Fra Egge til Australia i 1926
Fra Egge til Australia i 1926; ungdom og voksne karers drøm kan ta så mang en vei. Når forholdene strammer seg til blir det enda større grunn til å drømme. Man vil jo ha det godt, eller i alle fall bedre. Enkelte gjorde drømmen til virkelighet, også på Innherred.
Familien Aavik. Anne, Einar, Helene, Erling, Erik, Ingeborg. Fotografert mens Erik arbeidet på jernbanen i Støren.
Familien Aavik 1912. Anne, Helene, Einar, Erik, Erling, Ingeborg, Helga. Fotografert mens familien bodde på «Steinkjerbakken».
Året 1925 gikk ikke særlig bra på Innherred. Den økonomiske oppturen som fulgte etter verdenskrigen var i fritt fall. Landbruket gikk på sett og vis, men det var ikke jord nok, og slett ikke til de uten odel. Ute i Europa strammet det seg også til. Inflasjonen i de europeiske industristatene ble etter hvert så enorm at husmødre kunne bruke pengesedler til å tenne opp i ovnen med. Det falt dyrere å bruke valutaen til å kjøpe opptenningsved for. Forholdene ble selvforsterkende, og økonomien kom fullstendig ut å kjøre.
Økonomisk krise og politisk strid
I 1920 sto arbeiderbevegelsen sterkt i Norge, både politisk og faglig. Bankkrisa som inntraff høsten 1920 skulle bli avgjørende. Storstreiken som fulgte i 1921 ble i så måte et nytt minus i librettoen. Fagbevegelsen mista nær 40 % av medlemsstokken og striden innen den politiske del av arbeiderbevegelsen ga tre parti. Sosialdemokratene var de første som brøt med faderhuset; Det Norske Arbeiderparti i 1921. Etter Arbeiderpartiets uttreden av Komintern (Den kommunistiske internasjonale - også kalt «3.Intemasjonale») i 1923, da over 113 av delegatene på Arbeiderpartiet landsmøte marsjerte ut og stiftet Norges Kommunistiske Parti, ble situasjonen rimelig avklart i Trøndelag som helhet. I Trondheim gikk partilaget rett inn i kommunistpartiet og tok med seg avisa Ny Tid. Men på bygdene og i de nordtrønderske byene var situasjonen en helt annen. Langt de fleste medlemmene ble stående i DNA.
En del «hull» fant man nok her også, som for eksempel i Verdal, Malm og Namsos, der kommunistpartiet fikk bra fotfeste. Men på det jevne var det ingen tvil om at sympatien lå i Arbeiderpartiet. Og valgresultatene for de tre arbeiderpartiene sier da også klart fra om hvor hovedtyngden av arbeiderklassens sympati lå. Sosialdemokratene hadde også sine tilhengere, men oppslutningen ble relativt laber. Forholdene ledet til en strid som ble stadig mer intens og tidvis veldig skarp innen klassen.
Den noe labile politiske situasjon, gjorde ikke vilkårene bedre for hverdagen i stadig trangere kår. Ennå i september 1923 var situasjonen relativt positiv for Steinkjers del. Det ble planlagt reising av gamlehjem, utbedring av skolene og bygging av kaianlegg. En større byutvidelse var og på trappene. Begrepet arbeidsløs var å ligne med et fremmedord enda. Men i 1924 og 1925 økte arbeidsløysa, samtidig som fortjenesten minka. Snart ble tvangsauksjon en dagligdags foreteelse. Da Dampsaga måtte innstille i desember 1925 var det å ligne med at en storbedrift hadde gått konkurs i dag. De 80 mann hadde vært i arbeid på bruket representerte cirka 14 % av innbyggertallet i bygdebyen.
