Folkeminne

Med begrepet Folkeminne menes vanligvis folkelig tradisjonsoverført muntlig kultur. Begrepet stammer fra det tyske Volkskunde. Det omfatter fortellinger, skikker, trosforestillinger som traderes fra menneske til menneske over flere ledd - fra generasjon til generasjon eller innen samme generasjon. I nyere tid har ordet folklore tatt mer over for ordet folkeminne, og de to brukes gjerne litt om hverandre.

En problematisk definisjon

Den forsøksvise begrepsdefinisjonen ovenfor er problematisk av flere grunner, blant annet fordi forskerne vanligvis regner med flere rent skriftlige sjangre som folkeminner - faxlore er et mer kuriøst (og dessuten snart utdødd) eksempel, doskriblerier et annet. Et annet problem knytter seg til hva man definerer som ”folkelig” – hva betyr ”folk” i ”folkeminne”?

For de første, romantiske folkeminnegranskerne var svaret selvsagt: folk refererte til allmuen, til de nederste lag av befolkningen. Her mente man å kunne finne rester av eldre kultur, de siste minner om en tidligere storhetstid – minner som overklassen hadde mistet i siviliseringsprosessen. Folket var selv uvitende om disse skattene, og redningsaksjonen måtte straks settes i gang: forskerne dro ut på bygdene og samlet eventyr, sagn og sanger. Hvem som ble informantene deres var uviktig, siden folkeminnene var upersonlige, og man ikke regnet med enkeltpersoners kunstneriske innsats i noen særlig grad.

Et mangesidig begrep

Mange har forsøkt å fastnagle begrepet (og forskningsfeltet) folkeminne / folklore, men få av definisjonene har blitt fullstendig allment akseptert. Den amerikanske folkloristen Alan Dundes har forsøkt seg på en liste. Her inkluderer han blant annet myter, sagn, eventyr, vitser, ordtak, regler, sanger, besvergelser, velsignelser, forbannelser, eder, fornærmelser, spott, tounge-twisters, hilsnings- og avskjedsformularer, folkedrakter, folkedans, folkemedisin, folkemusikk, folkesanger, folkelige språktrekk (som slang), metaforer, navn, muntlige epos, minnebok-dikt, latrinalia, limericker, hoppetau-vers, knesanger, ellinger, barnerim, spill, fakter, symboler, bønner, practical jokes, matoppskrifter, gateselgeres rop, lokker og lyder man bruker til dyr, huskeregler, tradisjonelle kommentarer til kroppslyder, skikker og feiringer – og flere andre fenomener. Dundes´ liste er ikke ment som en definisjon, og må kanskje heller forstås som et forsøk på å vise hvor utrolig mangfoldig feltet er, og hvor meningsløse mange definisjoner vil være.

Folkeminner som tema i dag

Mot slutten av det nittende århundre og videre har forskningsfeltet folkeminner blitt ytterligere utydelig i og med at man administrativt ved universitetene i Oslo og Bergen har slått sammen faget folkloristikk med etnologi. Mange folklorister forsker i dag på temaer som er beslektet med idéhistorie, antropologi og mediefag. Andre ser faget som en metodisk og teoretisk tilnærming til kommunikasjonsoverføring i uformelle sammenhenger.

Folkeminneforskningen / folkloristikken har uansett lenge vært blant støttefagene til lokalhistorien, og ser ut til å fortsette å være det, kanskje først og fremst i sin mer tradisjonelle form – for eksempel ved innsamling om informasjon om skikker og tradisjoner i tidligere tid.

Kilder

• Bjørnhaug Johansen, Liv 2008: Immateriell kultur på vandring. Grunnkurs i folkloristikk på 30 minutter. Foredrag under seminaret Minner i migrasjon, NLI
• Oring, Elliott (ed.) 1986: Folk groups and folklore genres. An introduction, Utah state university press.