Emil Stang (1834–1912): Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Emil Stang (1834–1912)|Emil Stang]]''' (født [[14. juni]] [[1834]] i [[Oslo|Christiania]], død [[4. juli]] [[1912]] samme sted) var grunnlegger av partiet [[Høyre]], og satt som statsminister to ganger.  

Den 12. juli 1865 ble han gift i Christiania med [[Adelaide Pauline Berg (1840–1931), som var datter av [[Peder Alstrup Jordhøi Berg (1807–1871)|Peder Alstrup Jordhøi Berg]] og [[Henriette Marie Hauge (1812–1904)|Henriette Marie Hauge]]. Et av deres barn var juristen og politikeren [[Emil Stang (1882–1964)|Emil Stang d.y.]] (1882–1964).

Emil Stang avla [[examen artium]] i 1853 og begynt på jusstudier. Den juridiske embetseksamenen avla han i 1858, og han begynte så å jobbe som fullmektig og etter hvert overrettssakfører i [[C.J. Michelets sakførerforretning]]. Da han fikk bevilling som høyesterettsadvoka i 1862 overtok han forretningen.  

Den første parlamentariske regjeringa ble leda av [[Johan Sverdrup]]. Stang så av [[Venstre]] raskt gikk mot dypere splittelser, og lot ting gå sin gang. Han gikk sammen med «rene Venstre» om å påføre regjeringa nederlag i Stortinget, men samtidig sto han sammen med de moderate i Venstre om å sikre at regjeringa ikke måtte gå av. På den måten fikk man ei regjering som hadde lite autoritet, og som når man var klar for det raskt kunne presses til å gå av. Ved [[stortingsvalget 1888]] hadde Høyre stor framgang, og i juni 1889 la Stang fram et mistillitsforslag mot regjeringa. Sverdrups regjering var da så svekka at de tok forslaget til følge uten behandling i Stortinget. Det ble gjort et forsøk på å samle de forskjellige fløyene i Venstre for å stable ei ny Venstreregjering på beina, men dette fikk man ikke til. Den 12. juli 1889 ble derfor [[Emil Stangs første rejgering]] utnevnt. De kunne regne med støtte fra moderate Venstrerepresentanter, og hadde dermed et snaut flertall. For å sikre denne støtten plukka Stang ut moderate Høyrefolk som statsråder. Han sørga også for å gjøre plass for representanter for Motzfeldt-fløyen, de som hadde blitt skjøvet til side til fordel for Frederik Stang, og som i 1889 hadde overført sin motvilje mot Frederik Stang til sønnen.  

Regjeringa tok først og fremst tak i store oppgaver som lå og venta, som det var grunn til å tro at de kunne få gjennom. Blant sakene var gjennomføring av juryloven, ny skolelov, gjentopptakelse av jernbanebygginga, nedsetting av tollavgifter og forslag om en fabrikktilsynslov. En utfordring var mellomriksloven, som var gunstig for norsk handel. Den var trua av sterke proteksjonistiske interesser i Sverige. Stang klarte å bevare den uten å måtte gi for store innrømmelser.  

Emil Stang ble i 1889 ridder av 1889, og samme år ble han kommandør av 1. klasse av samme orden. I 1890 mottok han storkorset. Han hadde også den svenske [[Nordstjerneordenen]] og den prøyssiske Røde Ørns orden.