Skribenter
95 797
redigeringer
→Eilifsensaken
m (→Eilifsensaken) |
|||
| Linje 23: | Linje 23: | ||
==== Eilifsensaken ==== | ==== Eilifsensaken ==== | ||
I 1943 ble han leder og dommer i [[Politiets særdomstol]], ble opprettet med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid for å behandle saken mot politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] på grunn av hans ordrenekt 9. august. De andre dommerne var [[Karl Marthinsen]] og [[Egil Olbjørn]]. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for. | I 1943 ble han leder og dommer i [[Politiets særdomstol]], ble opprettet med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 ''om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid'' for å behandle saken mot politifullmektig [[Gunnar Eilifsen]] på grunn av hans ordrenekt 9. august. De andre dommerne var [[Karl Marthinsen]] og [[Egil Olbjørn]]. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for. | ||
Reichborn-Kjennerud stemte imot dødstraff da dette var etter nevnte lov av 14. august, skrevet av [[Sverre Riisnæs]] og ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle|Georg Hasle]], og som hadde fått tilbakevirkende kraft og etter hans oppfatning holdt i tillegg ikke bevisene mot Eilifsen. Domstolen fikk dessuten ikke en fri behandling av saken som var lovet på forhånd, men hadde et bundet mandat og ble satt under press av politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]], også under selve domstolsbehandlingen. Da han måtte stå skolerett for Lie og Riisnæs fordi han ikke ville avsi en fellende dom, sa Reichborn-Kjennerud at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet. | Reichborn-Kjennerud stemte imot dødstraff da dette var etter nevnte lov av 14. august, skrevet av [[Sverre Riisnæs]] og ekspedisjonssjef [[Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle|Georg Hasle]], og som hadde fått tilbakevirkende kraft og etter hans oppfatning holdt i tillegg ikke bevisene mot Eilifsen. Domstolen fikk dessuten ikke en fri behandling av saken som var lovet på forhånd, men hadde et bundet mandat og ble satt under press av politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]], også under selve domstolsbehandlingen. Da han måtte stå skolerett for Lie og Riisnæs fordi han ikke ville avsi en fellende dom, sa Reichborn-Kjennerud at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet. | ||