Eldorado kino
Eldorado (tidvis bare Eldo i dagligtale) i Torggata 9 var Oslos eldste kino da den ble nedlagt i august 2012. Kinoen, som ble etablert i 1911, skilte seg ut ved at den var den eneste gjenværende Oslo-kinoen som ble starta før kinoloven kom i 1913. I norsk kinohistorie har dessuten Eldorado en spesiell posisjon, ved at det var der Norges første lydfilmforestilling ble holdt i 1929. Fra den første James Bond-filmen Doctor No kom i 1962, var Eldorado dessuten fast premiérekino for James Bond-filmer. Doctor No hadde Norgespremiere her den 1. april 1963. I januar 2010 ble det beslutta at kinoen på grunn av synkende publikumstall skulle legges ut for salg. Etter åpninga av den nye Ringen Kino i 2009 gikk Eldorados besøkstall kraftig ned, og den siste forestillingen ble vist 19. august 2012. Slik beskrev Are Kalvø kinoen i 1998:
| Eldorado, kinokompleks for amerikanske filmar der hovudpersonen er tungt vepna og i stadig trøbbel, og unngår forsamlingar der konversasjonen ikkje avgrensar seg til utveksling av ord som skildrar kjønnslege aktivitetar.[1] | ||
Varieteteater og privat kinodrift
I 1891 ble det oppført to bygninger i Torggata 9 etter tegninger av arkitekt Harald Olsen. Forbygningen som vendte ut mot Torggata, var et kontor- og forretningsbygg, og bakbygningen huste Eldorado Koncert- og Varietélokale.[2] Lokalet var ifølge Lise Lyches Norsk Teaterhistorie beregna på et fasjonabelt publikum, og hadde flotte veggdekorasjoner lagd av Jens Wang.
Her hadde Norges første virkelig store revysuksess, Hans Wiers-Jenssens Tutti Frutti premiére i 1893. Eldoradoteaterets artistiske Leder, Rulle Rasmussen, hadde et ønske om å heve teaterets kunstneriske nivå, og mente at en god revy var det stedet trengte. Han henvendte seg til Wiers-Jenssen, og lokket med en mengde nye melodier fra det europeiske forlystelsesmarkedet. Revyen hadde Bernt Johannessen, Harald Otto og Hilda Fredriksen som hovedrolleinnehavere, og Theodor Løvstad som kapellmester, og trakk 101 fulle hus i en sal som romma omlag 2000 personer. De tallrike danseinnslagene var arrangert av den svenske ballettpedagogen og koreografen Augusta Johannesèn. Hun kom til å bety mye for norsk scenedans. Forfatteren Hans Seland opptrådte som gjesteartist i mer enne 30 forestillinger med sine «hikstorier» fremført på landsmål. [3] Melodier fra revyen skal ha blitt innspilt på fonografrull i 1890-årene.[4]
I 1903 tok skuespillerne Alma og Johan Fahlstrøm over lokalet. De engasjerte arkitekt Henrik Bull til å renovere teateret i jugendstil, en ombygging som blant annet innebar at det maksimale publikumstallet ble redusert fra 2000 til 950 personer. Da Fahlstrøms Theater åpna dørene, var det med Holger Drachmanns skuespill Det var en gang, de hadde ansatt et 15-personers orkester og 16 skuespillere.[5]
Teateret ble drevet fram til 1911 under navnet Fahlstrøms Teater.[6] Ved Fahlstrøms teater gjorde Victor Bernau sin scenedebut i 1909. Han forteller i sin selvbiografi:
| På Fahlstrøms teater var fruen chef. Utadtil forsøkte man med list og makt å lansere herren som chef, men det var bare tåpelig, for alle visste og følte at det var fruen som var det. Og det til gagns. Hun var elsket og hatet. Hun var behagelig og grusom. Oppmuntrende og forferdelig. Men altbestemmende. Hun var chef.[7] | ||
I 1911 gikk Fahlstrøms over til kinodrift. Bernau skrev om Fahlstrøms teaters avskjedsforestilling, hvor de framførste Ibsens «Samfundets støtter».
| I aften skulde altså teppet gå ned for siste gang på det teater som hadde gitt landet så megen glede. I morgen åpnet ekteparet kinematografen Verdensspeilet i teatrets lokale. Teaterdriften hadde ikke vært lønnsom, og teatrets økonomiske muligheter vinket. Det var en sår, eiendommelig stemning over denne siste aften på Fahlstrøms teater. - Vi sa ikke stort. Bare gikk og så på hverandre, engstelige og triste. De fleste av oss var satt på bar bakke, hadde ingen ting å leve av. (...) Det blev holdt taler fra publikum, og det blev svart fra scenen. Hele atmosfæren var fylt med sorg over at den kommende mekaniske underholdning tvang sig frem og tok teatrets og det levende ords plass.
