Den norske Fredskomité

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Den norske Fredskomites plakat ved 60-årsjubileet 2009.
Foto: DnF 2010

Den norske Fredskomité ble stiftet i juni 1949, av folk som før 9. april 1940 hadde arbeidet med å styrke det norske forsvaret gjennom et nordisk forsvarsforbund. Mange av dem som sto i bresjen, var aktive i den antifascistiske motstandskampen mot okkupasjonen av Norge. Det internasjonale Verdensfredsrådet var da etablert i Paris den 20. april, og aktivister som deltok under konferansen i Paris, dro hjem med det forsett å starte en fredsorganisasjon i Norge. Flere av de samme var også aktive med på innsamling av underskrifter til «Stockholmsappellen 1950», som var verdens første kampanje mot atomvåpen og samlet inn 273 470 566 underskrifter på verdensbasis. Både i Øyvind Ekelunds bok Ulike veier til fred:Organisert fredesaktivisme i Norge 1953-1963 og Lars Erik Rowes hovedoppgave i historie Forsvaret av freden og kampen mot krigsbrannstifterne»:Fred som politisk våpen i den kalde krigen 1949-1956 blir Verdensfredsrådet og Den norske Fredskomité framstilt som pro sovjet-kommunistiske organ.

Norske delegater til Paris-kongressen

Oppropet om sammenkallelsen til Verdensfredsrådet ble offentliggjort i kommunistpartiets avis Friheten den 1. mars 1949. I Friheten for 20. juli meldte «Den Norske Midlertidige Fredskomite» at finansieringen av prosjektet ville bli ivaretatt av «bidrag fra enkeltpersoner, fagforeninger, pengeinnsamlinger på arbeidsplasser». Da hadde avisa allerede 30. mars meldt at følgende var valgt som norske delegater til Paris-kongressen: Lektor og formann i Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund (KDV) Mimi Sverdrup Lunden, sekretær Peder Vestad, teatersjef Hans Jacob Nilsen og lektor Line Dedichen. I tillegg hadde Oslo Stein-, jord og sementarbeiderforening vedtatt å sende kommunistpartiets formann og stortingsrepresentant Emil Løvlien og bekoste hans reise og opphold under kongressen. I en støtteappell til kongressen, som ble trykt i Friheten på symboldagen 9. april der følgende 26 signerte: Ellen Gleditsch, Carsten Boysen, Hans Heiberg, Hans Jacob Nilsen, Peder Vestad, Mimi Sverdrup Lunden, Andreas Søvik, Johan Odda, Anton Dalen, Lars Strømsvåg, Oskar Stav, Ove Varreng, Karl Frimann Dahl, Jonathan Larsen, Sverre Rotnes, August Lange, Leif Nordstrand, Erling Schreiner, Sigrid Helliesen Lund, Kirsten Hansteen, Gudrun Eivindson, Frithjof Tidemand Johannessen, Ruth Kaurin, Ole Nilsen, Siri Sverdrup Lunden og Eva Rønnow, var 14 NKP-medlemmer, fire Ap-medlemmer, to partiløse og seks mindre politisk markerte personer, forteller Rowe. - Og han nevner også at de fire Arbeiderpartifolka blant delegatene alle var motstandere av Norges tilslutning til NATO.

Arbeiderbevegelsen ledet an

De fleste som engasjerte seg aktivt i norsk fredsarbeid kom fra fagbevegelsen, som den gang var synonymt med LO og dets særforbund. I denne sammenheng var især Norsk sjømannsforbund en høyt aktet og drivende pådriver. Når det uttales at de langt fleste sognet til arbeiderbevegelsen, må en også ha in mente at det i hovedsak var venstresida i norsk arbeiderbevegelse som ledet an - hvilket på dette tidspunkt er identisk med Norges Kommunistiske Parti hva gjaldt partiorganiserte aktivister. I tillegg kom da for eksempel Norges Krigsseilerforbund, Norges Demokratiske Kvinneforbund - som fra 1954 ble til Norsk Kvinneforbund, men også folk som sognet til Arbeiderpartiets venstre fløy. Kampen mot atomopprustningen ble en merkesak, men svært mange var også for væpnet norsk nøytralitet i et nordisk forsvarsforbund og motstandere av norsk medlemskap i NATO. Den Midlertidige Norske Fredskomite ble dannet 18. mai 1949 med disse åtte som medlemmer: Peder Vestad, Mimi Sverdrup Lunden, Johan Odda, Ellen Gleditsch, Ove Varreng, Ole Nilsen, Frithjof Tidemand-Johannessen og August Lange. Det 15 mann sterke rådet hadde denne sammensetning: Carsten Boysen, Karl Frimann Dahl, Anton Dalen, Kirsten Hansteen, Hans Heiberg, Sigrid Helliesen Lund, Jonathan Larsen, Siri Sverdrup Lunden, Hans Nilsen, Sverre Rotnes, Eva Rønnow, Liv Schødt, Oskar Stav, Lars Strømsvåg og Andreas Søvik. Denne midlertidige komiteen og dens råd hadde blant annet som formål å stimulere til oppstart av «lokale fredskomiteer på større bedrifter og i boligstrøk, på landsbygda og ute i fiskeværene».

