276 671
redigeringer
m
Robot: Legger til {{Bm}}
Ingen redigeringsforklaring |
m (Robot: Legger til {{Bm}}) |
||
| (4 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Esperanto]]''' er et internasjonalt hjelpespråk, også kjent som et kunstspråk eller kunstig språk, som ble skapt av den polske legen Ludwik Lejzer Zamenhof (1859–1917). Hensikten var å lage et universelt andrespråk som kunne lett kommunikasjon, og dermed fremme verdensfred. Den første veiledninga ga han ut i 1887, under pseudonymet Doktor Esperanto («Doktor Håpefull»). Dette pseudonymet ble etter hvert navnet på språket. Zamenhof ga ut sin endelige veiledning i 1905, med tittelen ''Fundamento de Esperanto''. | '''[[Esperanto]]''' er et internasjonalt hjelpespråk, også kjent som et kunstspråk eller kunstig språk, som ble skapt av den polske legen Ludwik Lejzer Zamenhof (1859–1917). Hensikten var å lage et universelt andrespråk som kunne lett kommunikasjon, og dermed fremme verdensfred. Den første veiledninga ga han ut i 1887, under pseudonymet Doktor Esperanto («Doktor Håpefull»). Dette pseudonymet ble etter hvert navnet på språket. Zamenhof ga ut sin endelige veiledning i 1905, med tittelen ''Fundamento de Esperanto''. | ||
| Linje 16: | Linje 14: | ||
Bare to år etter, i 1907, brøt ei gruppe ut og danna språket ido. Mens esperanto hadde satt [[Volapÿk (språk)|volapÿk]] i skyggen, var det altså ikke så enkelt å forene alle med det nye språket. Blant hovedforskjellene er at ido utelot spesialbokstaver og en noe forenkla flertallform. Ellers er det to svært like. Ido eksisterer også fortsatt, men på de årlige, internasjonale konferansene har det på 2000-tallet sjelden vært mer enn femten personer til stede, mens esperanto fortsatt har større oppslutning. | Bare to år etter, i 1907, brøt ei gruppe ut og danna språket ido. Mens esperanto hadde satt [[Volapÿk (språk)|volapÿk]] i skyggen, var det altså ikke så enkelt å forene alle med det nye språket. Blant hovedforskjellene er at ido utelot spesialbokstaver og en noe forenkla flertallform. Ellers er det to svært like. Ido eksisterer også fortsatt, men på de årlige, internasjonale konferansene har det på 2000-tallet sjelden vært mer enn femten personer til stede, mens esperanto fortsatt har større oppslutning. | ||
I Norge ble den første esperantoforeninga stifta allerede i 1906, og [[Norvega Esperantista Ligo]] (Norsk Esperanto-Forbund) ble stifta i 1911. Det er, i likhet med omkring 120 andre nasjonale foreninger, tilslutta Universala Esperanto-Asocio. Foreninga gir ut bladet ''Norvega Esperantisto'' (''Esperantobladet''). Forbundet sto også bak [[Esperantoforlaget]], som fram til det ble nedlagt i 2007 ga ut lærebøker, ordbøker og litteratur på esperanto. | I Norge ble den første esperantoforeninga stifta allerede i 1906, og [[Norvega Esperantista Ligo]] (Norsk Esperanto-Forbund) ble stifta i 1911. Det er, i likhet med omkring 120 andre nasjonale foreninger, tilslutta Universala Esperanto-Asocio. Foreninga gir ut bladet ''Norvega Esperantisto'' (''Esperantobladet''). Forbundet sto også bak [[Esperantoforlaget]], som fram til det ble nedlagt i 2007 ga ut lærebøker, ordbøker og litteratur på esperanto. Blant pionerene i den norske esperantobevegelsen er det naturlig å trekke fram venstremannen [[Haldor Midthus]] (1841–1906). Han var opprinnelig volapÿk-tilhenger, men slutta tidlig opp om esperanto. Fra 1900 til sin død var han en ivrig forkjemper for det nye språket, og han etterlot seg en uferdig lærebok. | ||
[[Første verdenskrig]] ble et tilbakeslag for bevegelsen - en ting er at man åpenbart ikke hadde oppnådd målet om å sikre verdensfreden, men det ville også ha vært mye å forlange. Det verste var sammenbruddet i kommunikasjon mellom nasjoner, som førte til at det som i høyeste grad må være en internasjonal bevegelse for å kunne fungere og vokse ikke lenger kunne ha åpen kommunikasjon. Etter krigen ble det oppretta flere nye esperantoforbund, og her må man særlig nevne arbeideresperantobevegelsen. En rekke arbeiderorganisasjoner begynte å omfavne esperanto som er redskap for å oppnå et av bevegelsens sentrale slagord: «Arbeidere i alle land, foren dere». | |||
