Dølahest: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Dølahoppe Gjerdrum 080511.jpg|Dølahoppe med føll.|Leif-Harald Ruud|2008}}

'''[[Dølahest]]'''en er den største av de fire nasjonale hesterasene i Norge, med en mankehøyde på 148–155 cm. Den har sin opprinnelse i [[Gudbrandsdalen]], der den trolig ble framavlet på 1800-tallet. Rasen kalles derfor også gudbrandsdalshest eller østlandshest.

I likhet med norsk kaldblodstraver, [[Fjordhest|fjordhest]] og [[Nordlandshest|nordlandshest]], de tre andre nasjonale rasene, er dølahesten en [[Kaldblodshest|kaldblodshest]]. Denne betegnelsen henspiller i første rekke på dyrets temperament: det har et roligere og mer stabilt lynne enn de såkalte [[Varmblodshest|varmblodshestene]]. Dølahesten er imidlertid godt tilpasset et kjølig klima, og utvikler gjerne en tykkere pels om vinteren.

Før traktorens inntog i landbruket fant man dølahesten på de fleste gårder øst for [[Langfjella]] og [[Dovrefjell]]; sterk og utholdende som den var. Opprinnelig var dølahesten mindre og lettere enn slik vi kjenner den i dag, men tyngre landbruksredskaper skapte behov for en større og grovere hest. I forhold til mange andre typer kaldblodshester, eksempelvis den engelske shirehesten og den franske percheronhesten, har imidlertid dølahesten en beskjeden størrelse.  

Dølahestens gode gemytt har gjort den til en populær fritidshest. Riktignok har antallet gått sterkt tilbake etter [[andre verdenskrig]], da det var registrert omkring 100 000 eksemplarer mot dagens ca. 3 000. Den økende interessen for rasen i senere år ser imidlertid ut til å sikre en stabil ettervekst.

 

Dølahesten er forøvrig opphavet til rasen norsk kaldblodstraver. Denne er avlet fram for travløp, og springer ut av i de lettere typene av dølahest.