Mot norsk medlemsskap i NATO

DnF kan vel sies å ha hatt sitt utspring i kampen mot NATO. Organisasjonen har da også i mer enn 60 år gått i mot den militære blokkpolitikken, for også «Warsjavapakten» ble motarbeidet av DnF. I pakt med utviklingen innen våpenindustrien og de militæres pro & kontra-holdninger har også Fredskomiteen endret strategi. Arbeidet for felles sikkerhet med nedrustning gjennom tillitskapende tiltak har lenge hatt meget høy prioritet. Dessuten kom oppropet fra den internasjonale fredskonferansen i Paris til å virke pådrivende for etableringen av organisasjonen.

Nasjonal og lokal organisering

Da det skulle dannes lokale komiteer, benyttet Den midlertidige fredskomiteen seg av kontaktnettet som var bygget opp da kampanjen mot Atlanterhavspakten virket som sterkest. Arbeidet ble drevet fram mot den første Landskonferansen i mars 1950 og skal i følge Rowe ha resultert i 30 lokale fredskomitéer der sju var bedriftskomitéer, 17 lokale komitéer og fem fagforeningskomitéer samt en Kunstnernes fredskomité. Å finne de lokale komiteene har vist seg nesten umulig, men vi finner at Rowe nevner Oslo, Trondheim, Tønsberg, Tromsø, Bergen, Nord-Norge, Sporveisarbeidernes Forening i Oslo, Drammen, Larvik, Røssåga i Nordland, Avd 4 av NJ&MF, Blikkenslagernes forening, Oslo, Norges Husmorlagforbund, Norges Demokratiske Kvinneforbund, og Telemark. Samme kilde opplyser at fredskomitéen hadde kontakt med 400 enkeltpersoner som hadde solgt Fredsfrontens vervemateriell og annet. Fire måneder etter dannelsen av Den Midlertidige Norske Fredskomité, den 26. september 1949, ble det vedtatt å utelate «midlertidig». Og hadde det vært reaksjoner før kom aksjonene nå; fra andre fredsaktivister. Blant annet skrev Folkereisning Mot Krig ved Chr. Vibe i et brev til organisasjonen datert 21. februar 1950 at «(...) de som har funnet på dette navnet (Den norske fredskomité) synes å ha svevet i fullstendig uvitenhet om at det ekstisterer noe slikt som Norges Fredsråd, hvor de fleste av landets fredsorganisasjoner er samlet. (...) Navnet (DnF) må nødvendigvis gi årsak til endeløse misforståelser.(...)». Imidlertid byttet DnF navn på den konstituerende landskonferansen 24.-26. mars 1950 til «Fredens Forkjempere i Norge» (FFiN). Rowe mener at dette navnet på en mer presis måte uttrykte «russismen» i Norges nyeste fredsorganisasjon. Han grunngir dette med at Verdensfredsrådet også startet ut med betegnelsen «Fredens Forkjempere», og at det antyder en offensiv holdning til fredssaken, som det skulle «kjempes for». De tilsvarende spanske, franske og italienske organisasjoner benyttet seg av termen fredspartisan, som ga et særdeles presis uttrykk for kamporientert antifascisme.

Fredsfronten

I vedtektene fra fredskomitéens første landskonferanse definerte man organisasjonsstrukturene for en «fredsfront», som skulle være en samling av alle landets fredskomiteer, og som i praksis var utformet av Mimi Sverdrup Lunden og sekretær Adam Egede Nissen jr.. Denne samlingen skulle benevnes «bevegelse» og ikke organisasjon.

  • Men når Fredsfronten i Norge ble organisert i fem nivå, der det øverste organ var Landsmøtet og at dette skulle velge et Landsråd på i alt 27 medlemmer, en hovedkomité på ni samt medlemsbladet Fram For Fred sin redaktør, begynner man å forstå hvor dette bar.
  • Neste trinn var Fylkesfredsrådene som kunne ha fra 13 til 17 medlemmer, som skulle velges av fylkesfredskonferansens årlig møte. Fylkesfredsrådet skulle samles minst en gang hver tredje måned, mens arbeidsutvalget for fylket burde ha sju medlemmer.
  • Så kom de årlige by- og herredskonferansene som skulle velge sine By- og Herredskomitéer. Her burde det sitte fra fem til 11 medlemmer.

For ytterligere å komplettere; til de tre øverste nivå hørte også eventuelle fagorganisasjoner som var henholdsvis landsomfattende, fylkesdekkende og på kommune-nivå.

  • Under disse kom «Bydels-, krets-, bedrifts-, fagforenings-, osv fredskomitéer». Her kunne komiteene være små, med fra tre til fem medlemmer. Disse ble valgt på møter i lokalmiljøet som skulle holdes to ganger i året, som skulle være «åpne for alle fredsvenner med full adgang til å tale og stemme».
  • Det laveste nivået ble definert i følgende paragraf: «På store bedrifter, i store organisasjoner og foreninger, bydeler osv. kan ytterligere oppdeling i fredsgrupper finne sted». Her var det ingen angivelse verken av møtefrekvens eller medlemstall. Vi kan se det som en måte å fange opp eventuelle tilvekster til Fredsfronten som ikke helt falt inn under ovenstående nivå i organisasjonen.