Når vi vet at netto ukelønn for en sagbruksarbeider på Dampsaga den gang var ca. 40 kroner, blir bildet ganske dystert med tanke på hvordan folk taklet dette. Situasjonen bedret seg ikke. By og land gikk inn i en depresjon man ikke trodde mulig. Avisa Indtrøndelagen ba Lars Oftedal|sosialminister Oftedal]] om å innføre en særskatt på forlystelsesarrangementer med inntil 20 %, som kunne avsettes til å bekjempe arbeidsløshet og nød. Samme dag som dette sto på trykk, harselerte avisa over sosialistenes forslag om ekstra bevilgninger for å få iverksatt nødsarbeid i skogen. Dessuten viste avisa at den var enig med ledelsen i Venstre om at det var farlig å få sosialister inn i kommunale arbeidsløshetskomiteer; omkvedet var at slike komiteer ble utnyttet av arbeiderpartienes representanter. Noen dager seinere sendte kommunale myndigheter i Steinkjer ut opprop om innsamling til de som var hardest rammet. I komiteen som ledet innsamlingsarbeidet satt medlemmer av formannskapet, arbeidsløshetskomiteen og «frivillige fattigpleie». Denne lista fikk avisas støtte. Kan hende det var fattigpleien som ufarliggjorde den? I landet som helhet økte ledigheten med mer enn 3600 personer i måneden før 15. desember 1925. Også kirka organiserte bistand. Ved ofringen i Egge kirke 2. juledag kom det inn hele kr. 320,39 - som når vi omregner det til dagens pengeverdi tilsvarer mer enn 6000 kroner. I Trondheim, og sikkert andre steder også ble det arrangert tombola til inntekt for arbeidsløse med «mange smukke og værdifulde gjenstande». Men Røde Kors' dameforening i Trondheim arrangerte selskapsaften for damer i Britannia hotel - der inngangsbilletten kostet 5 kroner og inkluderte «the, kaker etc.». Ett godt bilde på den klasse- og standsforskjell som eksisterte i Trøndelag.
Emigrasjon
Mellom 1900 og 1914 dro 214.985 nordmenn til Amerika. En raritet verdt å merke seg er at det var vel tusen færre som utvandret over Trondheim i 1925 i forhold til 1924 da 2669 valgte å utvandre herfra.(1) Og selv om USA ikke innførte sitt immigrasjonskvotesystem før i 1929, var det tydeligvis også andre mål som fristet. Særlig var Canada et attraktivt mål. Kvoten Norge ble tildelt til USA i 1927 var på 2377. Kanskje ikke så rart når man tenker over at det i løpet av lO0-årsperioden 1825-1925 var ca. 800 000 nordmenn som slo seg ned i USA.(2) Bildet blir enda tydeligere med følgende: I perioden 1892-1924 gikk mer enn 17 millioner immigranter i land på Ellis Island utenfor Manhattan i New York.(3)
I Oseania var situasjonen litt annerledes. Australsk folketelling i 1891 viser at 7,9 % av Australias befolkning var skandinaver. Med en total befolkning på knapt 4 millioner skulle det bety i underkant av 80 000. Tallet på norske statsborgere var meget lavt, og det er i 1930 oppgitt til 1238 i Australia og 443 på New Zealand. Som et apropos skal nevnes at ingen av utvandrerne over Trondheim hadde Oseania som sitt mål.
Ni inntrøndere på tur
Men det var i alle fall ni mann som dro fra Innherred for å friste lykken i Australia omkring 10. mars 1926. Vi vet ikke helt eksakt hvilken dato de dro heimefra. Men 15. mars fikk de stemplet passene av den britiske visekonsulen i Bergen om at de kunne reise inn i UK og Australia. Ikke godt å si hva som beveget den enkelte, ut over det å skulle sikre seg et bedre liv; en god framtid. Heime var det altså ikke stort å ta seg til. Arbeidslivet stagnerte, flere og flere så at skulle de vinne lykken måtte det satses. Kan hende drømte de ni om opaler. Denne smykkesteinen det var så mye av i Australia kunne jo oppfylle drømmen på kort tid, om man fant en med rett valør, fasong og størrelse. Men de fleste var nok mer realistisk og så for seg store vidder med tusenvis av dyr som trengte stell, mens atter andre var nokså sikker på at det ville bli bruk for ham i det faget han hadde valgt for seg. Ungdommene var kanskje de som både var mest eventyrlysten, og åpne for det som måtte by seg av inntektsbringende arbeid. Alle visste at skulle de nå målet måtte det arbeides. De var nok klar over at «ittjnå kjæm tå sæ sjøl». De hadde røynt seg før, og visste hva som krevdes.