Det er skrevet en del litteratur på esperanto, med den skotske forfatteren og lyrikeren William Auld (1924–2006) som en av de mest produktive forfatterne. Ser vi på oversettelser finnes det langt mer. Bibelen og Koranen er oversatt, og en del av litteraturhistoriens kjemper som Shakespeare og Goethe finnes på esperanto. I Norge har man over satt verk av [[Bjørnstjerne Bjørnson]], [[Henrik Ibsen]] og [[Knut Hamsun]]. | |||
== Språket == | |||
== Fonologi == | === Fonologi === | ||
Et grunnprinsipp er at alle fonemer skrives med én bokstav og at hver bokstav har én uttale. Det er bare fem vokaler: a, e, i, o og u. Disse uttales i utgangspunket som i norsk tang, seng, ting, gong og tung, men ettersom det er så få vokallyder er det mulig med stor variasjon i uttale uten at det får på forståelsen løs. | Et grunnprinsipp er at alle fonemer skrives med én bokstav og at hver bokstav har én uttale. Det er bare fem vokaler: a, e, i, o og u. Disse uttales i utgangspunket som i norsk tang, seng, ting, gong og tung, men ettersom det er så få vokallyder er det mulig med stor variasjon i uttale uten at det får på forståelsen løs. | ||
| Linje 27: | Linje 29: | ||
Trykkket ligger fast på nest siste stavelse i flerstavelsesord. Dette svarer til hovedregelen i latin, men er i esperanto helt gjennomført. Dette har blitt kritisert, fordi det fører til at ord som er kjente for mange brukere fra andre språk uttales annerledes. Årsaken er at man her holder seg til grunnprinsippet om regelmessighet. | Trykkket ligger fast på nest siste stavelse i flerstavelsesord. Dette svarer til hovedregelen i latin, men er i esperanto helt gjennomført. Dette har blitt kritisert, fordi det fører til at ord som er kjente for mange brukere fra andre språk uttales annerledes. Årsaken er at man her holder seg til grunnprinsippet om regelmessighet. | ||
== Morfologi == | === Morfologi === | ||
Orddanning i esperanto skjer gjennom sammensetning og avledning. For norsktalende er sammensetninger et kjent fenomen, da vi på norsk ofte gjør dette når vi skaper nye ord. Norsk jernbane (jern + bane) er på esperanto fervojo (fer=jern, vojo=vei, jf. svensk 'järnväg). | Orddanning i esperanto skjer gjennom sammensetning og avledning. For norsktalende er sammensetninger et kjent fenomen, da vi på norsk ofte gjør dette når vi skaper nye ord. Norsk jernbane (jern + bane) er på esperanto fervojo (fer=jern, vojo=vei, jf. svensk 'järnväg). | ||
Avledning skjer ved bruk av affikser. For eksempel kan verb omdannes til substantiv med rot + suffikset. Verbet ''tondi'', 'å klippe', gir ''tond-lo'', 'saks', der rota tond- + -il- danner et substantiv for redskap og -o er standard endelse fo substantiv i nominativ entall. En annen form for avledning er den omfattende bruken av nektelse. Antonymer er kobla til hverandre - ''granda'' betyr 'stor', mens m''algranda'' betyr 'liten' - nektelsesprefikset mal- brukes altså for å danne antonymene. Dette fungere i alle tilfeller der man har et åpenbart ordpar som er antonymer. | Avledning skjer ved bruk av affikser. For eksempel kan verb omdannes til substantiv med rot + suffikset. Verbet ''tondi'', 'å klippe', gir ''tond-lo'', 'saks', der rota tond- + -il- danner et substantiv for redskap og -o er standard endelse fo substantiv i nominativ entall. En annen form for avledning er den omfattende bruken av nektelse. Antonymer er kobla til hverandre - ''granda'' betyr 'stor', mens m''algranda'' betyr 'liten' - nektelsesprefikset mal- brukes altså for å danne antonymene. Dette fungere i alle tilfeller der man har et åpenbart ordpar som er antonymer. | ||