Det gikk da heller ikke lang tid før man fikk reaksjon. I mars 1951 skrev FFiN til det nystarta Telemark Fredsråd:«Vi må innrømme at de statuttene som ble vedtatt på landskonferansen i mars 1950 var alt for stive og uhensiktsmessige, og vi har derfor ikke trykket opp nytt opplag, men vil foreslå hel revisjon av dem på vårt første landsmøte.» På landsmøtet i 1953 ble vedtektene endret fra 17 til sju paragrafer.

Første publikasjon fra Fredsfronten utad ble Informasjonsbulletin, en pamflett på fra fem til seks stensilerte sider med oversatte gjengivelser av Fredskomiteen i Paris sine skriv som informerte om fredskampen verden rundt. Dette første informasjonsmagasinet kom med kun to numre før bladet Informasjon kom, også det en lite påkostet stensilert utgave. Denne pamfletten kom med 12 numre før den ble avløst av det trykte bladet Fram For Fred som kom ut første gang 1. mars 1950. Nå ble det også fart i publisering av egenproduserte artikler - fra bevegelsens virke i og om Norge. Men heller ikke dette bladet fikk noe langt liv. 20 måneder seinere endret FFiNs publikasjon igjen navn, denne gang til Svart på Hvitt med undertittelen om krig og fred. Det var neppe tilfeldig at bladet fikk dette navnet, idet første gang et blad kom ut med det navnet var i krigsårene. Ja FFiNs publikasjon hadde sågar samme lay-out som originalen fra krigsåra. Opplaget på bladet er oppgitt å ha vært på 3500 eksemplarer, hvorav 1700 abonnenter.

Strid ledet til ny taktikk

Det gikk ikke så bra med Fredsfronten i Norge. FFiNs sekretær Adam Egede Nissen arbeidet iherdig med sin hovedkomite for å få de til å være mer tilbakeholdne i forhold til andre fredslag i Norge, slik at Fredskomiteens linje derigjennom kunne få en større slagkraft. Især gjaldt dette vis a vis den viktige Stockholmsapellen. Det oppsto så stor uenighet i komiteen at det ledet til suspensjon og avsettelser. Denne striden kan man ganske klart se har linjer inn til den store striden i kommunistpartiet, der Furubotntilhengere nå ble beskyldt for å drive en selvbestaltet fredspolitikk i henholdsvis trotskiskist og titoistisk ånd. Slik kommer dette til uttrykk i et brev fra Mimi Sverdrup Lunden datert 29. august 1950 til maler, faglig leder og kommunist Einar Ravnbø i Tromsø: «De har foretatt seg atskillig bak vår rygg, som vi i disse dager har fått greie på. Det er de ekskluderte i Oslo, som Bekholt og Aksel Njå som er i spissen. (...) Blir det en offentlig splittelse i komiteen, får de fiendtlige aviser noe å fare med - fredskomiteen tar parti i kommunistenes stridigheter osv. Du kjenner hele oppsangen.»

Så kom den sovjetiske forfatteren Ilja Ehrenburg fram på teppet. Det var viktig å sikre god norsk representasjon på den andre Verdensfredskongressen som skulle avholdes i Sheffield. I egenskap av sine verv i den internasjonale Fredsfronten kom Ehrenburg til Norge for å avhjelpe de organisatoriske vanskelighetene man hadde her på berget. Hans råd til Hovedkomiteen synes å ha munnet ut i en anmodning om å få Hovedkomiteen til å tre tilbake til fordel for en del personer på venstresida i Arbeiderpartiet. Rowe spekulerer i hvem Ehrenburg kan ha vært i kontakt med, og nevner der Ap-politikerne Jakob Friis og Karl Evang samt den partiløse professor dr. philos i etnografi og styrer for Etnografisk museum, Gutorm Gjessing som seinere (1961) stilte seg sammen med forfatteren Sigbjørn Hølmebakk og historikeren Per Maurseth som innbyder til Sosialistisk Folkepartis stiftelse. Men striden var ikke over; Sverdrup Lunden var riktignok alene, men svært skeptisk til Ehrenburgs «direktiv». Andre fredsforkjempere mente at den nye linja var rett, men Sverdrup Lunden sto fast på at en ensidig satsing på «andre kretser» var uklokt. Det at «de andre ikke skal ha noe med oss å gjøre; vi skal bare være til stede og svare på spørsmål når de har møter om saka. Vi må ikke skrive under sammen med dem, vi må ikke vise oss offentlig i det hele tatt. (...) Det er bl. a. det jeg er i slett humør over - trass i at det var E.s ordre.» (Brev til KDV i Danmark 26. oktober 1950). Rowe opplyser ikke navna på alle de 15 som ble delegert til Sheffield-kongressen, som faktisk ble flyttet til Warszawa, men han mener å vite at seks var NKP-medlemmer pluss Rolf Dahl som var Furubotn-tilhenger, samt at det blant de åtte resterende var Sigrid Nærup Gundersen som sies å ha vært fremtredende medlem av KDV, samt den partiløse Herman Tønnesen, mens de seks siste ikke har latt seg identifisere av Rowe. Derved kunne Sverdrup Lunden triumfere overfor Ehrenburg som altså mislyktes i sitt forsett om å hanke inn folk fra venstresida i Arbeiderpartiet.