Båten fra Bergen anløp Tyne Port ved Newcastle der de fikk nytt stempel i passet 18. mars. Derfra tok de seg videre til London, enten med tog eller skip. Framme i London måtte de vente en tid før D/S «Ormuz» skulle ta de «nedover» til Australia.
De ble innkvartert i Devon House, i Cartwright Gardens nr. 6. Vi vet ikke hva som befant seg på denne adressen, ut over at det var ved Banbury, ikke langt fra Kings Cross, som kan betegnes som selve sentrum i London. Sannsynligheten taler for et rimelig overnattingssted som passet de ikke særlig velbeslåtte karene fra Innherred.
London
Oppholdsadressen fant vi på passasjerlista til emigrantskipet «Ormuz»; 27,753 tonn tilhørende Orient Steam Navigation Company, til daglig kalt Orient Line. Båten var bygd ved Bremer Vulkan i Tyskland. På grunn av krigen ble den sjøsatt og døpt Zeppelin først i 1919. Seinere samme år ble den som et ledd i krigserstatningene overdratt England. Året etter kjøpte Orient båten og døpte den «Ormuz». De satte den inn i sin emigrasjonsrute til Australia. Den digre passasjerdamperen på 550 fot; nær 170 meter, må ha imponert trønderne som knapt hadde sett større fartøy enn jektene som trafikkerte Beitstadfjorden.
SS «Ormuz» passasjerliste
Hvem var de ni? Navna ble funnet på ei passasjerliste fra SS «Ormuz», som ligger på Internett. Etter som alle disse ni hadde samme adresse i London er det lett å trekke den slutningen at de kjente hverandre, ja var fra samme område. Dessuten skulle alle til Melbourne i Australia. Og når vi ser på navna blir det enda større sannsynlighet for at de var gamle kjente. I alle fall er alle de følgende etternavna gode Innherredsnavn. Men når det er sagt; ikke alle navna er skrevet slik de står uthevet her. Her er navna skrevet av slik det faktisk står innført i passasjerlista; - som var utfylt med skrivemaskin.
- H. P. Hundloe (ugift gårdarbeider 28 år) Hundloe, Mr. H.P- single and aged 28 - farm labourer.
- Erling Haakon Aavik (ugift arbeider i9 år) Aavik, Mr E.H. - single - aged 19 - labourer.
- Osvald Næsvold (ugift arbeider 28? år) Nesvold, Mr O. - single and aged 28 (?) labourer.
- T. M. Ramberg (ugift arbeider 27 år) Ramberg, Mr. T.M. - single and aged 27 - labourer.
- J. Bjerkan (ugift smed 30 år) Bjerkan, Mr. J. - single and aged 30 - blacksmith.
- Sigvart Grande (ugift mekaniker 29 år) Grande, Mr. S. - single and aged 29 - mechanic.
- P. Austheim (Østheim) (ugift gårdsarbeider 40? år) Ustheim, Mr. P. -single and aged 40(?) - farm labourer.
- A. Austheim (Østheim) (ugift gårdbruker 67? år) Ustheim, Mr. A- single and aged 67? - farming.
- Ludvig O. Bruem (ugift kontorist 19 år) Bruem, Mr. L. O eller G. - single and aged 19 clerk
Som vi ser har man ikke klart å skrive æ-en i Næsvold, etter som den ikke finns i det engelske alfabetet. Det samme har nok skjedd med navnene som er skrevet som Ustheim - og som kanskje skal være Østheim.
Det engelske alfabetet inneholder jo heller ingen Ø og dette kan ha vært det riktige navnet på de to, som kanskje var far og sønn. Men det er da også en mulighet for at det var Utheim det skulle ha stått. Far kan ha blitt enkemann - eventuelt at de dro ut for å legge seg opp penger for å komme heim «vel beslått». Yrkesangivelse var et vilkår for å få lov til å bli med et emigrasjonsskip til Australia. Slik var bestemmelsene den gang.
