Knut Hamsun

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Knut Hamsun i 1933.
Foto: Anders Beer Wilse

Knut Hamsun (født Knud Pedersen 4. august 1859 i Oppland, død 19. februar 1952 i Landvik) var en av våre fremste forfattere. Han var en av tre nordmenn som har vunnet Nobelprisen i litteratur, og internasjonalt er det bare Henrik Ibsen blant norske forfattere som er mer kjent enn ham. Han er også en av våre mest kontroversielle forfattere på grunn av sitt pro-tyske standpunkt før og under okkupasjonen 1940–1945. For lokalhistorikere er han også en kontroversiell person, om enn på en langt mindre betent måte, for striden om hvor han egentlig ble født har lenge rast i Vågå og Lom.

Slekt og familie

Familien Hamsun i 1933. Knut og Marie Hamsun med parets fire barn. Hamsuns datter fra første ekteskap er ikke med på bildet.
Foto: Anders Beer Wilse

Han var sønn av småbruker og skredder Per Persson (1824–1907) og Torø Olsdotter (1830–1919). De gifta seg i 1852; Per bodde da på Skultbakken i Vågå, som han overtok i 1859. De bodde på Garmostrædet i Lom fra de gifta seg, så Per var etter hvert bruker på begge plasser. Torø var datter av Ole Persson Garmostrædet (f. 1800), og tok over bruket etter sin bror Ola Olsson Garmostrædet (1825–1869).

Knut var den fjerde av fem søsken. Han hadde de tre eldre brødrene Peter (1851–1918), Ola (1854–1944) og Hans (1856–1935), og den yngre søstera Anne Marie (1862–1888).

Den 16. mars 1898 ble han gift med Bergljot Bassøe Goepfert, f. Bech (1873–1943), datter av dampskipfører Thomas Knoff Bech og Bergljot Bassøe. Hun hadde tidligere vært gift med fabrikkeier Edvard Goepfert, et ekteskap som ble oppløst i 1897. Paret fikk datteren Victoria i 1902. Ekteskapet med Hamsun ble oppløst i 1908.

Han gifta seg så den 25. juni 1909 med forfatter og skuespiller Anne Marie Andersen (1881–1969). De fikk barna Tore (1912–1995), Arild, Ellinor og Cecilia.

Tidlige år

Garmostrædet i Lom, der Hamsun hadde sine første leveår.
Foto: Hans P. Hosar (2012).
Uppigard Garmo, rett over vegen fra Garmostrædet. I Markens grøde husker lensmann Geissler tilbake: «Jeg husker fra jeg var halvandet år; jeg stod og svaiet på låvebroen på Oppigard Garmo i Lom og kjendte en bestemt lugt. Jeg kjender den lugt endda.»
Foto: Hans P. Hosar (2012).

Knut Hamsun ble født i enkle kår i Gudbrandsdalen. Det er to muligheter for hvor han ble født, enten Garmostrædet i Kom eller Skultbakken i Vågå. Tidligere har Lom stått sterkest, men nyere forskning heller mot at det er Vågå som er fødestedet. Det er kort avstand mellom de to stedene, og faren eide bruket i Lom og leide i Vågå. Det en vet sikkert er at han ble døpt i Garmo kirke i Lom prestegjeld, og at farens bosted der er oppgitt som «Garmostrædet». For sikkerhets skyld har presten eller en annen senere skrevet «(Hamsun)» ved navnet hans i kirkeboka.

Begge foreldre var fra gamle gudbrandsdalsætter, og begge fra slektsgrener som det hadde fått nedover med i de siste generasjonene. Faren drev både som småbruker og skredder, men dette var ikke nok til at de klarte seg økonomisk. I 1862 flytta de til Hamarøy i Salten, der faren ble forpakter på gården Hamsund. Gården var eid av Hans Olsen, som var Thora Olsdotters storebror. Knut Hamsun - han tok etter hvert navn fra gården på Hamarøy - bodde i perioder hos morbroren etter at han begynte på skolen, og da han var omkring tolv år gammel flytta han dit for godt. Det var ikke noe godt forhold mellom Knut og onkelen, og senere skulle Hamsun beskrive Hans Olsen som sin barndoms onde ånd, som sulta og tyranniserte ham. Knut Hamsun ble satt til forefallende arbeid av den barnløse og ugifte onkelen.