Knut Vidar Paulsen, Fredskomiteens leder og «talsperson» fra 2000.
Foto: Familien 2010

Profilerte ledere

Fagforeningskjempen Peder Vestad var fredskomiteens første leder, fram til den første landskonferansen i 1950. Ellers har det vist seg vanskelig å finne en oversikt over organisasjonens ledere, men Roald Halvorsen, mangeårig leder av Norsk Grafisk Fagforbund var en av organisasjonens første ledere. Seinere har både professor Ivan Th. Rosenqvist, fagforeningsleder Roy Pedersen og konsulent Jon Pelle Kjellstrøm stått ved roret. Harald Øveraas, som ledet Arbeidsmannsforbundet gjennom mange år, var leder av DnFs råd. Tidligere LO-leder Yngve Hågensen, stortingsrepresentant Bjørn Unneberg fra Senterpartiet og Arne Fjørtoft, tidligere leder av Venstre skal også ha vært medlemmer av DnFs råd. Imidlertid opplyser Bjørn Unneberg at hans befatning med fredskomiteen er ham totalt ukjent!

Kald krig

Organisasjonen sleit ondt under oppstarten og i de første åra av den kalde krigen. "Kampen" ble ødeleggende for fredsorganisasjoner av flere kategorier, og ganske særlig de europeiske fredskomiteer med basis i Verdensfredsrådet. Ekelund hevder at Fredens forkjempere i Norge (FFiN), aldri fikk noe skikkelig fotfeste i Norge, «(m)en begrenset seg til det kommunistene kunne regne som sin velgerskare». Allerede fra 1953 gikk Den norske Fredskomitè i dvale. FFiNs siste landsmøte ble avviklet 6. og 7. juni 1953, og i januar 1954 kom det siste nummeret av organisasjonsorganet Svart på Hvitt. Hva som da kan ha befordret Ap-sekretær Haakon Lie til å skrive sin bok De kommunistiske dekkorganisasjoner - Dagbladet og Kaderpartiet, som kom ut i Oslo i 1954, der han framhever «Allerede fra stiftelsen ble det klart at vi her sto overfor en kommunistisk dekkorganisasjon. Da (...) hovedkomiteen som skulle lede organisasjonen var valt, viste det seg at 7 av komiteens 9 medlemmer (i 1950), var velkjente medlemmer av Norges Kommunistiske Parti», kan derfor neppe ses på som annet enn et av hans mange «stikk» mot kommunistpartiet. På den annen side hevder Rowe at NKPs strategi i fredsarbeidet var preget av kryssende hensyn. Man ville på den ene side søke støtte for kampen mot NATO i alle grupperinger, men samtidig måtte ikke bevegelsen ta en «gal» retning. - Dette samtidig som Rowe siterer fra et skriv fra NKPs sentralstyre til partilagene datert 12.8. 1949 der det blant annet heter: «Det er (...) fredskomiteene selv som skal ta den praktiske og daglige ledelse av de konkrete tiltak til fredens forsvar. Disse komiteene (...) må ikke av våre partikamerater betraktes som underavdelinger av partiet». Det må ha vært den følgende passasjen som er gjengitt fra et ikke nærmere udatert skriv fra Sentralstyret til partilagene i 1949 om «Partiet og Fredskomiteen» som har forvirret hovedoppgaveskribenten: «De (fredskomiteene) er partiløse organisasjoner hvor kommunistene arbeider for å overbevise medlemmene av komiteene om hva som må gjøres i kampen for freden og og hvordan det må gjøres for å oppnå de største resultater. Gjennom sin egen innsats i arbeidet vil kommunistene, derved at de opptrer på en enhetlilg linje og utfører det beste arbeid, bli de naturlige ledere av fredskomiteens virksomhet». Her finner vi grunn til å peke på at dette synes å være både en fornuftig farbar veg for å få innflytelse i en organisasjon man ønsket å støtte, med en tilføyelse av at de øvrige norske partier arbeidet vel etter noenlunde samme lest.