Overfarten
I følge opptegnelsen på passasjerlista skulle «Ormuz» kaste loss 30. mars 1926. Av lister lagt ut på Internett vet vi at turen som starta i London skulle gå via Gibraltar, Port Said, Suez-kanalen, Colombo, Albany (hovedstad i delstaten Western Australia), Adelaide, (hovedstad i South Australia) og hovedstaden i Victoria; Melbourne - før den nådde destinasjonen Sydney. Men fra de dokumentene som ligger i det australske riksarkivet ses at Erling Aaviks pass ble stemplet av de australske tollmyndighetene i Fremantle den 21. april 1926. Det var omtrent akkurat på dagen fire uker etter at Ormuz forlot London.
Det kan være at svaret på dette avviket i reiseruta ligger i at det var en intens konkurranse mellom de enkelte delstatene i Australia om den arbeidskrafta som kom fra Europa på 1920-tallet. Det kan være slik at delstatsmyndighetene i Western Australia har bedt skipet legge til i Fremantle, ved storbyen Perth, der det var mangel på arbeidskraft. Vi vet med sikkerhet hvor lang tid reisa fra England til Melbourne tok. For på første sida i Aaviks norske pass har tollmyndighetene i Melbourne gjort et notat: «y/29388 Arr. Melb. fer, Ormuz. 28.4.26.», som betyr at de ankom Melbourne onsdag 28. april 1926. Det vi ikke vet noe om er hvordan denne overfarten artet seg. Vi kan likevel anta at turen over Biscaya, gjennom Middelhavet og Rødehavet har gått rimelig greit med et såpass stort skip på denne tiden av året.
Billettprisen for turen vet vi hellet ikke noe om, bare at den måtte være betalt på forskudd, og at alle som kom til Australia som immigranter på denne tiden måtte være i besittelse av en startkapital eller garantisum på 40 pund. I forhold til tida de brukte, har vi funnet at en engelsk familie brukte over ni uker på turen nedover i 1962. Kan hende de var innom flere havner, hadde lenger havneopphold eller. ..
Erling Haakon Aavik
Vi skal følge Erling Aavik på veien til en ny framtid. Foran så vi at han var 19 år da han dro hjemmefra for å søke lykken. Erling var født 17. september 1906. Familien bodde i Gammelveien på Byafossen, dit de så å si var kommet med jernbanen via Steinkjer. Far Erik Aavik arbeidet nemlig i NSB hele sitt voksne liv, og var nå banevokter på strekningen Byafossen - Sunnan. Erling var nest yngst i familien med fem barn; to gutter og tre jenter. Da Erling var 17 år gammel mista han eldste bror sin, Einar i forbindelse med et skirenn på Byafjellet. (Se Årbok for Egge Historielag 2000). Denne hendelsen var kan hende en medvirkende årsak til at Erling ikke klarte å prestere så bra da han gikk opp til middelskoleeksamen ved «Steinkjer kommunale høyere Almenskole» bare 3 måneder etter brorens tragiske bortfall. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det må ha vært en hard tid, både for foreldre og søsken når den andre broren nå hadde bestemt seg for å reise ut i verden og slik også ble borte. Vi vet veldig lite om hva som gjorde at Erling valgte å reise ut. Det finnes imidlertid et notat der det framgår at han og kompisen Ludvig hadde fått snusen i at det var ei gruppe menn som hadde bestemt seg for å reise til Australia. Da var de to ganske nylig fylt 18 år. Historien forteller intet om hvem denne gruppen var, men den enkelte måtte ha med seg minimum 40 engelske pund for å få lov å komme inn i landet. På den tiden var dette ingen ubetydelig sum, for ett pund kostet i gjennomsnitt kr. 27,95 i 1926. Det vil si at omregnet til dagens prisnivå måtte de ha med seg vel 19.000 kroner. Denne summen kom i tillegg til hva billetten kostet. Imidlertid var han og kompisen; Ludvig Bruem, som var fra Bruem i Ogndal samstemte. De klarte å skrape sammen beløpet som behøvdes for å komme seg ut av elendigheta og til andre sida av jorda. Ludvig fikk lånt penger av søstera si, men hvordan Erling bar seg ad vet vi ikke. Beløpets størrelse gir oss en ide om hvilket offer det må ha vært å komme av garde. Jamfør summen i forhold til ukelønna på Dampsaga: 210 kroner. Garantisummen tilsvarte altså 878 kroner som igjen tilsvarte 22 ukelønninger.
