom unionspolitikken på dagsorden, og som medlem av konsulatkomiteen var Michelsen fullstendig tydelig på at det måtte opprettes et eget norsk konsulatvesen. Han ble valgt inn på Stortinget høsten 1891, og nå hadde konsulatvesenet stått på partiets program.


Det skulle ta tre års tid før han virkelig markerte seg som politiker på den nasjonale arena. I 1891 kom unionspolitikken på dagsorden, og som medlem av konsulatkomiteen var Michelsen fullstendig tydelig på at det måtte opprettes et eget norsk konsulatvesen. Han ble valgt inn på Stortinget høsten 1891, og nå hadde konsulatvesenet stått på partiets program.


Under trontaledebatten i 1892 ble det vedtatt at norske myndigheter skulle vedta konsulatsaken alene, uten hensyn til myndighetene i [[Stockholm]]. Samme år ble Michelsen ny formann for konstitusjonskomiteen, etter en vanskelig valgprosess. Han ble omtalt som lettvint og til dels illojal mot partiet, og dette skulle henge ved ham i lang tid. Uansett, da komiteen leverte sin delte innstilling var det med en flertallsinnstilling som for det meste var skrevet av Michelsen. I venstrepressen fikk han rosende omtale – og i den konservative pressen ble han omtalt som en «bergensk gadegut». Noen gateguttilværelse hadde han aldri hatt, og det hele smaker litt av desperasjon hos hans politiske motstandere. Michelsen fikk da også gjennom sitt forslag: Den 10. juni 1892 vedtok Stortinget at det skulle opprettes et norsk konsulatvesen. [[Oscar II]] godtok ikke dette, og regjeringa måtte søke avskjed. Michelsen foreslo at Stortinget skulle be regjeringa om å trekke avskjedssøknadene fra [[Johannes Steen]] og [[Emil Stang (1834–1912)|Emil Stang]], og at konsulatsaken skulle utsettes. Dette ble enstemmig vedtatt. Til tross for at det var Michelsens og Venstre forslag som gikk gjennom, var det totalt sett et nederlag for dem. Michelsen ble syndebukken, og han vurderte på denne tida sin framtid i partiet.
Under trontaledebatten i 1892 ble det vedtatt at norske myndigheter skulle vedta konsulatsaken alene, uten hensyn til myndighetene i [[Stockholm]]. Samme år ble Michelsen ny formann for konstitusjonskomiteen, etter en vanskelig valgprosess. Han ble omtalt som lettvint og til dels illojal mot partiet, og dette skulle henge ved ham i lang tid. Uansett, da komiteen leverte sin delte innstilling var det med en flertallsinnstilling som for det meste var skrevet av Michelsen. I venstrepressen fikk han rosende omtale – og i den konservative pressen ble han omtalt som en «bergensk gadegut». Noen gateguttilværelse hadde han aldri hatt, og det hele smaker litt av desperasjon hos hans politiske motstandere. Michelsen fikk da også gjennom sitt forslag: Den 10. juni 1892 vedtok Stortinget at det skulle opprettes et norsk konsulatvesen. [[Oscar II]] godtok ikke dette, og regjeringa måtte søke avskjed. Michelsen foreslo at Stortinget skulle be regjeringa om å trekke avskjedssøknadene fra [[Johannes Steen]] og [[Emil Stang (1834–1912)|Emil Stang]], og at konsulatsaken skulle utsettes. Dette ble enstemmig vedtatt. Til tross for at det var Michelsens og Venstre forslag som gikk gjennom, var det totalt sett et nederlag for dem. Michelsen ble syndebukken, og han vurderte på denne tida sin framtid i partiet.
Linje 37: Linje 37:
I 1903 ble Michelsen valgt inn for Samlingspartiet for [[Søndre Bergenhus amt]], og i oktober samme år ble han statsråd i [[Francis Hagerups andre regjering]]. Han ble først plassert ved statsrådsavdelinga i Stockholm, og så etter en tid i [[Handelsdepartementet]]. I denne perioden ble unionsforhandlingene gjenopptatt, men det kom ikke til noe. [[Francis Hagerup]] sto på forhandlingslinja. I april 1904 gjorde Michelsen det klart at dersom forhandlingene bært sammen måtte man tenke nytt. Både han og [[Jakob Schøning]] hadde forbeholdt seg retten til å stå fritt om forhandlingene brøt sammen. Da Sverige kom med de åkalte lydrikepunktene i november 1904 førte det til kaos i norsk politikk. Regjeringa ble splitta, og det reelle initiative lå hos en spesialkomité på Stortinget med stortingspresident [[Carl Berner (1841–1918)|Carl Berner]] som leder.
I 1903 ble Michelsen valgt inn for Samlingspartiet for [[Søndre Bergenhus amt]], og i oktober samme år ble han statsråd i [[Francis Hagerups andre regjering]]. Han ble først plassert ved statsrådsavdelinga i Stockholm, og så etter en tid i [[Handelsdepartementet]]. I denne perioden ble unionsforhandlingene gjenopptatt, men det kom ikke til noe. [[Francis Hagerup]] sto på forhandlingslinja. I april 1904 gjorde Michelsen det klart at dersom forhandlingene bært sammen måtte man tenke nytt. Både han og [[Jakob Schøning]] hadde forbeholdt seg retten til å stå fritt om forhandlingene brøt sammen. Da Sverige kom med de åkalte lydrikepunktene i november 1904 førte det til kaos i norsk politikk. Regjeringa ble splitta, og det reelle initiative lå hos en spesialkomité på Stortinget med stortingspresident [[Carl Berner (1841–1918)|Carl Berner]] som leder.