Informasjons-/agitasjonsbrosjyren Hvorfor nei til Folk og Forsvar
Foto: Scannet av Gunnar E. Kristiansen

NKPs fredsarbeid og Folk og Forsvar

På nettstedet til organisasjonen Folk og Forsvar kan vi blant annet lese «Folk og Forsvar ble stiftet i 1951 etter et enstemmig vedtak i Stortinget.» Denne enstemmigheten har nok sammenheng med at NKP falt ut av Stortinget ved valget i 1949. Ragnar Forbech, presten som var formann i Kristent fredslag var på flere nivå enig med den dedikerte kommunist og FFiNs sekretær Adam Egede Nissen jr. Hovedsaken var nok at de begge så muligheten for at kapitalismen og kommunismen kunne leve side om side. Dertil hadde de også sammenfallende syn på det Egede Nissen betraktet som den store bøyg: «Vår store praktiske oppgave er å komme ut av den isolasjon vi er i. Vi må bygge ut vårt apparat - danne flere komiteer - vi har jo bare femti - og mange av disse er passive. Passiviteten skyldes nok for en stor del at vi er skremt og utsatt for diskriminering - men ikke minst usikkerheten hos oss selv.» NKPs ledelse så at den folkelige motstand mot organisasjonen Folk og Forsvar kunne være egnet til å samle fredskreftene. Egede Nissen så for seg både Unge Venstre, AUF og NKU som naturlige samarbeidspartnere mot «denne organisasjonen som har til oppgave å popularisere krigerhåndverket og skape en krigerånd». I ettertid vet vi, blant annet med basis i den pamfletten som NKUs Knut Langfeldt og NGUs Eugen Aaen ga ut i 1951, at både Norges Godtemplar Ungdomsforbund, Norges Unge Venstre, Norges Husmorlag og Kristelig Folkepartis Ungdomsforbund, sa nei til å slutte seg til organisasjonen. Hovedformålet var altså å få til et forpliktende samvirke mellom norske fredsorganisasjoner, noe både Forbech, Egede Nissen og Jacob Friis meget sterkt betonte både innenfor Fredsfronten og utad, hvilket Rowe betegner å være uttrykk for «avradikalisering» innen FFiN. Imidlertid må det også presiseres her at NKPs Just Lippe så tidlig som i 1951 skal ha påpekt overfor sitt sentralstyre at det reelle tallet fredskomiteer var så langt fra de 50 man offisielt opptrådte med, men langt nærmere 10.

Den profilerte NKPer fra Tromsø Einar Ravnbø. Her fotografert på partihhuset i Tromsø
Foto: Gunnar E. Kristiansen

Et poeng som reflekterer denne tilstand fant vi under Rowes kapittel 6, avsnittet med tittelen «NKP og den sviktende Fredsfronten»: «I årsberetningene for 1955 for Sentrum lag (Oslo), Buskerud lag og Vestlandske lag nevnes det ingen ting om fredsarbeidet, noe som ville vært utenkelig i for eksempel 1950. I årsberetningen for Troms distrikt nevnes fredsarbeidet, men da bare kort og lite inspirert: "Oppgaven med å samle underskrifter mot forberedelsene til atomkrig ble stilt først i perioden. I arbeidet med dette er det vist lite initiativ både fra distriktsstyret og laga, og det er ennå ikke lagt fram noen konkrete resultater av fredsarbeidet.»

Analytiske betraktninger om Hovedkomiteens sammensetning

Lars Erik Rowe som leverte sin hovedoppgave i historie våren 1999, hadde Sven G. Holtsmark som veileder og har skrevet med studentstipendstøtte over tre semester fra Institutt for forsvarsstudier. I sin analyse av Hovedkomiteens sammensetning etter landskonferansen i 1953, som også gir godt inntak til lokalhistoriske framstillinger heter det at «Hovedkomiteens sammensetning etter den tredje landskonferansen var som følger: Rolf Andersen (formann, sekretær i klubben ved Akers mek. verksted), Friheten-journalist Rolf Bernhardsen. Albert Blomkvist (formann i Slemmestad arbeiderforening), student Gunnar Brøvig*, lege Adam Egede Nissen jr., sekretær Birgit Faaborg, pastor Ragnar Forbech, cand. jur. Arne Fredriksen, forfatter Inger Hagerup, Kirsten Hansteen, overlege Otto Hartmann, kunstmaler Tore Heramb, Trygve Jensen (formann i Blikkenslagernes Forening), jernbanearbeider Hans Johansen, Oscar Kristiansen (formann i Oslo Sporveisarbeideres Forening), flyarbeider Arthur Larsen, Torbjørn Marthinsen (formann i Torp Fagforening), Birgit Schiødtz (NDK), cand. jur. Solveig Sudmann, glassarbeider Øivind Wien, blikkenslager Fritz Vinkelmann, Gunvor Lund (NDK), Ingrid Hansen (Husmorforbundet). Hermann Tønnessen figurerer på listen over Hovedkomiteen noe senere på høsten 1953». Den politiske tilhørigheten til de forskjellige Hovedkomitemedlemmene oppgir Rowe å ha fått i telefonsamtaler med Torgrim Titlestad, Roald Halvorsen og Kristian Jørstad den 8. mars 1999. Videre sier han at hovedkomiteens tyngdepunkt fortsatt lå hos kommunistene, der «(...)minst fem var kommunister eller stilte seg sympatisk til NKP. En av dem, sentralstyremedlem i NKP og formann i Torp fagforening, Torbjørn Marthinsen, hadde en sterk agitatorisk profil». Den av de faglig tillitsvalgte som var AP-medlem, Hans Johansen fra Drammen karakteriseres som «en erklært sovjet-venn med medlemskap i Sambandet Norge Sovjetunionen.» Selv om «Bildet av Hovedkomiteen (...)(fortsatt) blir at den fremdeles var politisk begrenset», framheves det at «Komiteen kom (...) noe i bakgrunnen, i hvert fall utad.» Fra da av er det sosialdemokratene og prost Forbech som representerer en politisk fornyelse - særlig fra høsten, da de «(...) fikk følge av en til, Knut Løfsnes.»

