Esperanto

Esperanto er et internasjonalt hjelpespråk, også kjent som et kunstspråk eller kunstig språk, som ble skapt av den polske legen Ludwik Lejzer Zamenhof (1859–1917). Hensikten var å lage et universelt andrespråk som kunne lett kommunikasjon, og dermed fremme verdensfred. Den første veiledninga ga han ut i 1887, under pseudonymet Doktor Esperanto («Doktor Håpefull»). Dette pseudonymet ble etter hvert navnet på språket. Zamenhof ga ut sin endelige veiledning i 1905, med tittelen Fundamento de Esperanto.

Sentrale prinsipper i språket er at det er helt regelmessig, at ordtilganget skal være så lite som mulig og at lydene skal være enklest mulig å uttale uavhengig av morsmål.

Det er omkring tusen mennesker i verden som kan sies å ha esperanto som morsmål, i den forstand at de har vokst opp i husstander der esperanto er dagligspråket. Hvor mange som kan sies å ha det som andrespråk er det umulig å avgjøre, og anlag varierer mellom 60 000 og et par millioner. Esperanto har aldri oppnådd status som offisielt språk i noe land, og heller ikke i internasjonale organisasjoner som FN, men verdensforbundet Universala Esperanto-Asocio har konsultativ status i UNESCO.

Historie

Bakgrunnen for Zamenhofs ønske om et internasjonalt språk var hans barndom i Bialystok i dagens Russland, der man hadde fem store språkgrupper. Dette førte til betydelige kommunikasjonsproblemer selv i nærmiljøet. Etter å ha lært seg engelsk så ha muligheten for å forenkle grammatikken. Hans store utfordring var ordforrådet; å lære et nytt språk handler mye om å tilegne seg et omfattende ordforråd. Men så innså han at ved å bruke affikser - altså for- og etterstavelser (prefikser og suffikser) - kunne han begrense ordforrådet kraftig.

Mens Zamenhof gikk på gymnaset begynte han å skape et konkret språk. En betydelig del av røttene ble henta fra romanske språk, men det er også innslag fra germanske og slaviske språk. Dette er en styrke ved språket - ved å velge fra flere språkfamilier kunne han velge røtter som egna som for grammatikken og som var enkle å uttale. Det er samtidig noe problematisk for et internasjonalt språk at det er så eurosentrisk i ordtilfanget. Av praktiske årsaker kan man forsvare det; europeiske språk var gjennom kolonisering blitt kjent i store deler av verden, og fungerer i mange tidligere kolonier fortsatt som fellesspråk ved siden av morsmålene. Dermed er disse språkene til en viss grad kjent over store deler av verden. Valget av romanske røtter som utgangspunkt fører også til at verdens nest største språk, spansk, blir prioritert. Selv om kinesiske språk har flere morsmålsbrukere, er disse allikevel mer begrensa enn de europeiske språkene dersom man teller både morsmålsbrukere og de som har dem som andrespråk.

I 1905, samme år som Zamenhof ga ut sin endelige veiledning, ble Akademia de Esperanto grunnlagt for å røkte språket. Formålet for det uavhengige instituttet er å verne om grunnprinsippene i språket og å kontrollere utviklinga. Den første esperanto-kongressen ble også arrangert i 1905.

Bare to år etter, i 1907, brøt ei gruppe ut og danna språket ido. Mens esperanto hadde satt volapÿk i skyggen, var det altså ikke så enkelt å forene alle med det nye språket. Blant hovedforskjellene er at ido utelot spesialbokstaver og en noe forenkla flertallform. Ellers er det to svært like. Ido eksisterer også fortsatt, men på de årlige, internasjonale konferansene har det på 2000-tallet sjelden vært mer enn femten personer til stede, mens esperanto fortsatt har større oppslutning.

I Norge ble den første esperantoforeninga stifta allerede i 1906, og Norvega Esperantista Ligo (Norsk Esperanto-Forbund) ble stifta i 1911. Det er, i likhet med omkring 120 andre nasjonale foreninger, tilslutta Universala Esperanto-Asocio. Foreninga gir ut bladet Norvega Esperantisto (Esperantobladet). Forbundet sto også bak Esperantoforlaget, som fram til det ble nedlagt i 2007 ga ut lærebøker, ordbøker og litteratur på esperanto. Blant pionerene i den norske esperantobevegelsen er det naturlig å trekke fram venstremannen Haldor Midthus (1841–1906). Han var opprinnelig volapÿk-tilhenger, men slutta tidlig opp om esperanto. Fra 1900 til sin død var han en ivrig forkjemper for det nye språket, og han etterlot seg en uferdig lærebok.

Første verdenskrig ble et tilbakeslag for bevegelsen - en ting er at man åpenbart ikke hadde oppnådd målet om å sikre verdensfreden, men det ville også ha vært mye å forlange. Det verste var sammenbruddet i kommunikasjon mellom nasjoner, som førte til at det som i høyeste grad må være en internasjonal bevegelse for å kunne fungere og vokse ikke lenger kunne ha åpen kommunikasjon. Etter krigen ble det oppretta flere nye esperantoforbund, og her må man særlig nevne arbeideresperantobevegelsen. En rekke arbeiderorganisasjoner begynte å omfavne esperanto som er redskap for å oppnå et av bevegelsens sentrale slagord: «Arbeidere i alle land, foren dere».

