Den illegale presse: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb høyre|Den illegale presse minnesmerke Oslo.jpg|Minnesmerke over den illegale pressen 1940 - 45, ved Hydroparken i Oslo, utført av Skule Waksvik (1984).| [[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]] (2012)}}

{{thumb høyre|Faksimile Norsk presse under hakekorset bind III.JPG|Allerede i 1945 ble det utgitt et verk om norsk presse under krigen. Bind III (se faksimile av oppslagssiden over) tok for seg den illegale presse (Hirsch 1945).| [[Bruker:Stigrp|Skannet av Stig Rune Pedersen]]}}

{{thumb høyre|Faksimile Vi vil oss et land nr 3 1940.jpg‎|Faksimile av forsiden til "Vi vil oss et land" nr 3 1940. (Fra Hirsch 1945).| [[Bruker:Stigrp|Skannet av Stig Rune Pedersen]] (2012)}}

{{thumb høyre|Faksimile Den konfidentielle 1945.jpg|Faksimile av forsiden til "Den Konfidentielle", 7. mai 1945 kl. 21, en av de aller siste utgavene. (Fra Hirsch 1945).| [[Bruker:Stigrp|Skannet av Stig Rune Pedersen]] (2012)}}

Høsten [[1941]] ble radioapparatene beslaglagt for å forhindre at folk skulle høre nyheter fra London. Dermed tørket en viktig nyhetskilde ut, samtidig som motstandsviljen økte. Prisen for å være involvert i produksjon og distribusjon av illegale aviser kunne være høy. [[Olaf Solumsmoen]] og [[Olav Larssen]] ble arrestert i januar 1941. Solumsmoen tilbrakte resten av krigen på [[Grini fangeleir|Grini]], mens Larssen ble sendt til [[Sachsenhausen]]. Mange andre skulle bli sendt samme vei i løpet av krigen, og ikke alle overlevde. Men med det strupetak tyskerne hadde tatt på folket gjennom beslagleggelse av radioapparater var det stadig flere som mente det var verdt risikoen.

[[Paroler]] var et viktig ledd i å organisere motstanden mot okkupasjonsmakten. De kom særlig fra [[Hjemmefrontens Ledelse]], men også direkte fra [[Londonregjeringen]]. Motstanden mot [[Arbeidstjenesten]] ble i stor grad koordinert gjennom slike paroler.  

I den første tiden var det mulig å bruke vanlige trykkerier, men etterhvert ble dette umulig fordi det ble innført kontroll med papirbruken. Hjemmefronten fikk inn bærbare trykkerier fra England, og disse ble satt opp i dekkleiligheter og andre steder for å lage aviser. Flere steder i landet skjedde produksjonen i kirker, som i tårnet på [[St. Olav katolske domkirke (Oslo)|St. Olav kirke]] i Oslo. Enkelte aviser ble også håndskrevet og stensilert. Å skaffe papir kunne være svært vanskelig, og mange av avisene er tydelig laget på restpapir av dårlig kvalitet.

Den største av avisene var London-Nytt, som ble utgitt i nesten to og et halvt år. Flere av de involverte ble arrestert, blant annet redaktøren [[Petter Moen]]. Den kom i en [[Oslo]]- og en landsutgaven, totalt 540 nummer med et samlet opplag på minst 1,5 millioner eksemplarer. På kommunistisk hold var [[Friheten]] et viktig organ; den begynte som en stensilert avis høsten 1941, og ble etter krigen [[NKP]]s hovedorgan.  

Det er kjent omkring 300 illegale aviser, med sterkt varierende antall utgaver. De fleste av dem ble utgitt i Oslo, men man fant aviser også i andre større byer. Den første som kom var muligens en avis i [[Bergen]]. Noen ble utgitt over lang tid, mens andre kom med ett eller to nummer. Det antas at mellom 12 000 og 15 000 personer var involvert i produksjon og distribusjon. Enkelte var tilknyttet grupper i [[motstandsbevegelsen]] som også var involvert i annen aktivitet, mens andre hadde avisproduksjonen som eneste geskjeft. Avisene ble først sendt i posten, men etterhvert som postkontrollen ble strammere begynte man å spre dem med kurér. Det var også vanlig at man leverte avisene videre til folk man stolte på, så hvert eksemplar kunne bli lest av mange.

|

|

|[[LO]]s faglige organ

|Meldinger fra London og [[Hjemmefrontens Ledelse|HL]]

|[[Friheten]]

|Opplag ca. 8000, utgitt av [[NKU]]. Opprullet juni 1943.

* {{NK-artikkel|http://www.norgeslexi.com/krigslex/i/i1.html#illegal-presse|Illegal presse}}