Som fjortenåring reiste Hamsun tilbake til Lom. Han ble komfirmert i Lom stavkirke den 4. oktober 1874; også her står det at Garmotræet eller «Garmoødegaard» er fødestedet. At det allikevel er slik at de fleste i dag regner Vågå som fødested skyldes at andre kilder tyder på at de faktisk bodde der, men at man siden faren eide i Lom og bygsla i Vågå valgte å gå til kirke i Lom. Blant de viktigste kildene er folketellingene for 1865 og 1875, der Vågå blir oppgitt som fødested for Knut, mens søsknene har fått oppgitt Lom. Dersom det hadde stått Vågå på alle hadde det vært mindre sikkert, men når foreldrene har gjort forskjell tyder det på at Knut må ha vært født i Vågå. Diskusjonen om fødestedet er av liten betydning for forståelse av Hamsun som person og forfatter, men den har som nevnt versert lenge lokalt, ikke minst i forbindelse med Hamsunminner som Hamsunstuggu i Lom.

Tilbake til fortellingen om den unge Knut Hamsun: Han bosatte seg hos en av sine faddere i Lom, og ble betjent i butikken hans. Han har ikke fortalt hvorfor han flytta tilbake til Gudbrandsdalen, men skrev senere at han var «døl». Mulig er det en kombinasjon av en dragning mot fødestedet og misnøye med livet hos onkelen. Samtidig ser man av hans senere forfatterskap at han hadde fått en dragning mot nord og mot havet, så nordlendinger regner ham som «sin» minst like mye som gudbrandsdølene gjør det.

Etter en tid i Lom vendte Hamsun tilbake til Nordland. Han fikk jobb som handelsbetjent på Tranøy, hos handelsmann Walsøe. Kjøpmannen fikk økonomiske problemer, så etter et års tid ble Hamsun oppsagt. Han reiste så rundt som kramkar i noen vendinger, og han var skomakerlærling i Bodø vinteren 1876/1877. Høsten 1877 fikk han s en lærerpost i Bø i Vesterålen, og i 1878 ble han lensmannsbetjent der.

Sommeren 1879 kom den store omveltninga i livet. Hamsun henvendte seg til handelsmann Zahl på Kjerringøy og ba om pengehjelp fra ham. Etter å ha fått et større beløp reiste han sørover for å bli forfatter. Han hadde allerede tre bøker under beltet, men disse ville han senere ikke vedkjenne seg, og de ble ikke med i hans samlede verker.

Starten på forfatterkarrieren

De tre første bøkene ble utgitt under hans opprinnelige navn, Kn. Pedersen. Det er ikke stor litteratur, men litteraturvitere mener å kunne se potensialet i dem. Det er først etter oppbruddet fra Bø av han begynte på sin egentlige forfatterkarriere. I de første årene levde han mer eller mindre et landstrykerliv. Han var på vei mot København, og havna først i Øystese i Hardanger. Der markerte han seg for første gang som en mann med meninger, da han i lokalavisa kritiserte menighetens måte å synge salmer på.

Oppunder jul i 1879 nådde han København, og dro til Frederik Hegel på Gyldendal forlag. Han hadde med seg manuset til Frida, som dessverre senere har gått tapt. Det Bjørnson-inspirerte stykket ble umiddelbart refusert. Dette mislykka forsøket skulle legge grunnen for en av hans mest kjente bøker, for nå fulgte et opphold i Kristiania der hverdagen besto av fornedrelse og fattigdom. Hamsuns gjennombruddsroman Sult har sitt opphav nettopp i denne tida. Han oppsøkte et av sine store forbilder, Bjørnstjerne Bjørnson, på Aulestad, og ble også der avvist. Bjørnson trodde ikke noe på Hamsun som forfatter, og skaffa ham jobb som veiarbeider på Toten.