Substantiv i nominativ entall ender alltid på -o, adjektiv i nominativ entall ender alltid på -a, adverb ender alltid på -e og infinitivsforma ender alltid på -i. | Substantiv i nominativ entall ender alltid på -o, adjektiv i nominativ entall ender alltid på -a, adverb ender alltid på -e og infinitivsforma ender alltid på -i. Det finnes ingen ubestemt artikkel, mens bestemt artikkel er ''la'' uten kjønnsbestemmelse. | ||
Substantivene bøyes i tall (entall og flertall) og i kasus (nominativ og akkusativ). Selv om kasus er ukjent i en del språk, har svært mange i praksis skille mellom disse to, og det er derfor enkelt for de fleste å beherske et så enkelt kasussystem. Bøyninga er helt regelrett, og det bøyes ikke i kjønn. | Substantivene bøyes i tall (entall og flertall) og i kasus (nominativ og akkusativ). Flertall dannes ved å legge til ''j'' i nominativ og ''jn'' i akkusativ. Selv om kasus er ukjent i en del språk, har svært mange i praksis skille mellom disse to, og det er derfor enkelt for de fleste å beherske et så enkelt kasussystem. Bøyninga er helt regelrett, og det bøyes ikke i kjønn. | ||
Verbbøygning er noe mer komplisert, men også den er helt regelmessig. Tidene er vanlige for de fleste språk (presens, preteritum og futurum). Det skilles ikke mellom preteritum/imperfektum og perfektum. Modusformene omfatter indikativ, imperativ og kondisjonalis. De to første er kjent fra norsk (normalformen indikativ og imperativ), mens kondisjonalis på norsk og mange andre språk dannes ved sammensetninger. Det er allikevel en forholdsvis enkel sak å beherske på esperanto. Et eksempel er order ''ami'', 'å elske', der vi får ''amas'', 'elsker' i indikativ presens, ''amu'', 'elsk' i imperativ og ''amus'' 'måtte/kunne elske' i kondisjonalis. Infinitte former er også noe annerledes enn på norsk, og nærmere de romanske språkene. Infintivformen har som nevnt alltid i, f.eks. ''ami'', 'å elske'. Partisippformene bøyes i aktiv og passiv og i tid, der vi på norsk vil brukte hjelpeverd. F.eks. ''amanta'', 'som elsker' i aktiv presens partisipp og ''amata'', 'som blir elsket' i passiv presens partisipp. | Verbbøygning er noe mer komplisert, men også den er helt regelmessig. Tidene er vanlige for de fleste språk (presens, preteritum og futurum). Det skilles ikke mellom preteritum/imperfektum og perfektum. Modusformene omfatter indikativ, imperativ og kondisjonalis. De to første er kjent fra norsk (normalformen indikativ og imperativ), mens kondisjonalis på norsk og mange andre språk dannes ved sammensetninger. Det er allikevel en forholdsvis enkel sak å beherske på esperanto. Et eksempel er order ''ami'', 'å elske', der vi får ''amas'', 'elsker' i indikativ presens, ''amu'', 'elsk' i imperativ og ''amus'' 'måtte/kunne elske' i kondisjonalis. Infinitte former er også noe annerledes enn på norsk, og nærmere de romanske språkene. Infintivformen har som nevnt alltid i, f.eks. ''ami'', 'å elske'. Partisippformene bøyes i aktiv og passiv og i tid, der vi på norsk vil brukte hjelpeverd. F.eks. ''amanta'', 'som elsker' i aktiv presens partisipp og ''amata'', 'som blir elsket' i passiv presens partisipp. | ||
== Syntaks == | Tallord finnes fra en til ti samt hundre og tusen. For å lage andre tallord sammenføyes disse. Ordenstall lages ved å tilføyde adjektivendelsen -a. | ||
=== Syntaks === | |||
Når bøyningssystemet blir forenkla så mye som det er i esperanto, er det nødvendig å bruke preposisjoner og partikler for å uttrykke grammatiske relasjoner. Dette er også noe vi er vant til fra norsk og andre språk som ikke har bevart et fullt kasussystem. Esperanto har ikke engang en egen genitivsform, men bruker i stedet alltid det vi på norsk kjenner som garpegenitiv: ''La amiko de mia fratino'', 'vennen til min søster', ikke 'min søsters venn'. | Når bøyningssystemet blir forenkla så mye som det er i esperanto, er det nødvendig å bruke preposisjoner og partikler for å uttrykke grammatiske relasjoner. Dette er også noe vi er vant til fra norsk og andre språk som ikke har bevart et fullt kasussystem. Esperanto har ikke engang en egen genitivsform, men bruker i stedet alltid det vi på norsk kjenner som garpegenitiv: ''La amiko de mia fratino'', 'vennen til min søster', ikke 'min søsters venn'. | ||