Det er skrevet en del litteratur på esperanto, med den skotske forfatteren og lyrikeren William Auld (1924–2006) som en av de mest produktive forfatterne. Ser vi på oversettelser finnes det langt mer. Bibelen og Koranen er oversatt, og en del av litteraturhistoriens kjemper som Shakespeare og Goethe finnes på esperanto. I Norge har man over satt verk av Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Knut Hamsun.

Språket

Fonologi

Et grunnprinsipp er at alle fonemer skrives med én bokstav og at hver bokstav har én uttale. Det er bare fem vokaler: a, e, i, o og u. Disse uttales i utgangspunket som i norsk tang, seng, ting, gong og tung, men ettersom det er så få vokallyder er det mulig med stor variasjon i uttale uten at det får på forståelsen løs.

Alfabetet har 28 bokstaver, altså to flere enn det latinske og en mindre enn de skandinaviske. Bokstavene er a b c ĉ d e f g ĝ h ĥ i j ĵ k l m n o p r s ŝ t u ŭ v z. Som man kan se er det enkelte som er utelatt: q w x y (samt selvsagt de spesielle skandinaviske bokstavene æ/ä ø/ö å). At bokstaven w er utelatt kan synes noe merkelig, i og med at spesialbokstaven ŭ fyller omtrent samme funksjon i diftonger som eŭ (f.eks. Europo, 'Europa').

Trykkket ligger fast på nest siste stavelse i flerstavelsesord. Dette svarer til hovedregelen i latin, men er i esperanto helt gjennomført. Dette har blitt kritisert, fordi det fører til at ord som er kjente for mange brukere fra andre språk uttales annerledes. Årsaken er at man her holder seg til grunnprinsippet om regelmessighet.

Morfologi

Orddanning i esperanto skjer gjennom sammensetning og avledning. For norsktalende er sammensetninger et kjent fenomen, da vi på norsk ofte gjør dette når vi skaper nye ord. Norsk jernbane (jern + bane) er på esperanto fervojo (fer=jern, vojo=vei, jf. svensk 'järnväg).

Avledning skjer ved bruk av affikser. For eksempel kan verb omdannes til substantiv med rot + suffikset. Verbet tondi, 'å klippe', gir tond-lo, 'saks', der rota tond- + -il- danner et substantiv for redskap og -o er standard endelse fo substantiv i nominativ entall. En annen form for avledning er den omfattende bruken av nektelse. Antonymer er kobla til hverandre - granda betyr 'stor', mens malgranda betyr 'liten' - nektelsesprefikset mal- brukes altså for å danne antonymene. Dette fungere i alle tilfeller der man har et åpenbart ordpar som er antonymer.

Substantiv i nominativ entall ender alltid på -o, adjektiv i nominativ entall ender alltid på -a, adverb ender alltid på -e og infinitivsforma ender alltid på -i. Det finnes ingen ubestemt artikkel, mens bestemt artikkel er la uten kjønnsbestemmelse.

Substantivene bøyes i tall (entall og flertall) og i kasus (nominativ og akkusativ). Flertall dannes ved å legge til j i nominativ og jn i akkusativ. Selv om kasus er ukjent i en del språk, har svært mange i praksis skille mellom disse to, og det er derfor enkelt for de fleste å beherske et så enkelt kasussystem. Bøyninga er helt regelrett, og det bøyes ikke i kjønn.

Verbbøygning er noe mer komplisert, men også den er helt regelmessig. Tidene er vanlige for de fleste språk (presens, preteritum og futurum). Det skilles ikke mellom preteritum/imperfektum og perfektum. Modusformene omfatter indikativ, imperativ og kondisjonalis. De to første er kjent fra norsk (normalformen indikativ og imperativ), mens kondisjonalis på norsk og mange andre språk dannes ved sammensetninger. Det er allikevel en forholdsvis enkel sak å beherske på esperanto. Et eksempel er order ami, 'å elske', der vi får amas, 'elsker' i indikativ presens, amu, 'elsk' i imperativ og amus 'måtte/kunne elske' i kondisjonalis. Infinitte former er også noe annerledes enn på norsk, og nærmere de romanske språkene. Infintivformen har som nevnt alltid i, f.eks. ami, 'å elske'. Partisippformene bøyes i aktiv og passiv og i tid, der vi på norsk vil brukte hjelpeverd. F.eks. amanta, 'som elsker' i aktiv presens partisipp og amata, 'som blir elsket' i passiv presens partisipp.

Tallord finnes fra en til ti samt hundre og tusen. For å lage andre tallord sammenføyes disse. Ordenstall lages ved å tilføyde adjektivendelsen -a.