Hamsun ble på Toten i to år. Han holdt litterære foredrag og skrev artikler i lokalavisene. Etter å ha fått hjelp med penger fra bekjente kunne han så i januar 1882 reise til Amerika. Først var han i New York en tid, og deretter reiste han videre til Wisconsin. Der traff han Rasmus B. Anderson, som var professor i skandinavisk ved universitetet i Madison. Han hadde med seg anbefalingsbrev fra Bjørnson - som da vel må ha hatt litt tro på Hamsun allikevel - og ville holde litterære foredrag for utvandrere. Men igjen ble han avvist; Anderson mente han var vel kjepphøy. Hamsun reiste videre til Elroy, der broren Peter bodde. Som i Norge jobba han i butikk og som veiarbeider, og han holdt flere foredrag i den lille byen.

Han reiste så videre til Madelia, der han ble kjent med forfatteren Kristofer Janson. Deretter fulgte et opphold i Minneapolis som Jansons sekretær. Kristofer Janson var også unitarprest, og de liberale unitarene passet den religiøst interesserte Hamsun godt. Han hadde motvilje mot pietismen etter oppholdet hos onkelen. Politisk engasjerte han seg også i norske forhold, blant annet gjennom innsamlingsaksjoner blant utvandrerne til støtte for venstreoppoisjonen fram mot riksrettssaken 1884.

Under Amerikaoppholdet skrev han mange artikler, og også en del lengre stykker. Av dette var det lite som ble publisert. Viktigere for hans forfatterskap var den inspirasjon han fikk fra Jansons bibliotek, der han blant annet leste indisk og kinesisk filosofi og amerikansk samtidslitteratur.

Sykdom førte til at han i 1884 vendte tilbake til Norge. Han frykta tæring, men det viste seg å være bronkitt. For å komme til hektene reiste han til Aurdal i Valdres for å få frisk fjelluft, og bodde her på Frydenlund hotell. Der fikk han jobb på postkontor, og begynte å skrive igjen. En novelle ble trykt anonymt i Dagbladet i desember 1884, og han skrev også flere avhandlinger og artikler om filosofi, religion og om Amerika. Igjen var han i Kristiania i noen perioder, og også denne gang var det sult og armod der.

Hamsun bestemte seg så for å reise til Amerika igjen. Etter en tid som trikkekonduktør i Chicago reiste han i mai 1887 til Minneapolis og oppsøkte Janson. Der traff han også flere litteraturinteressete venstrefolk. På sommerne jobba han som landarbeider, og ellers holdt han foredrag. Som under forrige Amerikaopphold var det lite som ble publisert. Politisk har en et sideskjær i denne tida. Da flere anarkister ble henretta i Chicago etter at ei bombe gikk av under den aller første 1. mai-demonstrasjonen, ble han opprørt over det som skjedde. Senere forskning har vist at de etter all sannsynlighet var uskyldig dømt, og at det var en provokatør som hadde utløst bomba. Hamsun ble så berørt at da han reiste tilbake til Europa med «Thingvalla» sommeren 1888 hadde han på seg sørgebånd til minne om anarkistene.

Han bosatte seg nå i København, og levde i fattigdom. Edvard Brandes fikk ham til å publisere et første utdrag fra det som skulle bli Sult i Ny Jords novemberhefte, og dette valgte stor oppsikt. Det ble publisert anonymt, men det spredde seg raskt hvem forfatteren var. Hamsun holdt to foredrag i Studentersamfundet i København, i desember 1888 og januar 1889, og disse ble utgitt som bok våren 1889. Han ga også ut Fra det moderne Amerikas Aandsliv, en sterk kritikk av amerikansk kultur og politikk. Her ser man for første gang tydelig hans motvilje mot demokratiet, i hvert fall slik det ble praktisert i Amerika.

Hamsun fortsatte å jobbe med Sult, og reiste mellom Danmark og Norge. Han skrev en del artikler i denne tida, blant annet elleve artikler der han angrep prest og venstrepolitiker Lars Oftedal. Han leste mye, blant annet Dostojevskij, Schopenhauer og Nietzsche, noe som var viktig for hans videre utvikling som forfatter.