Australsk dager 1926 -27, -28, -29 og -30.
Det er funnet dokumentasjon på at de to barndomskameratene, Erling og Ludvig holdt sammen, også lenge etter at de kom fram til Melbourne. Men til å begynne med, da båten la til kai i Melbourne, var de enige om å finne hver sin vei til lykken. Hovedplanen var å komme til raske penger, slik at de etter et par år igjen kunne møtes og reise heim som rike menn. Slik gikk det imidlertid ikke. Erling dro sammen med en gjeng nordmenn til Gippsland og fikk seg jobb i Rubicon. Her hadde et av Australias største elektrifiserings-programmer startet opp i 1924. Oppdraget nordmennene fikk var å lage nye vannveier slik at man fikk samlet opp mest mulig av vannet i dammene som var konstruert til formålet. Hele området var som et eneste stort anlegg. Arbeidet foregikk i et område i vel 80O-meters høyde, og som er kjent for sitt kalde, fuktige og ugjestmilde klima og landskap. Nordmennene ble derfor sett på som godt kvalifisert arbeidskraft, også sett i forhold til topografien.
Arbeidsfolket ble innkvartert i telt. Matlagingen måtte de selv stå for - utendørs. Likevel har Erling og Ludvig hatt det rimelig bra der. I alle fall fikk de den lønna fagforeningen hadde forhandlet fram.
I mellomtida hadde Ludvig blitt lurt opp i stry. Han hadde fått seg arbeid på en hvetefarm i Rainbow, der folk ble behandlet som slaver. Etter tre måneder med trakassering og særs dårlige kår brøt han opp og tok seg fram til Erling som altså i motsetning til ham selv var for egen herre å regne. Men vinteren strammet grepet i det Ludvig kom fram til fjellene ved Rubicon. Regnet gikk over i snø, det ble kaldt og frost, og arbeidet stansa opp. Har man ikke arbeid får man ikke lønn. Slik var det også i delstaten Victoria i Australia. Det ble vanskelig, de kunne jo ikke ligge i ro oppe i victoriafjellene og fryse uten lønn. De var jo kommet for å tjene seg penger til et bedre liv. Målsettinga var at dette skulle de klare innen to år. Det hadde Erling også fortalt venninna Aagot Næsvold da han dro ut. Erling og Ludvig tok fatt på turen til Albury i New South Wales. Der var det et enda større irrigasjonsanlegg enn i Rubicon.
Hume Weir ble konstruert for å sikre vannforsyninger i Victoria, New South Wales og South Australia. Da anlegget som ble påbegynt i 1919 sto ferdig i 1936 dekket det hele 1.538.000 hektar. Men karene fikk ikke arbeid ved dette anlegget, så derfor fortsatte de til Sydney. Framme i Sydney møtte de nye utfordringer. Det var ikke så flust med arbeid som de hadde trodd, og de ble gående arbeidsløse sammen med en mindre gruppe nordmenn. Etter noen tid uten å lykkes med å finne arbeid, bestemte de seg for å ta landsbygda fatt. Sannsynligvis var dette på nyåret i 1927. Traskinga langs landeveiene i New South Wales ga verken penger eller brød. Så da de traff på en kar som fortalte dem at de var på «ville veier» snudde de. «The cow cockies var ikke i stand til å betale noen ting». Bøndene hadde nok med å holde eget hode over vannet, fortalte mannen. Han rådet nordmennene til å dra til gruvesamfunnet Cadia. Der skulle de kontakte en Hoskins; han kunne skaffe dem arbeid.
Det var drøyt 25 mil fra Sydney til Cadia. Men på en eller annen måte fikk de tak i gratis jernbanebilletter etter å ha trasket noen av milene. Langs ruta tagg de til seg mat. Litt bedre ble det da de kom fram. Stedets handelsmann virker å ha regjert som en liten væreier. Han tok fagforeningskortene deres som sikkerhet, og ga dem en ukes matrasjon. Men innkvartering var det verre med; de var jo pengelens. Det ble å sove ute under åpen himmel den første tida. En teppelignende presenning fikk duge, den ble festet i buskaset slik at i alle fall morgenduggen ble holdt unna. Regnværet var det verre med. Men her var det arbeid, og med det, utsikter til en noe bedre tilværelse.
