David Knudsen (1875–1952)

David Knudsen (født  8. august 1875 i Kristiania, død 3. juli 1952 i Oslo) var skuespiller, en av landets mest kjente i første halvdel av 1900-tallet. Han utmerket seg både for sine mange klassiske karakterroller og for sine komiske fremstillinger. 

Faksimile fra Aftenposten 4. juli 1952; utsnitt av minneord over David Knudsen i anledning hans bortgang.

Familie

David Knudsen var sønn av  ekspedisjonssjef, senere rektor David Faye Knudsen (1837–1922) og Laura Elisabeth Steen (1846–1925). Han ble gift i Bergen i 1905 med Agnes (Agga) Behrens (1885–1958), ekteskapet oppløst 1910. Han var bror av skipsmegler og bankmann Karl Fredrik Knudsen (1872–1937).

Liv og virke

 
David Knudsen (t.h.) fotografert sammen med teaterkritiker Sigurd Bødtker ca. 1915-20.
Foto: Ukjent/Oslo Museum.

David Knudsen vokste opp i et akademisk embetsmannshjem i hovedstaden som en av seks søsken. Han tok eksamen ved Kristiania Handelsgymnasium i 1893. I fritiden var han en aktiv amatørskuespiller. Yrkeskarrieren startet Knudsen i forretningslivet. Mellom 1893 og 1900 arbeidet han i Kristiania i farge- og oljebransjen, innen livsforsikring og i bankvirksomhet. Han var deretter i London og Bordeaux i et par år. 

Som profesjonell skuespiller debuterte Knudsen først som 27-åring, på Den Nationale Scene i Bergen i 1902 som Tabarin i  Catulle Mendés enakter Tabarins kone. Han hadde en rekke roller i sin tid i Bergen, som varte til 1907, fra Sherlock Holmes til Ibsen-roller som  Ulrik Brendel i Rosmersholm, Nils Lykke i Fru Inger til Østråt, Peer Gynt, Dr. Relling i Vildanden samt som Brand.

I 1907 kom Knudsen til Fahlstrøms Theater i Kristiania, hvor han gjorde seg bemerket i ulike roller, som Kammerherren i komedien Pikenes Alfred av Anker Larsen, Skipper Sørensen i Baldevins bryllup av Vilhelm Krag, samt advokat Helmer i Et dukkehjem og adjunkt Rørlund i Samfundets støtter.

Fra 1911 til 1940 var Knudsen ved Nationaltheatret, hvor han ble en av de mest brukte skuespillerne.  Han gjorde seg bemerket innen et bredt rollegalleri, fra Hjalmar Ekdal i Vildanden og statsråd Stabell i Gunnar Heibergs Tante Ulrikke til Polonius i Hamlet og Pickering i Pygmalion og tittelrollen i Holbergs Jacob von Tyboe. Både i 1914, 1927 og 1935 spilte han dessuten  stortingsmann Celius i Nils Kjærs Det lykkelige valg, en av de største suksessene i Nationaltheatrets historie. Hans siste store rolle var som Andersen i Johan Borgens Andersens (i 1940 og 1945).

På film debuterte Knudsen i 1925 i Leif Sindings Himmeluret, og senere hadde han en rekke biroller, blant annet i  Fjeldeventyret, Lalla vinner!, Morderen uten ansikt, Trysil-Knut og Kampen om tungtvannet (1948). Han var også en populær oppleser.

Knudsen hadde flere verv. Han var formann i Kunstnerforeningen 1913–1928 og i Norsk Skuespillerforbund 1939–1940. Han var også i en årrekke  medlem av Nationaltheatrets representantskap. 

Knudsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1945 og var også mottaker av Kongens fortjenstmedalje i gull.

Ettermæle

 
David Knudsen er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2023)

I et minneord i Aftenposten 4. juli 1952, signert Finn Bø, ble David Knudsen beskrevet slik (utdrag):

I 1911 kom han til Nationaltheatret, gjorde seg straks bemerket som en intelligent og kultiveret karakterskuespiller og ble efterhvert den mest utpregede satiriker i norsk skuespillkunst, en vittig, avslørende menneskeskildrer. Men hans vidd kalte ikke bare på latteren, men også på medfølelsen. Sine største triumfer feiret han nå han kunne fylle rollene med sin underfundige humor og gi de skikkelsene han fremstilte forsonende egenskaper, som gjorde dem dem til mennesker. ...  Hans vittige, velturnerte replikk, hans alltid sprudlende munterhet og fine ironi, hans reseptive hjerne og fenomenale evne til å huske all-verdens anekdoter og sitater, alt dette skaffet ham en sagnomsust popularitet.

David Knudsen er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Gravminnet er prydet med et portrettrelieff av ham.

Kilder