Gjennombruddet

Den 5. juni 1890 kunne han endelig utgi Sult. Den har blitt stående som et vannskille i norsk og europeisk litteraturhistorie, som en av de aller første virkelige moderne romaner; boka foregriper 1900-tallets modernisme. Kritikken var blanda; det var først senere at man kunne plassere verket i en større sammenheng. Men den solgte godt, og ble allerede samme år trykt i utdrag i et tysk tidsskrift.

I omkring et halvår etter utgivelsen bodde Hamsun i Lillesand, der han skrev blant annet sin programartikkel «Fra det ubevidste Sjæleliv» som ble trykt i Samtiden. I 1891 var han på foredragsturné, hvor han blant annet angrep etablerte diktere. Henrik Ibsen, som han retta det sterkeste skytset mot, overvar et av foredragene i Kristiania som ble holdt i Brødrene Hals' konsetlokale. I romanen Mysterier fra 1892 setter han så sine litterære tanker ut i livet i en skildring av det fremmedgjorte samtidsmenneske. Etter dette følger flere romaner i samme sjanger. I 1894 kom så nordlandsromanen Pan, det første av verkene som har gjort ham til Nordlands egen forfatter. Deretter fulgte tre skuespill, Ved Rigets Port, Livets Spil og Aftenrøde som ble oppført flere steder i inn- og utland. Han skrev også senere en dramatisk trilogi. Skuespillene er ikke blant hans beste verker, og det var som roman-, novelle- og artikkelforfatter at han hadde sin styrke.

I 1898 fikk han sitt første stipend, og reiste sammen med kona til Finland. De fortsatte så gjennom Russland til Kaukasus og Tyrkia. Det var under denne reisa, allerede i Finland, at ekteskapet for alvor begynte å slå sprekker. I reiseskildringa I Æventyrland omtaler han henne som «sitt reisefølge». De fikk datteren Victoria i 1903, men dette kunne ikke redde ekteskapet. I 1905 flytta de inn i en nybygd villa i Drøbak. Selv om han nå solgte godt hadde han også et stort forbruk i sitt hektiske kaféliv, og dermed ble det økonomiske vansker. I 1908 ble ekteskapet offisielt oppløst etter at de hadde vært separert en tid.

I 1904 ga Hamsun ut sin eneste diktsamling, Det vilde Kor. Nordnorske motiv finnes i flere av dem, og det finner man også i romanen Sværmere fra samme år.

I 1913 måtte Hamsun dementere rykter om at han ville flytte fra Nordland. Fra Harstad Tidende 24.juli 1913.

Fram mot unionsoppløsninga i 1905 engasjerte Hamsun seg sterkt for løsriving fra Sverige. Han markerte seg også i 1907 med foredraget Ærer de unge i Studentersamfundet. Der angrep han det fjerde bud («Du skal hedre din far og din mor»), og mente at det er de unge som skal hedres, ikke de gamle. Denne alderstematikken, knyttes gjerne knyttes opp mot ei midtlivskrise, noe som kommer til syne i hans treromaner Under Høststjærnen fra 1907, En Vandrer spiller med Sordin fra 1909 og Den sidste Glæde fra 1912. Et viktig verk fra samme periode er Benoni og Rosa, som er omtalt som et overgangsverk.

I 1909 gifta han seg på nytt med Marie Andersen. Hun var skuespiller, og de traff hverandre under en nyoppsetting av Ved Rigets PortNationaltheatret. Etter en kort tid ble de forlova, og hadde et intenst kjærlighetsforhold. De gifta seg hos byfogden i Kristiania; Hamsun hadde i juni samme år meldt seg ut av Den norske kirke for å kunne bli borgerlig via. I 1911 kjøpte de gården SkogheimHamarøy, som de drev sammen til 1917. Hamsun foretrakk å skrive andre steder, så heller ikke dette ekteskapet var fritt for gnisninger - skuespilleren fra byen ville egentlig ikke være gårdskone med alt ansvar for drifta når han var borte.