Etter noen uker fikk de skikkelig tak over hodet. Et utrangert filmteater ble «omgjort til gruvearbeiderheim» for et femtitalls mann. «Ombyggingen» besto i å innstallere halmmadrasser i den relativt store salen.
Arbeidet i Hoskins kopper og gullgruver i Cadia holdt Erling og Ludvig sysselsatt i 11 måneder. Eksakt hva som drev dem til å forlate vet vi heller ikke. Kan hende hadde de forhørt seg og fått nyss om bedre forhold. I alle fall dro de videre. Igjen satte de kursen for Albury. Nå fikk begge arbeid ved damanleggene Hume Weir. Der hadde staten sørget for at det ble oppført skikkelige arbeidsbrakker med innlagt vann. Ja, det var til og med varmt vann der. Arbeidet var godt betalt og forholdene syntes på alle måter særs attraktive. Her mente kameratene fra Byafossen og Ogndalen at de kunne slå seg ned. Både heimlengselen og drømmen om rikdom var kommet litt i bakgrunnen etter hvert. Man kan si at realitetene hadde innhentet Inntrønderne.
Men forhold helt utenfor deres kontroll førte igjen til oppbrudd. Depresjonen i verdensøkonomien tok så å si tak i dem. Selv det store vitale statlige Hume Weir-anlegget ved elven Mumay måtte gi tapt for markedskreftene. En dag ble Ludvig «satt på porten» sammen med 400 andre. Erling, som var på et annet skift fikk en 14 dagers utsettelse. Slik gikk det til at de igjen kom på forskjellige kanter. Ludvig kunne selvsagt ikke gi seg til å vente på Erling. Etter anbefaling fra formannen sin fikk han arbeid på et annet damanlegg noe nærmere Sydney.
Da også Erling fikk fyken, reiste han til Port Kembla som ligger ved kysten, ca. 9 mil sør for Sydney i staten New South Wales. Navnet er en blanding av engelsk og Aborgin-språket som direkte oversatt blir til Havna med de mange villfuglene. Dette ble stedet der Erling slo seg til. I henhold til dokumentasjon innhentet fra det australske Riksarkivet hadde Erling bodd i ni måneder i staten Victoria før han kom til New South Wales. Dette skulle bety at han kom til Hume Weir i Albury omkring januar/februar 1927. Fra samme kilde vet vi og at han begynte på stålverket Australian Iron & Steel i Port Kembla i 1930 hvor det etter hvert var i overkant av 16.000 andre som arbeidet.
Ny - egen familie
Da Erling ankom Port Kembla, og det fortsatt ikke hadde lyktes ham å få de pengene han hadde håpet på for å starte et nytt liv med heime i Egge-traktene, varte det ikke lenge før han bestemte seg for at det måtte bli her han skulle være. Vi vet ikke så mye om livet hans fra den spede start her, men i de første årene antar vi at han var anleggsarbeider, i oppbyggingen av det svære stålverket. Seinere ble han inntatt i produksjonen på verket. Snart ble Erling gift med Ivy Madeline som var fra stedet. Han ble familiemann, far til to døtre: Lynette Helene født 1931 og Margaret Fae født 1935. Etter noen tid gikk dette ekteskapet i oppløsning, og han reiste til Darlinghurst i Sydney hvor han drev en fiskebutikk i kompaniskap med Ludvig Bruem. Hvor lenge dette varte vet vi heller ikke, men etter noen tid vendte han tilbake til stålverket i Port Kembla, hvor folk husket ham som en arbeidsom og fysisk meget sterk mann. Etter krigen ble han gift med den irsk-ættede Winifred og Eric ble født i 1948. Winifred døde fra dem i 1964 og i 1969 giftet han seg med enken Alice Kemp.
