Fra Egge til Australia i 1926: Forskjell mellom sideversjoner

<gallery>

Familien Erik Aavik 1907.jpg|Familien Aavik. Anne, Einar, Helene, Erling, Erik, Ingeborg. Fotografert mens Erik arbeidet på jernbanen i Støren.  

Familien Erik Aavik 1912.jpg|Familien Aavik 1912. Anne, Helene, Einar, Erik, Erling, Ingeborg, Helga. Fotografert mens familien bodde på «Steinkjerbakken».

</gallery>

Året [[1925]] gikk ikke særlig bra på Innherred. Den økonomiske oppturen som fulgte etter verdenskrigen var i fritt fall. Landbruket gikk på sett og vis, men det var ikke jord nok, og slett ikke til de uten [[odel]]. Ute i [[Europa]] strammet det seg også til. Inflasjonen i de europeiske industristatene ble etter hvert så enorm at husmødre kunne bruke pengesedler til å tenne opp i ovnen med. Det falt dyrere å bruke valutaen til å kjøpe opptenningsved for. Forholdene ble selvforsterkende, og økonomien kom fullstendig ut å kjøre.

== Økonomisk krise og politisk strid ==

En del «hull» fant man nok her også, som for eksempel i [[Verdal]], [[Malm (Verran)|Malm]] og [[Namsos]], der kommunistpartiet fikk bra fotfeste. Men på det jevne var det ingen tvil om at sympatien lå i Arbeiderpartiet. Og valgresultatene for de tre arbeiderpartiene sier da også klart fra om hvor hovedtyngden av arbeiderklassens sympati lå. Sosialdemokratene hadde også sine tilhengere, men oppslutningen ble relativt laber. Forholdene ledet til en strid som ble stadig mer intens og tidvis veldig skarp innen klassen.

Men i [[1924]] og [[1925]] økte arbeidsløysa, samtidig som fortjenesten minka. Snart ble tvangsauksjon en dagligdags foreteelse. Da [[Stenkjær Dampsag og Høvleri|Dampsaga]] måtte innstille i desember 1925 var det å ligne med at en storbedrift hadde gått konkurs i dag. De 80 mann hadde vært i arbeid på bruket representerte cirka 14 % av innbyggertallet i bygdebyen.

dameforening i Trondheim arrangerte selskapsaften for damer i [[Britannia Hotell (Trondheim)|Britannia hotel]] - der inngangsbilletten kostet 5 kroner og inkluderte «the, kaker etc.». Ett godt bilde på den klasse- og standsforskjell som eksisterte i Trøndelag.

Hvem var de ni? Navna ble funnet på ei passasjerliste fra SS «Ormuz», som ligger på Internett. Etter som alle disse ni hadde samme adresse i London er det lett å trekke den slutningen at de kjente hverandre, ja var fra samme område. Dessuten skulle alle til Melbourne i Australia. Og når vi ser på navna blir det enda større sannsynlighet for at de var gamle kjente. I alle fall er alle de følgende etternavna gode Innherredsnavn. Men når det er sagt; ikke alle navna er skrevet slik de står uthevet her. Her er navna skrevet av slik det faktisk står innført i passasjerlista; - som var utfylt med skrivemaskin.

*'''H. P. Hundloe''' (ugift gårdarbeider 28 år) Hundloe, Mr. H.P- single and aged 28 - farm labourer.  

*'''T. M. Ramberg''' (ugift arbeider 27 år) Ramberg, Mr. T.M. - single and aged 27 - labourer.

*'''P. Austheim''' (Østheim) (ugift gårdsarbeider 40? år) Ustheim, Mr. P. -single and aged 40(?) - farm labourer.  

Som vi ser har man ikke klart å skrive æ-en i Næsvold, etter som den ikke finns i det engelske alfabetet. Det samme har nok skjedd med navnene som er skrevet som Ustheim - og som kanskje skal være Østheim.  

Billettprisen for turen vet vi hellet ikke noe om, bare at den måtte være betalt på forskudd, og at alle som kom til Australia som immigranter på denne tiden måtte være i besittelse av en startkapital eller garantisum på 40 pund. I forhold til tida de brukte, har vi funnet at en engelsk familie brukte over ni uker på turen nedover i [[1962]]. Kan hende de var

innom flere havner, hadde lenger havneopphold eller. ..

== Erling Haakon Aavik ==

Vi skal følge Erling Aavik på veien til en ny framtid. Foran så vi at han var 19 år da han dro hjemmefra for å søke lykken. Erling var født 17. september [[1906]]. Familien bodde i [[Gammelveien]] på [[Byafossen]], dit de så å si var kommet med jernbanen via Steinkjer. Far [[Erik Aavik]] arbeidet nemlig i [[NSB]] hele sitt voksne liv, og var nå banevokter på strekningen Byafossen - [[Sunnan]]. Erling var nest yngst i familien med fem barn; to gutter og tre jenter. Da Erling var 17 år gammel mista han eldste bror sin, [[Einar Aavik|Einar]] i forbindelse med et skirenn på [[Byafjellet]]. (Se Årbok for [[Egge Historielag]] 2000). Denne hendelsen var kan hende en medvirkende årsak til at Erling ikke klarte å prestere så bra da han gikk opp til middelskoleeksamen ved «[[Steinkjer kommunale høyere Almenskole]]» bare 3 måneder etter brorens tragiske bortfall. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det må ha vært en hard tid, både for foreldre og søsken når den andre broren nå hadde bestemt seg for å reise ut i verden og slik også ble borte. Vi vet veldig lite om hva som gjorde at Erling valgte å reise ut. Det finnes imidlertid et notat der det framgår at han og kompisen Ludvig hadde fått snusen i at det var ei gruppe menn som hadde bestemt seg for å reise til Australia. Da var de to ganske nylig fylt 18 år. Historien forteller intet om hvem denne gruppen var, men den enkelte måtte ha med seg minimum 40 engelske pund for å få lov å komme inn i landet. På den tiden var dette ingen ubetydelig sum, for ett pund kostet i gjennomsnitt kr. 27,95 i 1926. Det vil si at omregnet til dagens prisnivå måtte de ha med seg vel 19.000 kroner. Denne summen kom i tillegg til hva billetten kostet. Imidlertid var han og kompisen; [[Ludvig Bruem]], som var fra Bruem i [[Ogndal]] samstemte. De klarte å skrape sammen beløpet som behøvdes for å komme seg ut av elendigheta og til andre sida av jorda. Ludvig fikk lånt penger av søstera si, men hvordan Erling bar seg ad vet vi ikke. Beløpets størrelse gir oss en ide om hvilket offer det må ha vært å komme av garde. Jamfør summen i forhold til ukelønna på Dampsaga: 210 kroner.