Villa Havgløtt i Larvik i 1917, året da familien Hamsun flytta til huset.
Foto: Anders Beer Wilse
Våningshuset på Nørholm.
Foto: Ukjent (1944).

I 1910 kom en serie polemiske artikler som forsvarte bondenæringa og angrep moderne fenomener. Han skrev også artikler som talte Nordlands sak. Blant det han angrep var turisme, bilisme og utvandring. Da første verdenskrig hadde brutt ut forsvarte han Tyskland i en avisdebatt, og mente det var en naturnødvendighet at Tyskland ville beseire Storbritannia. Han kom også med et rasende angrep på den nye straffeloven, der dødsstraff hadde blitt formelt avskaffa - særlig mente han at «barnemordersker» ble behandla for mildt.


I Markens Grøde fra 1917 kommer bondemotivet også inn i romanform. Våren 1917 flytta Hamsun og familien til Jegersborggate 10, Villa Havgløtt, i Larvik. Han hadde skrivesperre, og det var upraktisk å bo så langt nord som Hamarøy. Først da han kom til Larvik klarte han å fullføre Markens Grøde i et skriveværelse han leide på Kringsjaa. Men han ville heller bo på gård, og fant Nørholm ved Grimstad. Der ble han og kona boende resten av livet. Han satte i stand den falleferdige gården - mest med innleid hjelp, men han tok også i sjøl når det var mulig. Da han vant Nobelprisen i litteratur i 1920 gikk en stor del av pengene til restaurering av gården. Markens Grøde ble filmatisert allerede i 1921.

Harald Grieg og Knut Hamsun.
Foto: Anders Beer Wilse (1936).

I 1925 ble Hamsun den største aksjeseieren da Gyldendal Norsk Forlag ble oppretta som eget forlag ved hjemkjøp fra Danmark. Han ble i den forbindelse venn med forlagsdirektør Harald Grieg. På denne tida begynte han å bli plaga av hørselssvekkelse og skjelvinger i høyre hånd. Dette førte til depresjoner og isolasjon både fra omverdenen og familien. Han oppholdt seg mye i dikterstua han fikk reist på gården, eller han tok opphold på hoteller eller pensjonater for å skrive i fred. I denne perioden var han lite aktiv som samfunnsdebattant. Han skrev en del, men slet også med skrivesperre i så stor grad at han oppsøkte psykoanalytikeren Johannes Irgens Strømme i 1926. Hamsun ble dermed en av de første i Norge som gjennomgikk psykoanalyse. Hva dette hadde å si vites ikke, men han begynte å skrive aktivt igjen i 1927. Da kom Landstrykere, første bind i en trilogi om vagabonden August. Sammen med Markens Grøde gjorde denne trilogien ham til en av de mest leste forfatterne i Norge, ikke bare blant de som var enige med ham, men også blant politiske motstandere.

Nazisme

Hamsun i 1939.
Foto: Anders Beer Wilse
Knut Hamsun og datteren Ellinor. På jakkeslaget har han et solkors, Nasjonal Samlings symbol.
Foto: Ukjent (1944).

I begynnelsen av 1930-åra ble det stadig tydeligere at Hamsun så positivt på utviklinga i Tyskland, der Hitler etablerte seg som statsleder i 1933. Romantiseringa av bondestanden, nasjonalismen, det anti-britiske og anti-amerikanske budskapet og til en viss grad rasismen var noe som appellerte til Hamsun. I 1935 publiserte han en artikkel der han rett og slett bakvaska Carl von Ossietzky. Den tyske pasifisten var kandidat til Nobels fredspris, og Hamsun omtalte ham som landsforræder. I 1936 skrev han en valgappell til støtte for Vidkun Quisling i Fritt Folk. Den siste romanen hans kom i 1937. I Ringen sluttet ser man merkelig nok ikke den samme politiske holdninga; den er heller inspirert av taoisme og Schopenhauers filosofi. Hamsun reiste utenlands flere ganger, og var også når han oppholdt seg i Norge mye borte fra hjemmet. Ekteskapet med Marie Hamsun begynte også å slå sprekker. Vinteren 1938/1939 bodde han for det meste alene på hotell i Oslo.