Skifte av statsborgerskap
I 1942 søkte - og fikk Erling Aavik australsk statsborgerskap. Ett av vilkåra for å få slikt statsborgerskap var at et antall mennesker ville «gå god for ham». Det viste seg ikke bli noe problem. Erling skal ha vært en jovial, pålitelig og på alle måter en grei kar. Dessuten hadde han god forståelse av det engelske språket. Det har vi jernarbeider John Ferry, kranfører Joseph Lindsay og fredsdommer James Perry sine forsikringer om, etter som de alle signerte på naturaliseringssøknadsskjemaet Erling sendte inn 24. januar 1942. Søknaden innebar samtidig at han frasa seg sitt norske statsborgerskap. Dessuten skrev han under en «erklæring om troskap til Hans majestet Kong Georg 6., hans arvinger og etterfølgere i henhold til gjeldende lov.»
Dokumentene ble i sin tur verifisert av sekretær Reginald Alfred Hardwicke ved distriktsdomstolen i Wollongong. Annonsene han rykket inn i to aviser der personer som eventuelt hadde innsigelser mot at han skulle få sitt statsborgerskap ble etterlyst, ga da heller ingen resultater.
Byafossen
Han kom seg aldri tilbake til Byafossen, Erling. Men minnene om barndommen og ungdomstida satt i. Sjøl om han prøvde, klarte han likevel ikke å holde på språket. Døtrene minnes at han hadde skrevet seg jukselapper med forskjellige ord og uttrykk på. Imidlertid var det så få nordmenn å snakke med at snart gikk alt i glemmeboka. Vi husker at i 1930 var det ikke mer enn 1238 nordmenn i hele Australia. Etter hvert ledet det til at det kom færre og færre brev fra Australia til Byafossen, før de mot slutten av 1950-åra stoppa helt opp. Men Ludvig Bruem kom heim på besøk, og oppsøkte far til Erling først på 1960-tallet. Han hadde hilsener med fra sønnen. Slik forholdene ble hadde det ikke vært mulig for Erling å komme seg heim, verken på besøk eller for godt. Erling døde i 1980.
Australia-besøk
Erling hadde gjømt på brev og bilder han fikk fra Norge. I 2005 fikk Erlings sønn Eric sjansen til å identifisere personene på fotografiene faren hadde fått heimefra. Eric kom da på en måneds besøk til familien på Steinkjer, nesten 80 år etter at faren dro ut sammen med de ni andre. Noen år før hadde også Lynette Helene vært «heime» i noen dager mens hun lette etter slektninger. Det var det dessverre ingen i familien som visste om, og hun fant da heller ingen. Selv om anstrengelsene var forgjeves var den svømmeglade damen likevel ikke tapt bak en vogn. Hun tilbrakte flere timer i bassenget på Dampsaga - der altså denne historien så å si hadde sitt utgangspunkt i 1925 fordi sagbruksdrifta stansa.
Aavik-ætta i Australia
- Lynette (1931) Bor i Zillmere, Queensland, enke. Fire døtre, 10 barnebarn og 6 oldebarn som alle er bosatt i Australia, men i forskjellige delstater.
- Margaret (1935) Bor i Bogangar, New South Wales. Gift med Henry Suffolk. To sønner, tre barnebarn og ett oldebarn. Hvorav ett barnebarn og oldebarnet er bosatt i USA.
- Eric (1948) bor i Barrack Heights, New South Wales. Gift med engelskættede Janice. En sønn og en datter, fire barnebarn.
1 http ://www.nb.no/emigrasjon/n_timeline.html# 1902 2 http ://web.hist.uib.no/digitalskolen/oe/noemi.htm 3 http ://dokkeveien.uib.no/digitalskolen/oe
Litteraturliste
- Pedersen, Jac. Wicklem: Steinkjer 100 år, Steinkjer 1957.
- Furre, Berge: «Norsk historie 1914-2000», Oslo 2000.
- Brummett, Palmira, Robert R. Edgar, Neil j. Hackett, George F. Jesbtrry og Barbara Molony (red): Civilization Past & Present. Eleventh Edition New York 2006.
- Inntrøndelagen november 1925 - mars 1926.
- Trondhjems Adresseavis november 1925 - mars 1926.
- Internett: Forskjellige nettsteder om Australia; Victoria, New South Wales, steder og arbeidsplasser.