Den norske Fredskomité: Forskjell mellom sideversjoner

Det gikk ikke så bra med Fredsfronten i Norge. FFiNs sekretær Adam Egede Nissen arbeidet iherdig med sin hovedkomite for å få de til å være mer tilbakeholdne i forhold til andre fredslag i Norge, slik at Fredskomiteens linje derigjennom kunne få en større slagkraft. Især gjaldt dette vis a vis den viktige Stockholmsapellen. Det oppsto så stor uenighet i komiteen at det ledet til suspensjon og avsettelser. Denne striden kan man ganske klart se har linjer inn til den store striden i kommunistpartiet, der Furubotntilhengere nå ble beskyldt for å drive en selvbestaltet fredspolitikk i henholdsvis trotskiskist og titoistisk ånd. Slik kommer dette til uttrykk i et brev fra Mimi Sverdrup Lunden datert 29. august 1950 til maler, faglig leder og kommunist [[Einar Ravnbø]] i [[Tromsø]]: «De har foretatt seg atskillig bak vår rygg, som vi i disse dager har fått greie på. Det er de ekskluderte i Oslo, som Bekholt og Aksel Njå som er i spissen. (...) Blir det en offentlig splittelse i komiteen, får de fiendtlige aviser noe å fare med - fredskomiteen tar parti i kommunistenes stridigheter osv. Du kjenner hele oppsangen.»  

Så kom den sovjetiske forfatteren Ilja Ehrenburg fram på teppet. Det var viktig å sikre god norsk representasjon på den andre Verdensfredskongressen som skulle avholdes i Sheffield. I egenskap av sine verv i den internasjonale Fredsfronten kom Ehrenburg til Norge for å avhjelpe de organisatoriske vanskelighetene man hadde her på berget. Hans råd til Hovedkomiteen synes å ha munnet ut i en anmodning om å få Hovedkomiteen til å tre tilbake til fordel for en del personer på venstresida i Arbeiderpartiet. Rowe spekulerer i hvem Ehrenburg kan ha vært i kontakt med, og nevner der Ap-politikerne [[Jakob Friis]] og [[Karl Evang]] samt den partiløse professor dr. philos i etnografi og styrer for [[Etnografisk museum]], [[Gutorm Gjessing]] som seinere (1961) stilte seg sammen med forfatteren [[Sigbjørn Hølmebakk]] og historikeren [[Per Maurseth]] som innbyder til [[Sosialistisk Folkeparti]]s stiftelse. Men striden var ikke over; Sverdrup Lunden var riktignok alene, men svært skeptisk til Ehrenburgs «direktiv». Andre fredsforkjempere mente at den nye linja var rett, men Sverdrup Lunden sto fast på at en ensidig satsing på «andre kretser» var uklokt. Det at «de andre ikke skal ha noe med oss å gjøre; vi skal bare være til stede og svare på spørsmål når de har møter om saka. Vi må ikke skrive under sammen med dem, vi må ikke vise oss offentlig i det hele tatt. (...) Det er bl. a. det jeg er i slett humør over - trass i at det var E.s ordre.» (Brev til KDV i [[Danmark]] 26. oktober 1950).

Rowe opplyser ikke navna på alle de 15 som ble delegert til Sheffield-kongressen, som faktisk ble flyttet til [[Warszawa]], men han mener å vite at seks var NKP-medlemmer pluss Rolf Dahl som var Furubotn-tilhenger, samt at det blant de åtte resterende var Sigrid Nærup Gundersen som sies å ha vært fremtredende medlem av KDV, samt den partiløse Herman Tønnesen, mens de seks siste ikke har latt seg identifisere av Rowe. Derved kunne Sverdrup Lunden triumfere overfor Ehrenburg som altså mislyktes i sitt forsett om å hanke inn folk fra venstresida i Arbeiderpartiet.