Da tyskerne angrep Norge i april 1940 var Hamsun raskt ute med sin støtte til dem. Den 14. april kom den første av hans artikler der han angrep C.J. Hambro og britene. Han oppfordra norske soldater til å legge ned våpnene og reise hjem. Slike artikler fortsatte han med gjennom hele krigen. Særlig provoserende blant jøssinger var artikkelen «Nu igjen!» i Fritt Folk, der han harselerte over tretten motstandsfolk som var dømt til døden. Det må for rettferdighets skyld nevnes at Hamsun engasjerte seg for å få flere norske fanger frigitt fra tysk fangenskap under krigen.

I 1943 besøkte Hamsun propagandaminister Joseph Goebbels. Etter besøket sendte Hamsun sin Nobelprismedalje til Goebbels. Han fikk også møte Adolf Hitler på hans feriested Berghof. Det møtet gikk ikke så bra, for Hamsun insisterte på at Josef Terboven måtte avsettes som øverste sjef i Norge, noe Hitler ikke var enig i. Samtalen ble ikke gjort lettere av at Hamsun på det tidspunkt praktisk talt var døv.

Etter D-dagen i 1944 skrev Hamsun at han fortsatt var sikker på tysk seier. Han hylla Hitler på fødselsdagen hans i april 1945, og dagens før den tyske kapitulasjonen skrev han på eget initiativ en nekrolog over Hitler i Aftenposten, der han omtalte diktatoren som «en Kriger for Menneskeheden», «en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner» og «en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang».

Med slike skriverier på slutten av krigen, og med et blikk på oppfordringer om nedleggelse av våpnene i 1940 og andre uttalelser i krigsårene, ble Hamsun pågrepet den 14. juni 1945. Han ble på grunn av sin helsetilstand ført til et sjukehus i Grimstad. 2. september 1945 ble han overført til et aldershjem i Larvik. Avhørene ble gjennomgått, og riksadvokaten kom til at han skulle gjennomgå en rettspsykiatrisk observasjon. Den 14. oktober ble han derfor ført til Vinderen psykiatriske klinikk i Oslo, der han var i 119 dager. Overlege Gabriel Langfeldt hadde mange samtaler med ham, og sammen med overlege Ørnulv Ødegård konkluderte han med at Hamsun led av varig svekkede sjelsevner, og at det ikke var fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Hamsun var dypt uenig i dette, og la Langfeldt for hat. Hvor riktig diagnosen var har det vært mye diskusjon om. Det er ikke til å komme bort fra at på den ene side hadde Hamsun hatt flere hjerneblødninger, og han var døv og isolerte seg for det meste fra omverdenen. Hans eneste samtalepartnere var kona og andre i familien, og de var også tysk-vennlige. På den annen side var det en praktisk konklusjon, fordi man da ikke trengte å straffe landets mest kjente forfatter for landssvik.

Uavhengig av om konklusjonen var riktig eller ikke, førte den til at Riksadvokaten frafalt siktelsen. Det ble i stedet reist sivilt søksmål på grunn av angivelig medlemskap i Nasjonal Samling, med krav om erstatning for medvirkning til handlinger som påførte landet skade. Saken kom for retten i 1948. Hamsun erkjente at han sympatiserte med Quisling, men hevda at han aldri var medlem av partiet. Han forsøkte ikke å bortforklare noe, men forklarte at han ikke hadde kjent rekkevidden av nazistenes ugjerninger. Retten kom til at det var skjellig grunn til å dømme ham for medvirkning, og erstatninga ble satt til 425 000 kroner. Den ble året etter satt ned til 325 000 kroner da Høyesterett stadfesta dommen. Også denne avgjørelsen har det vært strid om i ettertid.