Samarbeidsbestrebelsene gikk likevel ikke som ønsket. Norges Fredsråd avslo å ha noe med FFiN å gjøre. Rowe påstår imidlertid at avslaget møtte motstand. Helga Evang som var formann i Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) (og tidligere medlem av Sambandet Norge-Sovjetunionen) skal ha lagt inn sterke protester på avslaget. Kan hende var det dette som i sin tur ledet til at Norges Fredsråd likevel gikk med på å opprette en kontaktkomite som skulle utrede mulighetene for samarbeid om enkeltsaker. Denne komiteen fikk denne sammensetningen: Ole Fredrik Olden (Norges Fredslag og formann i Norges Fredsråd), Sigrid Larsen (viseformann i FMK Folkereisning Mot Krig) og Marie Lous Mohr (IKFF), som også var en av de som ble internert på Grini under okkupasjonsårene. FFiN ble representert ved Rolf Andersen, Adam Egede Nissen jr. og Kirsten Hansteen, men det kom ingen praktiske resultat av arbeidet i komiteen.

Politisk overvåking

I tråd med Arbeiderpartiets linje overfor kommunistpartiet og dets «underorganisasjoner» ble selvsagt også FFiN overvåket av Politiets overvåkningstjeneste (POT). Både Ekelund og Rowe peker på den betydning som Haakon Lies skrifter høsten 1954 hadde, relatert til den samtidige aktivitet fra nasjonens politiske overvåkningstjeneste. Lies bøker var selvsagt også ledd i Arbeiderpartiets motoffensiv overfor kritikere av partiet og regjeringens sikkerhetspolitikk, både i og utenfor partiet. Både Eklund og Rowe framhever disse navna, som en slags legimitet for den utstrakte sjikane partisekretæren bedrev overfor venstresida i eget parti: Jakob Friis, Sverre Løberg, Carsten Boysen og Karl Evang. Disse hadde alle gitt sin tilslutning til FFiNs appeller og deltatt på fredskonferanser i regi av Verdensfredsrådet. Rowe opplyser ellers at en av hans gode kilder til hovedoppgaven var at Politiets overvåkingstjeneste ga ham tilgang til «deler av deres arkivmateriale om fredsbevegelsen». Og i det følgende får vi en forståelse av hvor intens denne overvåkingen må ha vært: «Overvåkingssentralen (...) gir en god del realhistoriske opplysninger. Arkivene inneholder mange rene saksopplysninger, og dessuten et stort antall avisutklipp (...). For det andre gir arkivene et innblikk i overvåkingstjenestens vurderinger av fredsbevegelsen. Disse kan tidvis ha figurert og stått uttrykt som kjennsgjerninger i OVS-arkivene.»

Som for å underbygge denne siden av saken kan det synes som om Rowe lar seg rive med i en slags overvåkningens begeistringsrus idet han under kapittelet som tar for seg «NKP og Fredsfronten 1953-1955», har funnet ei interessant liste, som han opplyser å ha funnet i AAB 110 (NKP), SD - 025, 8. 50.: «På en liste over de første andelshaverne i Orientering fant jeg følgende personer som i en eller annen sammenheng samarbeider med FFiN: Christoffer Hornsrud, Knut Løfsnes, Karl Evang, Leif Nordstrand, Sigurd Mortensen, Jakob Friis, Erling Brekke, Gutorm Gjessing, Ragnar Forbech, Birigit Schiøtz, Ivan Rosenquist, Frode Rinnan, Ole Vedeler, og Liv Schjødt. Aktivister fra andre deler av fredsbevegelsen var også med, som f. eks. Marie Lous Mohr som seinere ble formann i IKFF».

Litt lenger ut i besvarelsen har Rowe laget en liste over de av FFiN sine medlemmer som i perioden 1945-1952 var på delegasjonsbesøk i Sovjetunionen: «Hans Jakob (Jacob) Nilsen, Kirsten Hansteen, Helga Evang, Henrik Finne, Einar Ravnbø og K. Størseth.» Han oppgir også navna på de som signerte et takkebrev etter et fredsdelegasjonsbesøk til Sovjetunionen (antakelig i 1954): Kirsten Hansteen, Gulborg Schreiner, Rolf Andersen, Georg Bogen, Ingvald Sognes, Siri Sverdrup Lunden, Aksel Vold, Jan Magnus Bruheim, Rolf Antonsen og Georg Rønnestad. Tilsvarende opplisting av navn finner man også andre steder i oppgaven.