Garantisummen tilsvarte altså 878 kroner som igjen tilsvarte 22 ukelønninger.

== Australsk dager 1926 -27, -28, -29 og -30. ==

Det er funnet dokumentasjon på at de to barndomskameratene, Erling og Ludvig holdt sammen, også lenge etter at de kom fram til Melbourne. Men til å begynne med, da båten la til kai i Melbourne, var de enige om å finne hver sin vei til lykken. Hovedplanen var å komme til raske penger, slik at de etter et par år igjen kunne møtes og reise heim som rike menn. Slik gikk det imidlertid ikke. Erling dro sammen med en gjeng nordmenn til Gippsland og fikk seg jobb i Rubicon. Her hadde et av Australias største elektrifiserings-programmer startet opp i 1924. Oppdraget nordmennene fikk var å lage nye vannveier slik at man fikk samlet opp mest mulig av vannet i dammene som var konstruert til formålet. Hele området var som et eneste stort anlegg. Arbeidet foregikk i et område i vel 80O-meters høyde, og som er kjent for sitt kalde, fuktige og ugjestmilde klima og landskap. Nordmennene ble derfor sett på som godt kvalifisert arbeidskraft, også sett i forhold til topografien.

Hume Weir ble konstruert for å sikre vannforsyninger i Victoria, New South Wales og South Australia. Da anlegget som ble påbegynt i 1919 sto ferdig i [[1936]] dekket det hele 1.538.000 hektar. Men karene fikk ikke arbeid ved dette anlegget, så derfor fortsatte de til Sydney. Framme i Sydney møtte de nye utfordringer. Det var ikke så flust med arbeid som de hadde trodd, og de ble gående arbeidsløse sammen med en mindre gruppe nordmenn. Etter noen tid uten å lykkes med å finne arbeid, bestemte de seg for å ta landsbygda fatt. Sannsynligvis var dette på nyåret i [[1927]]. Traskinga langs landeveiene i New South Wales ga verken penger eller brød. Så da de traff på en kar som fortalte dem at de var på «ville veier» snudde de. «The cow cockies var ikke i stand til å betale noen ting». Bøndene hadde nok med å holde eget hode over vannet, fortalte mannen. Han rådet nordmennene til å dra til gruvesamfunnet Cadia. Der skulle de kontakte en Hoskins; han kunne skaffe dem arbeid.  

Det var drøyt 25 mil fra Sydney til Cadia. Men på en eller annen måte fikk de tak i gratis jernbanebilletter etter å ha trasket noen av milene. Langs ruta tagg de til seg mat. Litt bedre ble det da de kom fram. Stedets handelsmann virker å ha regjert som en liten væreier. Han tok fagforeningskortene deres som sikkerhet, og ga dem en ukes matrasjon. Men innkvartering var det verre med; de var jo pengelens. Det ble å sove ute under åpen himmel den første tida. En teppelignende presenning fikk duge, den ble festet i buskaset slik at i alle fall morgenduggen ble holdt unna. Regnværet var det verre med. Men her var det arbeid, og med det, utsikter til en noe bedre tilværelse.  

Da også Erling fikk fyken, reiste han til Port Kembla som ligger ved kysten, ca. 9 mil sør for Sydney i staten New South Wales. Navnet er en blanding av engelsk og Aborgin-språket som direkte oversatt blir til Havna med de mange villfuglene. Dette ble stedet der Erling slo seg til. I henhold til dokumentasjon innhentet fra det australske Riksarkivet hadde

Erling bodd i ni måneder i staten Victoria før han kom til New South Wales. Dette skulle bety at han kom til Hume Weir i Albury omkring januar/februar 1927. Fra samme kilde vet vi og at han begynte på stålverket Australian Iron & Steel i Port Kembla i [[1930]] hvor det etter hvert var i overkant av 16.000 andre som arbeidet.

== Ny - egen familie ==

Da Erling ankom Port Kembla, og det fortsatt ikke hadde lyktes ham å få de pengene han hadde håpet på for å starte et nytt liv med heime i Egge-traktene, varte det ikke lenge før han bestemte seg for at det måtte bli her han skulle være. Vi vet ikke så mye om livet hans fra den spede start her, men i de første årene antar vi at han var anleggsarbeider, i oppbyggingen av det svære stålverket. Seinere ble han inntatt i produksjonen på verket.

*Pedersen, Jac. Wicklem: ''Steinkjer 100 år'', Steinkjer 1957.

*[[Furre, Berge]]: «Norsk historie 1914-2000», Oslo 2000.

*''Inntrøndelagen'' november 1925 - mars 1926.

*''[[Trondhjems Adresseavis]]'' november 1925 - mars 1926.

[[Kategori:Migrasjon]]

[[Kategori:1920-åra]]