Syntaks

Når bøyningssystemet blir forenkla så mye som det er i esperanto, er det nødvendig å bruke preposisjoner og partikler for å uttrykke grammatiske relasjoner. Dette er også noe vi er vant til fra norsk og andre språk som ikke har bevart et fullt kasussystem. Esperanto har ikke engang en egen genitivsform, men bruker i stedet alltid det vi på norsk kjenner som garpegenitiv: La amiko de mia fratino, 'vennen til min søster', ikke 'min søsters venn'.

som viser flere av disse funksjonene er La amiko de mia fratino ne donis la pupon al la plej malgrando infano. Direkte oversatt til norsk blir dette: 'Vennen til min søster ga ikke dokka til det minste barnet'. Hvis vi ser på de grammatiske ordene som er brukt finner vi følgende:

• Gentiv uttrykt med preposisjonen de, se over.
• Indirekte objekt uttrykt med preposisjonen al.
• Superlativ uttrykt med partikkelen plej, her sammensatt med det avleda antonymet malgranda - granda 'stor', malgranda 'liten', plej malgranda 'minst'
• Nektelse uttrykt med partikkelen ne.

De faste konvensjonene fører til at ordstillinga er forholdsvis fri, ut over at preposisjonene må stå rett foran det de modifiseres. Det er visse ordstillinger som er mer vanlige enn andre. Her kan vi igjen se at norsk og esperanto ikke ligger veldig langt fra hverandre. Om vi stokker om setninga til 'Til det minste barnet ga vennen til min søster ikke dokka' vil det være en uvant ordstilling, men det går ikke ut over forståelsen og vil bli oppfatta som en setning uttalt av en som ikke har norsk som førstespråk.

Den vanligste leddstillinga er SVO, altså subjekt-verbal-objekt, som på norsk. Men det er ikke noe i veien for å endre på dette dersom man ønsker det, så lenge forståelsen dekkes av kasus og grammatiske ord. På esperanto vil man for eksempel oftest si la hundo mordis la lterportiston, 'hunden bet postbudet'. Men man kan også helt greit si f.eks. mordis la leterportiston la hundo, mens 'bet postbudet hunden' på norsk vil høres ut som et nokså merkelig spørsmål. Dette fungerer på esperanto fordi la hundo er nominativ (den handlende) mens la leterportiston er akkusativ (den det handles mot).

På esperanto kan man gjerne endre på rekkefølgen mellom substantiv og adjektiv: la granda hundo og la hundo granda er likestilte former, mens på norsk vil 'den store hunden' bli oppfatta som riktig, mens 'den hunden store' blir feil.

Ordtilfang

Som nevnt er romanske språk (inkludert latin) hovedkilde, og omkring 84 prosent av tilfanget kommer fra disse spåkene. Rundt 14 prosent kommer fra germanske språk (herunder engelsk) og omkring 2 prosent fra gresk og slaviske språk.

Fransk er det dominerende av de romanske språkene, men i praksis vil det ofte være liten avstand til latin, spansk og italiensk. Engelsk og tysk er de dominerende germanske språkene. Noen ord fra jiddisch, som var Zamenhofs morsmål, er ofså tatt med. For norsktalende kan det være interessant å vite at et av dem er heym (הײם), tilsvarende norsk 'heim'. To samiske ord er kjent i esperanto: boaco fra nordsamisk boazu, 'reinsdyr' og tundro fra kildinsamisk tuunntre, 'tundra'.

Religion

Esperanto er fullstendig nøytralt med tanke på religion, men det er allikevel verdt å nevne sammenhengen mellom språket og religioner. Spesielt for verdensreligionene kan språkbarrieren være problematisk, og et internasjonalt hjelpespråk kan derfor virke forlokkende.

Zamenhof var som nevnt over jiddisch-talende, noe som avslører hans jødiske bakgrunn. Interessant nok var det ikke jødiske ledere som først tok tak i esperanto som et fellesspråk, men muslimske imamer. De var vært tidlig ute med å utforske denne muligheten for å bryte med den monopolaktige stillinga arabisk hadde i religionen. Det ser ut til at esperanto etter dette ble mest utbredt i kristne land, uten at de som taler språket nødvendigvis har noen religiøs overbevisning. Også i Kina og Japan, med deres forskjellige religioner, har det vært en betydelig utbredelse.

Den verdensreligionen som i størst grad har tatt til orde for et verdensspråk er bahai. Esperanto er ett av flere språk som regnes som kandidater, og det finnes et egen verdensforbund for esperantotalende bahaier.

Den spiritistiske bevegelsen i Brasil og andre steder på det amerikanske kontinentet støtter opp om esperanto, og gir ut en betydelig mengde litteratur på dette språket.

Den japanske religionen Oomoto, som ble grunnlagt i 1892 med utgangspunkt i en forening av shinto og folkereligion, anser det som er religiøs plikt å lære seg og å fremme esperanto. Mye av deres informasjonsmateriale gis ut på esperanto.

Vatikanradioen sender jevnlig på esperanto.

Litteratur og kilder

• Esperanto i Store norske leksikon.
• Esperanto på Wikipedia på bokmål og riksmål.