Når Rowe så forklarer at den organiserte overvåking av fredsbevegelsen kom i gang «før den nye overvåkingsinstruksen forelå den 7. juni 1952», får vi derimot ingen forklaring på hvorfor alle disse organisasjonene er listet opp i en oversiktsliste: Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF), Verdensfredsrådet, Norges Fredslag, Norges Fredsråd, FMK, UNG, KDV og FFiN, der de to sistnevnte kalles kommunistiske. Men også Internasjonal Dugnad, Kristent Fredslag, Internasjonal Vennskapsliga, Lærernes Fredsnemnd, Norges Godtemplar Ungdomsforbund, Norges Storlosje av IOGT, Norske Presters Fredslag og Vennenes samfunn (kvekerne) er oppført under oversikten sammen med Norgeslaget for Folkefred.

I anstendighetens navn må det her til sist nevnes at Rowe anser POTs oppmerksomhet mot fredsbevegelsen generelt og den "kommunistiske" del av bevegelsen spesielt, som å være noe «overvurdert (som) spenningsprodukt». Men på den annen side hevder han også følgende i oppsummeringen: «Pot hadde en tendens til å overvurdere Fredsfrontens betydning. (...) Man kan derfor snakke om en overvurdering av Fredsfronten på tre forskjellige fronter. Mens MID (Ministerstvo Inostrannykh Del = det sovjetiske utenriksministerium) satte sin lit til at den skulle lykkes i å samle store deler av den norske opposisjonen, satte Haakon Lie og POT seg i beredskap for å hindre det samme. Som denne oppgaven har vist, var FFiN langt fra å oppnå substansiell støtte i det norske samfunnet. Derfor er det klart at FFiN ikke utgjorde noen fare for rikets sikkerhet. (...) NKP og Sovjet-ambassaden, som befant seg i FFiNs nærhet, var derimot mer realistiske på Fredsfrontens vegne og erkjente dens svakheter.»

Kan Stalin stå for fred?

Selv om FFiN per definisjon var lagt øde midt på 1950-tallet, ble dens paroler og virke husket og «fryktet» blant «gode borgere» i mange år framover. Det ser man blant annet av et referat som Eklund gjør bruk av i et avsnitt han har kalt «Brobygging» Eklund beskriver at organisasjonens mange sammenfallende paroler og mål om atomnedrustning og tilnærming mellom stormaktene skapte et uklart skille mellom borgernes forståelse av begrepet «kommunisme» og det mer nøytrale «fredsaktivisme». Eklund mener at fredsarbeidet led under dette, og viser til et eksempel der Kristent fredslag sommeren 1961 søkte om å avholde en fredsgudstjeneste i Ås kirke. Stedets sogneprest svarte at «Alle er vi jo for fred, men er redd for "kommunistisk fred". (...) Furre var her i Studentersanf. (sic) for en tid siden og talte. Er ikke han nærmest kommunist? (...) Man var redd for at et besøk for tiden kanskje bare ville vekke strid og ikke fred. Ellers er vi jo for sann fred på de rette premisser». Kristent fredslag skal ha fått avslag på de fleste av sine forespørsler om å avholde fredsgudstjenester - fram til 1964. Eklund refererer også til hvordan mange i nærmiljøets fremskutte stillinger delte organisasjonens syn på atomvåpen, men at de ikke turte å si det høyt, i frykt for å bli stemplet som kommunister. Og da Ragnar Forbech i Kristent fredslag mottok Stalins fredspris («Stalinprisen») i 1955 gikk organisasjonens avdeling i Sarpsborg til det skritt å oppløse seg selv i protest mot at Forbech takket ja til å motta en offisiell sovjetisk fredpris. Av dette konkluderer Eklund at «Den kommunistiske "fredsforkynnelse" var til skade for fredssaken og bidro til å svekke vestlig forsvarsevne».

Reorganisering i 1977

Etter en nødvendig reorganisering i 1977 - som skal krediteres Knut Løfsnes' (SFs daværende formann sitt iherdige arbeid i en interimskomite der blant andre Roald Halvorsen (ekskludert NKP-medlem) og Rolf Dahl fra Norsk Kommuneforbund stilte seg i spissen, har DnF arbeidet med

  • «Helsinkidokumentet» fra 1975.
  • Brandtkommisjonens rapport 2: «I samme båt nord/sør. Samarbeid for en bedre verden».
  • Palmekommisjonen: «Sikkerhet i fellesskap – Et program for nedrustning».
  • Brundtlandskommisjonen: «Vår felles framtid – Verdenskommisjonen for miljø og utvikling».
  • Cuéllarkommisjonen: «Verdenskommisjonen for kultur og utvikling».

Men også for

  • Kyotoprotokollen : [1]
  • FNs Tusenårserklæring: [2]

Men det store vendepunktet kom i forbindelse med Verdensfredsrådets konferanse i Praha i 1983. Fredskomiteen ble sett på som et reelt og viktig kontaktforum med gode kontakter østover for folk langt inne i den såkalte høyresida innen DNA. Dette var nok blant annet sterkt medvirkende til at personer som Yngve Hågensen og andre framtredende fagforeningsledere og andre til en viss grad engasjerte seg i «bevegelsen».

I perioden 1997-2005 var organisasjonens handlingsplan betegnet «For fred, sikkerhet og samarbeid».

