Eivind Berggrav: Forskjell mellom sideversjoner

== Prest og biskop ==

Sin første kirkelige stilling hadde Berggrav som sogneprest i [[Hurdal]] 1919–1924. Etter perioden som sogneprest virket han i årene [[1925]]–[[1928]] som fengselsprest ved [[Botsfengselet]] i [[Oslo]]. Da hadde han disputert for den teologiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo på avhandlingen ''Religionens terskel'' (1925).  

<onlyinclude>I foredrag han holdt vinteren [[1941]] tok Berggrav til orde for at den lutherske læren om de to regimenter, det verdslige og det åndelige, kunne tolkes dithen at aktiv motstand mot en undertrykkende stat var moralsk høyverdig. I januar begynte den første store konfrontasjonen mellom kirken og [[Nasjonal Samling|NS]]-myndighetene etter opplesning av et [[hyrdebrev]]. I februar [[1942]] kom en ytterligere tilspissing, og den [[24. februar]] la biskopene ned sine statlige embeter. Berggrav ble avsatt to dager senere, og [[Vidkun Quisling|Quisling]] rettet i et brev til prestene harde angrep mot ham. Berggrav hadde gjennom Kristent samråd arbeidet sammen med Hallesby i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]], og de tre ble sentrale i opprettelsen av [[Den midlertidige kirkeledelse]].</onlyinclude>  

Biskopene forklarte seg i skriftet ''[[Kirkens Grunn]]'', der Berggrav var hovedforfatteren. Dette ble lest opp i de fleste kirker i landet første påskedag, den [[5. april]] 1942. Dette førte til at Berggrav ble arrestert to dager senere. Etter et opphold i [[Bredtvet fengsel]] ble han satt i husarrest i sin hytte i [[Asker]]. Der oppholdt han seg inntil noen få uker før krigens slutt, da han etter en dramatisk flukt holdt til i en dekkleilighet i Oslo. Gjenneom de tre årene i husarrest klarte han til tross for at han ble overvåket å holde kontakten med Den midlertidige kirkeledelse og etterhvert [[Den hemmelige kirkeledelse]].