| Linje 52: | Linje 56: | ||
På esperanto kan man gjerne endre på rekkefølgen mellom substantiv og adjektiv: ''la granda hundo'' og ''la hundo granda'' er likestilte former, mens på norsk vil 'den store hunden' bli oppfatta som riktig, mens 'den hunden store' blir feil. | På esperanto kan man gjerne endre på rekkefølgen mellom substantiv og adjektiv: ''la granda hundo'' og ''la hundo granda'' er likestilte former, mens på norsk vil 'den store hunden' bli oppfatta som riktig, mens 'den hunden store' blir feil. | ||
== Ordtilfang == | === Ordtilfang === | ||
Som nevnt er romanske språk (inkludert latin) hovedkilde, og omkring 84 prosent av tilfanget kommer fra disse spåkene. Rundt 14 prosent kommer fra germanske språk (herunder engelsk) og omkring 2 prosent fra gresk og slaviske språk. | Som nevnt er romanske språk (inkludert latin) hovedkilde, og omkring 84 prosent av tilfanget kommer fra disse spåkene. Rundt 14 prosent kommer fra germanske språk (herunder engelsk) og omkring 2 prosent fra gresk og slaviske språk. | ||
Fransk er det dominerende av de romanske språkene, men i praksis vil det ofte være liten avstand til latin, spansk og italiensk. Engelsk og tysk er de dominerende germanske språkene. Noen ord fra [[jiddisch]], som var Zamenhofs morsmål, er ofså tatt med. For norsktalende kan det være interessant å vite at et av dem er ''heym (''הײם), tilsvarende norsk 'heim'. To [[Samiske språk|samiske]] ord er kjent i esperanto: ''boaco'' fra nordsamisk ''boazu'', 'reinsdyr' og ''tundro'' fra kildinsamisk ''tuunntre'', 'tundra'. | Fransk er det dominerende av de romanske språkene, men i praksis vil det ofte være liten avstand til latin, spansk og italiensk. Engelsk og tysk er de dominerende germanske språkene. Noen ord fra [[jiddisch]], som var Zamenhofs morsmål, er ofså tatt med. For norsktalende kan det være interessant å vite at et av dem er ''heym (''הײם), tilsvarende norsk 'heim'. To [[Samiske språk|samiske]] ord er kjent i esperanto: ''boaco'' fra nordsamisk ''boazu'', 'reinsdyr' og ''tundro'' fra kildinsamisk ''tuunntre'', 'tundra'. | ||
== Religion == | |||
Esperanto er fullstendig nøytralt med tanke på religion, men det er allikevel verdt å nevne sammenhengen mellom språket og religioner. Spesielt for verdensreligionene kan språkbarrieren være problematisk, og et internasjonalt hjelpespråk kan derfor virke forlokkende. | |||
Zamenhof var som nevnt over jiddisch-talende, noe som avslører hans [[Jøde|jødiske]] bakgrunn. Interessant nok var det ikke jødiske ledere som først tok tak i esperanto som et fellesspråk, men [[Islam|muslimske]] imamer. De var vært tidlig ute med å utforske denne muligheten for å bryte med den monopolaktige stillinga arabisk hadde i religionen. Det ser ut til at esperanto etter dette ble mest utbredt i kristne land, uten at de som taler språket nødvendigvis har noen religiøs overbevisning. Også i Kina og Japan, med deres forskjellige religioner, har det vært en betydelig utbredelse. | |||
Den verdensreligionen som i størst grad har tatt til orde for et verdensspråk er [[bahai]]. Esperanto er ett av flere språk som regnes som kandidater, og det finnes et egen verdensforbund for esperantotalende bahaier. | |||
Den spiritistiske bevegelsen i [[Brasil]] og andre steder på det amerikanske kontinentet støtter opp om esperanto, og gir ut en betydelig mengde litteratur på dette språket. | |||
Den japanske religionen Oomoto, som ble grunnlagt i 1892 med utgangspunkt i en forening av shinto og folkereligion, anser det som er religiøs plikt å lære seg og å fremme esperanto. Mye av deres informasjonsmateriale gis ut på esperanto. | |||
[[Vatikanradioen]] sender jevnlig på esperanto. | |||
== Litteratur og kilder == | |||
* E[https://snl.no/esperanto speranto] i ''Store norske leksikon''. | |||
* {{WP-lenke|Esperanto|nb}}. | |||
{{Bm}} | |||
[[Kategori:Esperanto| ]] | |||