Dødsstraff under andre verdenskrig
Dødsstraff ble brukt av både den tyske okkupasjonsmakten, av NS-myndighetene og av Londonregjeringen under andre verdenskrig. I sivil lovgivning hadde man ikke brukt dødsstraff siden 1876, og den hadde blitt avskaffet i 1902. Den militære straffeloven hadde fortsatt dødsstraff som en mulighet i krigstid. Under okkupasjonen 1940–1945 tok tyskerne i bruk sine egne lover og domstoler i Norge, og NS og Londonregjeringen gjenninnførte dødsstraffen i hver sin versjon av norsk lov.
Okkupasjonsmyndighetene
Det nazistiske Tyskland ila dødsstraff for en rekke forhold. Den første dødsdommen som ble felt over en nordmann kom i en tysk krigsrett den 9. juli 1940, og ble fullbyrdet den 19. august samme år.
I overkant av 400 nordmenn ble henrettet av tyskerne i løpet av krigen. Av disse var tre kvinner. Omkring 100 av de henrettede hadde ikke fått noen dom, men ble skutt som gisler, eller de ble utenomrettslig henrettet av Sipo.
NS-myndighetene
Quislingregimet gjenninførte dødsstraff i september 1942. Den ble først brukt 16. august 1943, da politifullmektig Gunnar Eilifsen ble dømt for ordrenekt av Politiets Særdomstol. Nitten personer ble henrettet etter norsk dom i løpet av krigen. Tre var for kriminelle forhold, voldtekt og mord.
Londonregjeringen
Londonregjeringen gjeninnførte dødsstraff gjennom en anordning i 1941. I 1941 ble adgangen til å bruke dødsstraff utvidet til å omfatte mishandling og drap, og i 1945 ble den ytterligere utvidet til å omfatte utenlandske krigsforbrytere. Stortinget godkjente anordningene, som var gitt under Elverumsfullmakten, i 1945.
25 nordmenn og tolv tyskere ble henrettet under rettsoppgjøret. Med unntak av Quisling, Hagelin og Skancke var alle funnet skyldige i drap, grov tortur eller systematisk angiveri.