Norden som traktatfestet atomvåpenfri sone

Medlemmene i DnF deltok aktivt i underskriftsaksjonen for Norden som en traktatfestet atomvåpenfri sone og var delaktig i at 540 238 nordmenn skrev under til støtte for kravet om Norden som atomvåpenfri sone på begynnelsen av 1980-årene.

«Tusenårsvarden» - En av DnFs plakater ver århundreskiftet 1999/2000.
Foto: DnF 1999

Tusenårsvarde på Skreolegret

Det var DnF som tok initiativ til å reise Tusenårsvarden på Skreolegret i Valdres i 1999. Parolen var «For en atomvåpenfri nordlig og sørlig halvkule».

Mot våpen, men ikke pasifistisk

Fredskomiteen i Norge støtter en global konvensjon mot atomvåpen og landminer, klasevåpen og ammunisjon med utarmet uran. Komiteen har engasjert seg sterkt for å styrke konvensjonen mot eksploderende kuler og støttet også FNs Tusenårsmål.

Klimaet - en verden

Arbeidet for en klimanøytral verden har fått stadig større aktualitet og organisasjonen samarbeider der i sær med

  • Global Security Institute: [3]
  • DnF er tilsluttet FN-sambandet: [4], men samvirker også med
  • Parlamentarians for Nuclear Non-proliferation and Disarmament: [5].
Tidligere LO-leder Yngve Hågensen var medlem av Den norske Fredskomités råd.
Foto: Bildet eies av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Arbeidsmandsforbundets leder Harald Øveraas har også vært medlem av Den norske Fredskomitès råd.
Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek eier bildet
Professor Ivan Th. Rosenquist var en av DnFs første ledere. Han er ellers kjent for sin aktive innsats i Vinterkrigen og i Norge - helt fram til kapitulasjonen i Narvik 10. juni 1940.
Bygningsarbeider Roy Pedersen som ble leder av LO i Oslo etter Leiv Fiskvik, har også ledet Den norske Fredskomitè.
Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek eier bildet
En av Den norske Fredskomites første ledere var motstandsmannen, typografen og kommunisten Roald Halvorsen som blant annet hadde slåss sammen med Peder Furubotn.
Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek eier bildet
Representanter for den første store norske Vietnam-demonstrasjonen utenfor den amerikanske ambassade 12. mars 1965. Fra v.: Kjell Rosland, Folkereising mot krig, Freddy Reddy, Det Norske Studentersamfund, Bente Lund, Women International Strike for Peace, Bjørn Skogstad Aamo, Oslo d/lag av AUF og Jon Pelle Kjellstrøm, Norges Kommunistiske Ungdom som også har ledet DnF. .
Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek eier bildet

Ny tid

I et utspill fra DnF av 14. mars 2011 ble et åpent brev sendt Stortingets presidentskap og Arbeids- og sosialkomiteen. Brevet bar overskriften «Krigspensjon til gjenlevende og døde norske partisaner» og framhevet der Osvaldgruppas innsats under krigen, og programmet som ble vist på NRK TV 23. mars 2010. DnF skrev da brev til forsvarsminister Grete Faremo og anbefalte at de norske partisanene burde vurderes i forbindelse med tildeling av krigskorset. Forsvarsdepartementet bekreftet i sitt brev av 1. juli 2010 at DnFs synspunkter ville bli tatt med i den videre behandling. I brevet konkluderte DnF med at Stortingets presidentskap bør vedta å føye til følgende tekst på Partisanmonumentet i Kiberg: Norge takker dere. Den kommunistisk ledede motstandsbevegelsen under krigen og de norske partisanene var aktive i alle deler av Norge da de ga «Alt for Norge». (...).

Verdier

Fredskomiteen er sekretariat for

  • Nordisk freds- og miljøsenter: [6]
  • Organisasjonens verdiramme er: Fred, åpenhet og samhold. *Verdigrunnlaget er naturhumanisme.
«Tusenårsveten» - En av DnFs plakater i forbindelse med årtusenskiftet 1999/2000.
Foto: DnF
Tre sverd i berg - en betegnende fredsplakat fra Den norske Fredskomite.
Foto: Knut Vidar Paulsen
Den norske Fredskomites plakater taler ofte for seg selv.
Foto: Dnf
Sikkerheten står i høysetet hos DnF.
Foto: DnF

Kilder

  • Den norske Fredskomitè: [7]
  • Samtaler med: Knut Vidar Paulsen.
  • Brev av 14. mars 2011 fra DnF.
  • Samtaler med Jon Pelle Kjellstrøm (april 2011).
  • Ekelund, Øyvind: Ulike veier til fred:Organisert fredesaktivisme i Norge 1953-1963, UiO 2008.
  • Rowe, Lars Erik: Forsvaret av freden og kampen mot krigsbrannstifterne»:Fred som politisk våpen i den kalde krigen 1949-1956, Hovedoppgave i Historie, UiO, vår 1999
  • Bjørn Unneberg i telefonsamtale 17. april 2011

Om Fredskomiteen på Internett