I pausen mellom annen og tredje akt snek jeg mig op på scenen og mine unge øine fikk se et grotesk syn. Flankert av regissører og sekretærer satt fru Fahlstrøm med tårer i øinene. (...) For nedrullet teppe oppe på scenen satt Alma Fahlstrøm og leste korrektur på kinoplakaten som imorgen tidlig klokken 7 skulde henges op utenfor tidligere Fahlstrøms teater.[8] | ||
Først het kinoen Verdensspeilet og var byens mest elegante kino, deretter bytta den navn til Admiral Palads.[9]
Kommunal lydkino
I 1924 ble Torggata 9 kjøpt av Det Norske Teatret for 920 000 kroner med tanke på fremtidig lokalisering, men planene endret seg og gården ble solgt til Oslo kommune våren 1928 for 1,1 mill. 1928 ble kinoen tatt over av Oslo kinematografer i forbindelse med gjennomføringa av det kommunale kinomonopolet. Kinoen holdt stengt et års tid, og gjenåpna under navnet Eldorado 2. september 1929. Ombygginga av Eldorado var et prestisjeprosjekt fra Oslo kommunes side. Innføringa av det kommunale kinomonopolet var ikke uproblematisk i samtida. Dermed ble det også viktig for kommunen å vise at deres kommunale kino holdt seg ajour med moderne teknologi. Da Eldorado åpna, var det som Norges første lydkino. Den første lydfilmen som ble vist, var The Singing Fool med Al Jolson, som gikk for fulle hus. Likevel fikk kommunen i samtida kritikk for å ha brukt penger på kostbar lydteknologi. Også arkitektonisk ble kinoen oppgradert, med sin særpregede kobberkuppel over inngangen. Kuppelen er i tidens deco-stil, med Eldorado skrevet i store neonbokstaver. Dessuten fikk foajéen søyler, springvann og skjult belysning.[10]
I 1937 ble Eldorado nok engang oppgradert i superkino-stil,[11] sammen med en generell kinoopprustning som skjedde i Oslo midt på 1930-tallet. Kinoen fikk nå skrånende balkong i funkisstil, og det ble plass til 1195 personer.
Ombygging i 1986
Fram til 1986 hadde Eldorado fremdeles én stor sal, og tidlig på 80-tallet hadde publikum svikta. I 1985 stengte dermed kinodriften nok en gang i påvente av ombygging. Fasaden og kuppelen over inngangen ble beholdt, men selve kinobygningen i bakrommet ble revet og bygd opp som storkinoanlegg med en kapasitet på 1132 plasser. Det nye bygget var det arkitekt Ivar Lykke som hadde tegna.[12]
I 2000 ble kinoen nok engang oppgradert til en mer komfortabel standard, med plass til skarve 1000 gjester, og med større avstand mellom radene.[13]
Referanser
- ↑ Are Kalvøe. Oslo'. Samlaget, Oslo 1998. Side 109 - 10.
- ↑ "Eldorado kino" i Oslo byleksikon, fjerde utgave, kunnskapsforlaget, Oslo 2000. s. 119. I Lise Lyches Norsk Teaterhistorie, side 156, oppgis byggeåret som 1890.
- ↑ Norsk balletthistorie på bokmålswiki.
- ↑ Vidar Vanberg, "frutti" på Popsenteret. Oppsøkt 26.11.2010.
- ↑ Lise Lyche. Norsk teaterhistorie. Tell forlag, Asker 1991. S. 156.
- ↑ "Eldorado kino" i Oslo byleksikon, fjerde utgave, kunnskapsforlaget, Oslo 2000. s. 119.
- ↑ Victor Bernau Med vennlig hilsen Victor Bernau, Fabritius, Oslo 1937. s. 49
- ↑ Victor Bernau Med vennlig hilsen Victor Bernau, Fabritius, Oslo 1937. s. 58, 59.
- ↑ "Eldorado kino" i Oslo byleksikon, fjerde utgave, kunnskapsforlaget, Oslo 2000. s. 119.
- ↑ "Eldorado kino" i Oslo byleksikon, fjerde utgave, Kunnskapsforlaget, Oslo 2000. s. 119.
- ↑ "Eldorado" i Oslo byleksikon, tredje utgave. Kunnskapsforlaget, Oslo 1987. s. 154.
- ↑ Petter Stensby "Kommunal kulturbedrift med ny giv" i St. Hallvard 4/1986. S. 7.
- ↑ Kristoffer Hatteland Endresen. "Kino til salgs" i Aftenposten på nett, 16.01.10. Oppsøkt 25. november 2010.
