Den norske legasjonen i Stockholm: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Stockholmslegasjonen]]''', formelt ''Den norske legasjon i Stockholm'', var den norske stats utenriksstasjon i [[Stockholm]] i [[Sverige]]. Fram til [[9. april]] [[1940]] var legasjonen som en hvilken som helst annen norsk diplomatisk stasjon, og den ved [[angrepet på Norge 1940|krigsutbruddet]] fire ansatte inkludert minister [[J.H. Wollebæk]]. Under krigen ble legasjonen et av de viktigste bindeledd mellom [[Londonregjeringen]] og [[hjemmefronten]], og ved [[frigjøringa 1945|frigjøringa]] var omkring 1100 mennesker tilknytta den. I realiteten forandret legasjonen seg i løpet av krigen fra en vanlig utenriksstasjon til et norsk administrasjonskontor med både sivile og militære funksjoner. Den diplomatiske statusen forhindret innsyn, og den gjorde det mulig for svenskene å tillate virksomheten selv om landet var nøytralt.  

Hjelp til norske flyktninger var gjennom hele krigen en viktig oppgave, noe Flyktningkontoret hadde ansvar for. I den første tida kom det mange avvisningssaker. Svenske myndigheter var lenge restrikitive overfor norske flyktninger, dels ut fra behovet for å vokte nøytraliteten men også fordi det var et betydelig antall tyskvennlige personer i ledende stillinger. Etter at krigslykken hadde snudd for Tyskland endret dette seg betraktelig; svenske nazisympatisører ble mindre synlige og de som hele tiden hadde sympatisert med Norges sak fryktet ikke lenger tyske reaksjoner. Det var også behov for å hjelpe flyktninger som hadde fått opphold i Sverige med sosiale saker, utdanning, bosted og arbeid.