Livet etter krig og dom

Mens Hamsun var på Landvik begynte han å føre en dagbok. Denne skrev han også i, i hemmelighet, på klinikken på Vinderen. Notatene ble grunnlaget for forsvarsskriftet På gjengrodde stier, som kom ut i 1949. Hans vurderinger av påtalemyndighetenes handlinger tyder på et skarpt sinn, og stilistisk er han på høyde med sine tidligere verker. Opprinnelig krevde forlaget av Langfeldt ikke skulle nevnes ved navn, men Hamsun insisterte, og fikk det som han ville.

Det ble brudd mellom Knut og Marie Hamsun i denne tida, etter at hun skulle ha sagt noe svært privat om deres samliv til Langfeldt i en samtale. Våren 1950 ba han henne om å komme hjem til Nørholm, noe hun gjorde. Han var da alvorlig syk. Livet var vanskelig, han var enda mer isolert enn før. Selv hans gode venn Harald Grieg ville ikke lenger ha noe med ham å gjøre.

Den 19. februar 1952 døde Hamsun etter å ha ligget i koma i to døgn.

Ettermæle

Faksimile fra Aftenposten 12. november 1920: utsnitt av omtale av offentliggjøringen av at Hamsun dette året var vinner av Nobelprisen i litteratur.

Selv om Hamsun uten tvil er en av våre største forfattere, førte hans handlinger og skriverier under krigen til at hans popularitet dalte. Det kom likevel nokså raskt artikler som forsvarte forfatteren, og påpekte at hans forfatterskap måtte sees for seg selv, og ikke i lys av hans handlinger under krigen. Det er ikke en urimelig holdning, ikke minst med tanke på at hans forfatterskap i all hovedsak stammer fra tida før han vendte seg mot nazismen. Og selv den romanen som kom etter at hans Hitler-svermeri tok til bærer får eller ingen spor av nazistisk ideologi. Like fullt er det ikke til komme bort fra at Hamsuns forhold til nazismen preger enhver debatt om ham. Selv om han er en selvsagt del av skolepensum i norsk, og hans bøker fortsatt leses av mange - og noen er filmatisert - har han ikke den samme status som for de få andre norske forfatterne av samme kaliber.

På Hamarøy har man åpna Hamsunsenteret og Hamsuns barndomshjem. Planer om å åpne Nærholm som besøkssenter ble det ikke noe av, da familien ikke ønska det. det ble allikevel gitt penger fra statlig hold til vedlikehold av eiendommen. I Grimstad finner man Hamsunmuseet. Dette er ikke et vanlig, fysisk museum, men et nettbasert museum som plasserer Hamsun i Grimstad-landskapet, og som veileder interesserte om hvor man kan finne de fysiske minnene. Et av dem er Grimstad bibliotek, der rettssaken mot Hamsun ble ført.

Flere av bøkene hans er filmatisert etter krigen, med dansken Henning Carlsens Sult fra 1966 som et høydepunkt. Det er også lageten film om ham, Hamsun av Jan Troell fra 1995, samt fjernsynsserien Gåten Knut Hamsun fra 1996. Sistnevnte fikk laber mottagelse fordi den blanda fakta og fiksjon på en måte som gjorde de vanskelig for seerne å forstå hva som var hva.

På grunn av Hamsuns forhold til nazismen har han fått langt færre veger oppkalt etter seg enn andre personer som er så kjent. De som finnes er:

I Oslo har det vært forslag om å navngi en plass etter Knut Hamsun. I 2011 foreslo byråd Merete Agerbak Jensen å omdøpe St. Olavs plass til Knut Hamsuns plass. Denne plassen har en spesiell kobling til Hamsun, ettersom figuren «Ylajali» bodde i St. Olav plass 2 i romanen Sult. Forslaget møtte sterk kritikk både på grunn av Hamsuns politiske ståsted og fordi St. Olavs plass er et innarbeida navn som viser til den katolske St. Olav domkirke like ved[1].

Galleri

Referanser

  1. Se «- Dette bør hete Knut Hamsuns plass», Aftenposten 2011-10-20.

Kilder

Primærkilder

Se artikkelen Arkivkilder til Knut Hamsun for en mer fyldig oversikt; nedenstående er kun kilder som er brukt i denne artikkelen.

Sekundærkilder

Eksterne lenker