Cort Adeler
Cort Adeler (født Curt Sivertssøn 26. desember 1622 i Brevik, død 15. november 1675 i København) var en norsk sjøoffiser og godseier. Han brukte også navneformen Adelaer. Han var en bror av amtmann Niels Sørensen Adeler og av Sophie Søfrensdatter, som ble gift med Jørgen Jensen Trane: se Thrane.
Bakgrunn
Som 15-åring gikk han inn i tjeneste i den nederlandske marinen ung og kjempet i 1634 under admiralløytnant Maarten Tromp i slaget ved Downs ved kysten av Kent i England.
Adeler ble 16. juni 1646 gift i Hoorn med Angelica Sophronia. Hun døde før 1661, og 27. juli 1662 giftet Adeler seg på nytt i Amsterdam med Anna Pelt.
Tjeneste hos Republikken Venezia
Han gikk senere inn i venetiansk krigstjeneste og i 1645 ble han kaptein for det innleide nederlandske skipet «Grote St. Joris» eller «San Giorgio Grande». Han ble avanserte rask i gradene som følge av sin dyktighet og vant stor anerkjennelse mot de osmanske styrkene, særlig for sin innsats under slaget ved Dardanellene i 1654, hvor han skal ha stårr bak senkingen av 15 osmanske galeier. Under dette slaget skal han ha havnet i nærkemp med den osmanske øverstkommanderende Ibraham Pasja og drepte ham etter selv å ha blitt skadet i høyre arm. Adeler ble etter dette slaget belønnet med Markusordenen og en livsvarig pensjon for seg og sine etterkommere. I 1660 ble han utnevnt til venetiansk viseadmiral.
Dansk tjeneste
Han forlot Venezia i 1661 og arbeidet for et nederlandsk handelshus og var fra 1662 nestkommanderende under riksadmiral Henrik Bjelke i den dansk-norske fellesflåten før han i 1663 ble kalt til tjeneste av kong Frederik III for å bistå i å bygge opp en ny dansk marine. Flåten hadde forfalt gjennom mange år og han ble ansvarlig for et omfattende nybygningsprogram. Han tegnet og konstruerte selv orlogsskip basert på sine erfaringer fra Nederland og Venezia. Flere av dem var galleier etter mønster fra Middelhavet. Mellom 1663 og 1675 ledet han byggingen av rundt 30 nye orlogsfartøyer. Han ble av kongen utnevnt til generaladmiral og øverstkommanderende for den dansk-norske flåten, og fikk adelsbrev i 1666 og svært god betaling. Dette gjorde ham i stand til å gjøre omfattende oppkjøp av godseiendommer i Norge.
I 1671 ble han utnevnt til hvit ridder (Dannebrogordenen, som ble innstiftet samme år).
De følgende årene driftet han sine eiendommer i Bratsbergs amt, blant andre Gimsøy klostergods fra og med 1666, Gjerpen prostigods fra 1668 og Gjerpen kirkegods fra 1673. Han solgte i 1675 Gimsøy klostergods til broren, amtmann og kanselliråd Niels Sørensen Adeler, men han måtte etter Adelers død selge dette tilbake til enken og godset var i familien Adelers eie fram til tidlig 1823 da det ble kjøpt av Eidsvollsmannen Didrich von Cappelen.
Død
I 1675 brøt den skånske krigen (Gyldenløvefeiden) ut mellom Danmark-Norge og Sverige, og adeler ble utnevnt til øverstkommanderende for flåten. Uvær og sykdom i mannskapene i begge flåtene hemmet disse i operativ tjeneste og det kom derfor ikke til noe sammenstøt med den svenske flåten. Midt i oktober ble Adeler selv angrepet av epidemien, og 2. november måtte han overgi kommandoen, og døde 15. november, 53 år gammel.
Han ble gravlagt i København hvor det på hans gravsted står en latinsk inskripsjon som sier at han var «Tyrkerne en skrekk, barbarerne en redsel, Candida et skjold, venetianerne en mur, hollenderne en heder, nordmennene en ære, den danske sjømakt en pryd. Nordens underverk.»
Ettermæle
Adeler har fått gater oppkalt etter seg i Kongsberg, Larvik, Moss, Oslo, Skien og Stavanger. På Rød herregård i Halden oppbevares noen av Cort Adelers eiendeler, hans tippoldebarn Annette Beate von Wackenitz, hvis mor var født Adeler, giftet seg med Niels Anker (1764–1812). Blant annet Cort Adelers skipskiste fra tiden i den venetianske flåten, står utstilt i hallen. Hans danske adelsbrev og andre dokumenter skal finnes på Marinemuseet i Horten. Andre gjenstander fra ham, som Ibraham Pasjas forgylte fanetopp, er utstilt på Nasjonalmuseet i København.
Se også
Kilder
- Cort Adeler i Store norske leksikon.
- Rian, Øystein: «Cort Adeler» i Norsk Biografisk Leksikon