Michelsen og Schøning valgte den 28. februar 1905 å tre ut av regjeringa, med det formål å sprenge den. En ukes tid senere, den 6. mars, klarte Berners komité å få til et kompromiss, og Michelsen ble bedt om å danne regjering. Den 11. mars 1905 tiltrådte [[Christian Michelsens regjering]] med representater fra Venstre, Høyre, Moderate Venstre og Samlingspartiet. Samtidig ble [[Jørgen Løvland]] statsminister i Stockholm. Den 15. mars var en kort tiltredelseserklæring ferdig, med konsulatsaken som eneste saksområde. Alt annet måtte nå legges til side. Den 10. mai kom forslaget til konsulatlov. Den ble vedtatt i Odelstinget 18. mai og Lagtindet 23. mai. Da den så den 27. mai ble lagt fram for Oscar II i norsk statsråd i Stockholm nekta kongen igjen å sanksjonere loven. Statsrådsavdelinga nekta på sin side å kontrasignere hans sanksjonsnekt. Løvland måtte dermed levere inn avskjedssøknad. Dermed så det ut til å ende som i 1892 og 1893. Men denne gang nekta Oscar II å godta avskjedssøknadene, da han ikke så at det fantes noe regjeringsalternativ.  
Michelsen og Schøning valgte den 28. februar 1905 å tre ut av regjeringa, med det formål å sprenge den. En ukes tid senere, den 6. mars, klarte Berners komité å få til et kompromiss, og Michelsen ble bedt om å danne regjeringtiltrådte [[Christian Michelsens regjering]] med representater fra Venstre, Høyre, Moderate Venstre og Samlingspartiet. Samtidig ble [[Jør. Den 11. mars som eneste saksområde. Alt annet måtte nå legges til side. Den 10. mai kom forslaget til konsulatlov. Den ble vedta1905 Odelstinget 18. mai og L3. mai. Da den så den 27. mai ble lagt fram for Oscar II i norsk statsråd i Stockholm nekta kongen igjen å sanksjonere loagtindetgen Løvland]] statsminister i Stockholm. Den 15. mars var en kort tiltredelseserklæring ferdig, med konsulatsakentt i  2ven. Statsrådsavdelinga nekta på sin side å kontrasignere hans sanksjonsnekt. Løvland måtte dermed levere inn avskjedssøknad. Dermed så det ut til å ende som i 1892 og 1893. Men denne gang nekta Oscar II å godta avskjedssøknadene, da han ikke så at det fantes noe regjeringsalternativ.  


I det kaos som hadde oppstått så Michelsen en mulighet. Han la sin plan, som var klar den 2. juni. Unionen skulle nå oppløses straks, og kongen skulle anmodes om å la en prins av huset Bernadotte ta Norges trone. For å få en gyldig begrunnelse for unionsoppløsninga trakk Michelsen tre slutninger. De var logiske, men som statsrettsig fundament krevde de en del velvilje. Hans tankerekke var som følger: Statsrådene la ned sine embeter, og kongen var ute av stand til å skaffe en ny regjering. Da dette var kongens fremste konstitusjonelle oppgave, hadde den norske kongemakten opphørt å fungere. Ettersom båndet mellom Norge og Sverige var en personalunion, hadde dermed unionsbåndene blitt brutt. Følger man denne argumentasjonen var det altså kongens maktesløshet og ikke Stortingets ønske som førte til oppløsning av unionen. For å få ting til å gå videre skulle regjeringa legge sine embeter i Stortingets hender, og deretter få beskjed om at de skulle fortsette som midlertidig regjering.
I det kaos som hadde oppstått så Michelsen en mulighet. Han la sin plan, som var klar den 2. juni. Unionen skulle nå oppløses straks, og kongen skulle anmodes om å la en prins av huset Bernadotte ta Norges trone. For å få en gyldig begrunnelse for unionsoppløsninga trakk Michelsen tre slutninger. De var logiske, men som statsrettsig fundament krevde de en del velvilje. Hans tankerekke var som følger: Statsrådene la ned sine embeter, og kongen var ute av stand til å skaffe en ny regjering. Da dette var kongens fremste konstitusjonelle oppgave, hadde den norske kongemakten opphørt å fungere. Ettersom båndet mellom Norge og Sverige var en personalunion, hadde dermed unionsbåndene blitt brutt. Følger man denne argumentasjonen var det altså kongens maktesløshet og ikke Stortingets ønske som førte til oppløsning av unionen. For å få ting til å gå videre skulle regjeringa legge sine embeter i Stortingets hender, og deretter få beskjed om at de skulle fortsette som midlertidig regjering.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Spesial:Mobildiff/1269938»