Diderich Hegermann

Mal:Thumb høyreDiderich Hegermann (født i Altona i Holstein 6. desember 1763, død i Kristiansand 7. februar 1835) var offiser, eidsvollsmann, statsråd, og etter avsluttet offentlig karriere proprietær og brukseier. Han var i mer enn 25 år bestyrer/sjef for Krigsskolen i Kristiania, og gjennomførte en rekke viktige reformer i organisasjon og undervisning der. Han ledet større militære avdelinger i krigene 1808 og 1814. Som delegat til Riksforsamlingen på Eidsvoll markerte han seg som en av forgrunnsfigurene i selvstendighetspartiet, og stod for klare nasjonaldemokratiske standpunkter. Særlig huskes han som forkjemper for allmenn verneplikt. Fornavnet skrives mange steder Diderik.

Faren var norskfødt oberstløytnant og landkrigskommissær Cay Ditlef Hegermann (1732–1800), moren tyskfødte Anna Esther Stuhlmann (død 1778).

Diderich Hegermann ble født i garnisonsbyen Altona nær Hamburg. Hans far var stasjonert der i forbindelse med utkommanderingen til Holstein, og han gidtet seg der. Diderich var bare 1/2 år da familien flyttet til Norge, og han tilbrakte sine 12 første år i Fredrikshald hvor faren virket som offiser.

Diderich Hegermann giftet seg den 2. desember 1815 med Hanne Susanne Christine Isaachsen f. Nideros (27. juni 1779–5. november 1858), datter av borgermester Otte Nideros (1734–1809) og Marichen Arctander (1748–1817). Hanne Susanne Isaachsen var enke etter konsul Daniel Isaachsen (1744–1813).

Diderich Hegermann fulgte en militær karriere, og tjenestegjorde ved Landkadetkorpset i København. I 1780 kom han tilbake til Norge og ble kompanisjef med kapteins grad i Aggershusiske Infanteriregiment. Han ble også offiser ved Den mathematiske skole, senere Krigsskolen, i Christiania. I 1796 skrev han krigsskolens historie. Få år senere, rundt århundreskiftet, tok han del i omorganiseringen av skolen. Han regnes som en sentral person i moderniseringen av skolen, som førte den ut av en etter hvert nokså kummerlig tilværelse. Hegermann steg etterhvert i gradene.

På Riksforsamlingen på Eidsvoll sluttet han seg til selvstendighetspartiet. Han ble valgt inn i konstitusjonskomitéen. Hegermann var særlig opptatt av militære affærer, og det ser ut til at det var han som sto bak forslaget om å innføre allmenn verneplikt i Grunnloven. Han var respektert av alle, ikke minst fordi han holdt en god tone overfor sine motstandere. I den andre uken med forhandlinger ble han den første presidenten fra selvstendighetspartiet.

Under krigen i 1814 ledet Hegermann som oberst det norske forsvaret ved Langnes skanse. I slaget der ble svenskene stoppet slik at den norske hæren kunne redde seg over til den andre siden av Glomma. Norge kunne dermed unngå å måtte kapitulere betingelsesløst.

Etter krigens slutt fikk Hegermann posten som statsråd for Armédepartementet. Han følte at han ikke var kvalifisert for dette, og søkte raskt avskjed. I 1817 trakk han seg tilbake fra alle offentlige verv. Han hadde da nådd generalmajors grad. Resten av sitt liv bodde han på godset Boen ved Kristiansand.

Hegermanns gate i Oslo er oppkalt etter ham.

Litteratur

• Diderich Hegermann] på eidsvoll1814.no
• Mal:WP-artikkel
• Krigsskolens historie 1750–1814 på Krigsskolens hjemmesider