Dikemark jernverk

Dikemark jernverk, Asker, jernverk som lå der Dikemark sykehus senere ble bygd. Verket fikk sine kongelige privilegier og var i drift fra 1699 til 1804. Det ble funnet jernforekomster i fjellet i nærheten (bl.a. ved Oppsjø i Asker og Kjenner i Lier), det var tilgang til ved i skogene omkring og vannkraft i elven. Jernforekomstene omkring Dikemark viste seg imidlertid å være for små, og malm måtte hentes fra andre steder, særlig Sørlandet. Den ble losset i Leangbukta eller Vollen og kjørt med hest til Dikemark.

Verkets bygninger lå omkring fossen ved utløpet av Verkensvannet. Mest ruvende var den 13 m høye masovnen. På Dikemark ble det bl.a. produsert vedovner og ovnsplater med kunstneriske motiver fra bibel og kongehus. Driften var vanskelig og lite lønnsom, og fra 1719 var det i en lengre periode samdrift med Bærums Verk. Det var også et stålverk ved Dikemark jernverk fra 1754, 30 år før Bærums Verk fikk monopol på tilvirkning av stål i Norge og anla en stor stålovn ved Kjørbo i Sandvika. Verket ble aldri stort, men i 1780-årene, da produksjonen var på topp, ble 6 % av norsk jern produsert på Dikemark. Jernverket trakk nye innbyggere til området, bl.a. arbeidet det 14 svensker der i 1734. Arbeiderne slo seg ned på plasser på verkets eiendom og på nabogårdene. Noen av plassene fikk navn etter jernverksarbeidere som Dyring, Helsing og Lomann. I 1788 hadde verket 40 arbeidere. Jernverket var forpliktet til å holde skole for arbeidernes barn, men når skolen ble etablert, er usikkert, den kom imidlertid neppe før skolen på Bærums Verk. Jernverket var også forpliktet til å skaffe tilgang på tilstrekkelig mat til overkommelige priser og ha en fattigkasse til bruk ved behov.

I verkets privilegier fra 1698 er det angitt et område (sirkumferens) hvor verket fikk førsterett til å utnytte skogen, først og fremst til trekull. 106 navngitte bruk i Asker, Røyken og Lier ble pliktige til å produsere kull for verket. I leveringsområdet er det registrert i alt 465 produksjonssteder for kull (kølabonner).

I 1804 ble både masovnen og hovedbygningen på verket ødelagt av brann. Økonomien var dårlig fra før, og verket ble overtatt av sin største kreditor. I 1807 ble de norske jernverkene rammet av krise på grunn av den engelske blokaden av landet, og det ble aldri grunnlag for å ta opp igjen jernproduksjon på Dikemark. I stedet ble eiendommen drevet som stort jord- og skogbruk, og ved elven var det både sag, en stor kornmølle og stampemølle for produksjon av vadmel.

Nå er det ingen ting å se av jernverket. Slagghaugene ble solgt til Tyskland i 1912, men stedsnavn i distriktet som Verkensvannet, Verkenselva, og Hammerbakken samt kølabonner i skogen er minner fra jernverkets tid. Eiere 1699–1705 Frants Henrik Schade 1705–19 Chr. Albrecht Ginheimer 1719–45 Anna Krefting f. Vogt 1745–78 Anna Katarina Krefting, datter av foregående 1778–90 Hans Heinrich Scheel 1790–1804 August W. Thams