Skribenter
95 645
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 4: | Linje 4: | ||
Torkildsen var i 1930-årene et ivrig medlem av Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti (NNSAP), og meldte seg noe motstrebende inn i [[Nasjonal Samling]] i 1940, noen måneder etter at NNSAP ble oppløst. Han var svært tysk/germansk orientert og tilhørte denne fløyen innen NS, sammen med [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]], [[Henrik Rogstad]] og [[Sverre Riisnæs]], med flere. Han var redaktør av ''Norsk Folkeblad'' i 1939–1940, og arbeidet i staben til [[Hirden]] før han ble ansatt i Germanske SS Norge som redaktør for ''Germaneren'' i 1942, i 1942 sammen med [[Hans Solgaard Jacobsen]], men Jacobsens rolle var mer formell og Torkildsen var i realiteten redaktør fra oppstarten. | Torkildsen var i 1930-årene et ivrig medlem av Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti (NNSAP), og meldte seg noe motstrebende inn i [[Nasjonal Samling]] i 1940, noen måneder etter at NNSAP ble oppløst. Han var svært tysk/germansk orientert og tilhørte denne fløyen innen NS, sammen med [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]], [[Henrik Rogstad]] og [[Sverre Riisnæs]], med flere. Han var redaktør av ''Norsk Folkeblad'' i 1939–1940, og arbeidet i staben til [[Hirden]] før han ble ansatt i Germanske SS Norge som redaktør for ''Germaneren'' i 1942, i 1942 sammen med [[Hans Solgaard Jacobsen]], men Jacobsens rolle var mer formell og Torkildsen var i realiteten redaktør fra oppstarten. | ||
I ''Germaneren'' gjorde Torkildsen seg, sammen med sine skribenter, til talsmenn for en militant, kompromissløs og kritik linje overfor Nasjonal Samling, og ble det mest frittalende opposisjonen til partiledelsen. Særlig ble skytset rettet mot [[Den norske Frimurerorden|frimurerne]] og deres innflytelse i NS. Også den pangermanske sosialismen kom på offensiven utover 1943, og preget både ''Germaneren'' og Germanske SS Norge. Retorikken ble stadig mer preget av en arbeidervennlig og sosialistisk tone, særlig utover i 1944, og ''Germaneren'' uttrykte meget stor skepsis til borgerlige elementer i egne rekker. | I ''Germaneren'' gjorde Torkildsen seg, sammen med sine skribenter, til talsmenn for en militant, kompromissløs og kritik linje overfor Nasjonal Samling, og ble det mest frittalende opposisjonen til partiledelsen. Særlig ble skytset rettet mot [[Den norske Frimurerorden|frimurerne]] og deres innflytelse i NS. Også den pangermanske sosialismen kom på offensiven utover 1943, og preget både ''Germaneren'' og Germanske SS Norge. Retorikken ble stadig mer preget av en arbeidervennlig og sosialistisk tone, særlig utover i 1944, og ''Germaneren'' uttrykte meget stor skepsis til borgerlige elementer i egne rekker. Torkildsen anklaget også partiledelsen for manglende forståelse og anerkjennelse av GSSN som den elitebevegelse organisasjonen var. | ||
Han ble avsatt | I en lederartikkel våren 1943 støttet han hovedinlegget i samme nummer som tok til orde for en åpen kritikk av partiledelsen, og Torkildsen skkrev på lederplass at «Pressen skal i vårt samfunn tjene folket - ikke kapitalistklikken og partier». | ||
Han ble avsatt 16. januar 1945 og sendt til Tyskland sammen med sin overordnede, GSSNs stabssjef [[Leif Schjøren]] etter et angivelig protysk kuppforsøk med [[Vidkun Quisling|Quislingsfløyen]] i [[Nasjonal Samling]] i regi av [[Roald Dysthe]]. Samtidig ble han kritisert for brudd på selve «førerprinsippet» gjennom sin støtte til åpen kritisk debatt om partiledelsen. I Tyskland gikk inn i [[Waffen-SS]], og da han kom tilbake til Berlin 2. april 1945, og flyktet 16. april han fra slaget om Berlin og kom til Danmark to uker senere. | |||
Under [[rettsoppgjøret]] ble han dømt til fem års fengsel for landssvik, men flyktet fra Norge sammen med fire andre i 1947 i seilbåten «Mi Casa» og ankom havnebyen La Coruña nordvest i [[Spania]] mot Atlanterhavet. Herfra reiste han til Buenos Aires i [[Argentina]], hvor han ble leder for de lokale norske nasjonalsosialistene. | Under [[rettsoppgjøret]] ble han dømt til fem års fengsel for landssvik, men flyktet fra Norge sammen med fire andre i 1947 i seilbåten «Mi Casa» og ankom havnebyen La Coruña nordvest i [[Spania]] mot Atlanterhavet. Herfra reiste han til Buenos Aires i [[Argentina]], hvor han ble leder for de lokale norske nasjonalsosialistene. | ||